lørdag 1. desember 2007

"Ærlighet er den beste strategien, forbanna nær hver eneste gang"

(Honesty is the best strategy, damn near every single time)
Et forhold innenfor ei monogam ramme kan fungere med ganske utstrakt bruk av fortielser og løgner, fordi forholdet i en viss forstand er 'det eneste' partnerne har. Å skille mellom 'monogamt' og 'innenformonogam ramme' er ikke bare pirk: Undersøkelser indikerer at det skjer sidesprang i 20-70% av alle 'monogame' parforhold (andelen varierer med en rekke faktorer), og i praksis er mange 'monogame' mindre monogame (målt ved aktivitet utenfor parforholdet) enn erklærtikke-monogame, f.eks utøvere av 'poly-fidelity'.

Innenfor mono-ramma har partnerne valgt hverandre, på godt og vondt,og det ligger under et løfte om 'evig din, og bare din' (i praksis kan evigheten være nokså kort, men..) som fort kan trues ved å gå for åpent og ærlig inn på det som mangler eller ikke fungerer i parforholdet. I et forhold som har karakter av frivillig 'fengsel', kan det være best heller å framheve det som er bra, funker, og så evt. bøte på manglene på annet hold. F.eks. ved å ha forhold på si. Det å snakke om problemer kan ha mye mer alvorlige konsekvenser enn å fortie dem. Legg merke til at jeg her hele tida bruker 'kan': Det må ikke være sånn, og i mange sterke, langvarige mono-forhold er grunnlaget det at en vokser og utvikler seg sammen, og greier å gjøre problemer til positive utfordringer som etter hvert takles. Konfliktnivået kan tidvis bli høyt, slik som Geirr Lystrup beskriver i 'Diger Dag':

Du lova meg aldri ein hage
fri for klunger og klør.
Og stundom må vi nok kave
i torner til fingrane blør.
Is har vel brunne i båe
når vi gjekk kvar vår veg.
Og andre enn eg har då sanneleg og
fått vakne til dag med deg.

Ein diger dag. Ein diger dag.
Ein diger dag langs ein solvarm veg.
Ein diger dag med deg.

Men i de gode mono-forholda finner en tilbake, og ærligheten som strategi trekkes sjelden i tvil. Strategi handler mye om hvilken retning en skal i, og endel om hvordan en skal komme dit. Ærlighet som taktikk er derimot mer problematisk, det blir f.eks. rett som det er helt feil å fortelle ALT, fordi det ikke blir forstått riktig. Vi har gjerne ei 'inste grind' som Halldis Moren Vesaas sier, og om det som er bak den er det ikke sikkert vi KAN være helt åpne og ærlige. Det kan også hende en trenger å gjøre ting på egen hånd, som forholdet vil vinne på over tid, men som det ikke ville tålt å behandle. Ikke få vanlig utroskapstilfeller er av denne typen. Det kan dreie seg om komplekse former for mennesklig utvikling, men også om noe så enkelt som (delvis) puppefiksert mann/penisfiksert kvinne. Som endelig får oppleve en 'barmfager'/'velutrustet' partner. I sterke forhold når en gjerne fram til åpenhet og ærlighet om sånt over tid, men sånn styrke kan ikke forutsettes.
I polyamorøse forhold har radikal ærlighet en helt annen og viktigere betydning. Ikke nødvendigvis kombinert med like radikal åpenhet, for 'det en ikke kan snakke om, derom må man tie', som Wittgenstein sier. Det er veldig vanskelig å gjøre et poly-forhold mellom to til et frivillig fengsel over tid, for det vil stadig utfordres av andre forhold de to kan gå inn i. Derfor må et poly-forhold næres, med sunn sjeleføde, hele tida. Og uærlighet er og blir gift. På et visst plan er enhver løgn et mord, sånn er det bare. Samtidig trenger ikke all føde komme fra partneren eller forholdet, mye av vitsen med flere forhold er jo nettopp at vi ikke kan være vegg-til-vegg-tepper for hverandre. Så i et poly-forhold vil det være helt naturlig å trekke inn potensialene i 'omgivelsene' - og det blir ganske meningsløst å være uærlig om sånt. Sjøl om det kan være tøft å se på hva et forhold ikke har. Kanskje kan erkjennelsene drepe forholdet - men er det da ikke bedre at det skjer før heller enn seinere, for et poly-forhold SKAL egentlig ikke tåle sånt over tid. Vi skal holde sammen i full frihet, fordi vi ønsker det og hverandre, og er det mangler vi ikke kan leve med, kan vi kaste korta, først som sist.

'Dybde' er eksempel på et vesentlig spørsmål som poly-partnere bør være ærlige - og mest mulig åpne - på. Hvis en f.eks ikke vil gå inn på å stifte familie, har en valgt bort en form for dybde (men det fins utallige former, heldigvis). Og hvis en person ikke har opplevd noen forhold som har vart mer enn noen få år, kan en stille spørsmål om hva slags form for dybde vedkommende opererer med. Det kan f.eks. indikere manglende evne eller vilje til å binde eller forplikte seg, og dette er mye mer avslørende i en poly-setting enn ellers, for her tillates jo nettopp flere forhold, slik at en ikke er 'bundet' til så mye. Egentlig bare til en ting: Ærligheten. Og hvis en ikke engang sjøl vil se på hva en egentlig driver på med, så er ærlighet i praksis umulig. Rett og slett. Ingen kan stille dybdekrav utenfra. Enhver må for seg sjøl finne ut hva det skal bety. Det er når en skygger unna alle spørsmål om dybde, at andre kan spørre: Hva vil du egentlig med livet ditt? Og forholda dine? En kan godt svare 'Min dybde nå, er å gå i bredden'... det kan kanskje gi en poly-livsform som går mer i retning av swinging, men OK :-) Det en ikke godt kan, er å skygge unna spørsmålene.

Noe av det mest spennende med en poly-setting for meg, er måten forholdet gis en sjanse for å utvikle seg ved at en er ærlig og mest mulig åpen, og dermed gir partneren en sjanse til å involvere seg i sin egen utvikling, også sånt som ikke berører forholdet direkte. Jeg snakker for meg sjøl nå, men for meg er det ikke kjærlighet om jeg ikke er engasjert i hvordan partneren utvikler seg. Samtidig kan lyset som kastes av dette være nådeløst avslørende: Vi får se hvor langt interessen for den/de andre egentlig går. Ooops, ikke lengre, nei? Neivel, så var vi kanskje ikke så engleaktige likevel. Ærlighet er en jævlig fin sak, egentlig ;-)

Publisert på iNorden

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar