Hva er forpliktelse i forhold?

Polyamorøse perspektiver på kjærlighet,sex og forhold
Av: Cascade Spring Cook

Lou`s klassekamerater diskuterer forhold - fra uforpliktende til forpliktende bånd - og hvordan enkelte innretter seg i så måte. Alt glir lett inntil læreren fremholder monogami som det virkelig forpliktende. "Nei," sier Lou, "det er feil. Du behøver ikke være monogam for å være forpliktet." Læreren er forbauset. "Selvsagt må du det." "Nei,det må du ikke," svarer Lou, som har foreldre som er i et forpliktende forhold med et annet par. Til slutt er læreren villig til å innrømme at det er mulig at noen mennesker kan være engasjert og forpliktet uten å være monogame.

Ordet polyamori ("flere kjærligheter") beskriver en form for relasjon hvor folk ser mulighetene for flere åpne, ærlige, ansvarlige, kjærlige og seksuelle forhold. Dette er "lag deg ditt eget" forhold. De er ikke bundet av de tradisjonelle formene i tradisjonelle ekteskap og monogami; menneskene som er involvert forsøker å lage intime forbindelser som fungerer for seg og sine partnere.
Hvordan ser forpliktelser ut i et polyamorøst forhold? Den tradisjonelle ideen om ekteskap og forpliktelser ser jo ikke ut til å fungere i vårt samfunn, hvor omtrent 40 til 50 prosent av ekteskapene ender med skilsmisse. Polyamorøse mennesker har et annet perspektiv på forpliktelser, forpliktelser som ikke innebærer at man er seksuelt og følelsesmessig eksklusiv overfor hverandre.

Til døden skiller oss ad
Selv etter mer enn 40 år sammen har *Trish og *Abe et levende og livskraftig samliv. Deres bånd til hverandre har det aldri vært noen tvil om.
De møttes i en teatergruppe på videregående skole og ble tiltrukket via deres felles form for humor. På sin første date hadde Trish det hun selv beskriver som en bisarr opplevelse. Plutselig begynte hun å gyse, hun skalv, og gråt. Det tok henne mange år å forstå at hun hadde hatt en forutanelse av den enorme kraften av dette forholdet.
Innen to måneder var omme var de knyttet til hverandre. De involverte seg i hverandre med en intensitet de fleste vil ha vanskelig for å fatte. De er hos hverandre eneste dag og har tilbrakt sin tid på denne måten gjennom nesten hele sitt forhold. De jobber på teateret sammen, skriver, opptrer og produserer egne skuespill.

Trish innrømmer at de har hatt sine syvårskonflikter med krangler, men de innså svært tidlig at "dette var et livstidsprosjekt og at ingen av oss ville noensinne avvike fra det." For Abe betyr forpliktelse å være der uansett. Han dømmer ikke mennesker som ikke har livslange ekteskap. Men han sier;".... jeg tror jeg ville anklage meg selv sterkt." Et av hans sterkeste minner er om sin onkel som alltid kranglet med sin kone, men som ble en hengiven omsorgsperson for henne da hun utviklet Alzheimer.

For rundt femten år siden kom Trish og Abe over informasjon om ikke-monogame forhold og oppdaget at de begge var interessert i å utforske disse mulighetene. De har etter det hatt forhold med andre par så vel som med separate elskere. Trish sier det er morsomt å være polyamorøs. Det er en måte å "ha en videre krets av mennesker du kan glede deg med og som du kan stole på om du trenger hjelp." Abe har lært mye av friheten han har til å utforske hvordan forhold kan utvikle seg og føler at det å være sammen med andre kvinner har hjulpet ham til å bli en bedre partner. Han passer på å opprettholde kontakten med Trish ved å være sammen med og fokusere på henne hver dag. De har spesielle dater seg imellom hver annen eller tredje måned. Og de passer på å sove sammen hver natt dersom de ikke er adskilt av for mange kilometer. Trish og Abe har to barn som var nesten voksne da foreldrene begynte å utforske alternative forhold. De fortalte ikke barna om sine nye forhold inntil Abe innså at han kunne støte på sønnen sin mens han selv gikk arm i arm med en annen partner. Han ønsket ikke at sønnen skulle bekymre seg og tro at familien hadde problemer,så han og Trish bestemte seg for å forklare situasjonen. Barna reagerte ikke noe særlig, sier Abe, annet enn med bekymring om hvorvidt foreldrene ville skade seg selv på denne måten.

Konvensjonell forpliktelse i en ukonvensjonell familie
For noen i polyamorøse forhold, er forpliktelsen til å være sammen resten av livet utvidet til å gjelde mer enn en person. *Peter og *Lucy for eksempel, er lovformelig gift og det er også *Frank og *Tina. Imidlertid anser de seg alle som gift med hele gruppen. For tiden har ingen av dem forhold utenom familien, men de har vært åpne for det tidligere og det kan skje igjen, selv om det mest sannsynlige er at de bringer noen inn i familien. Akkurat nå er de for opptatt til det. I tillegg til jobbene sine har de påtatt seg oppdrag på skolen der deres niårige datter går. De har problemer nok med å finne tid for hverandre og følge med på sine kompliserte timeplaner om de ikke også skulle date andre mennesker.

Alle fire snakker om å bli gamle sammen, om å være knyttet til og forpliktet av forholdet resten av livet. Økonomisk har de satt opp testamenter og har gjensidige forsikringer. Tina sier at hun ikke har noen reservasjoner om sine forpliktelser overfor familien. Rent økonomisk havner alt i samme pott. "Vi er en sammensveiset familie og vi er der for hverandre med alle våre negative og positive sider." Hun sier at de har en forpliktelse om å være sammen lenge, om å forandre seg sammen og en forpliktelse til å jobbe for å vokse i samme retning.

Åndelig og følelsesmessig vekst
Noen mennesker føler de er forpliktet og forbundet med hverandre selv om de ikke lover å være sammen for alltid. For dem er det viktigere med åndelig og følelsesmessig vekst i forholdet enn hvor lenge det varer. *Rogelio og *Shakti som begge er omkring femti år gamle, har vært sammen i ti år og kjenner fremdeles en dyp følelsesmessig forbindelse med hverandre. Shakti har også truffet *Zeke i omtrent fire år og Rogelio har et forhold med en kvinne som bare har anledning til å treffe ham to tre ganger i måneden.

Shakti beskriver seg selv som en ambivalent polyamorist. For henne handler det fremdeles om følelsen av at hun burde kunne være i stand til å få alt hun ønsker fra Rogelio. Imidlertid varte ingen av hennes tidligere forhold mer enn tre år og selv om hun den gang søkte etter monogami, fant hun alltid unnskyldninger for å ha forhold utenom i de lengre forholdene.

Hun setter pris på den annerledes energien hun erfarer med Rogelio og Zeke. Rogelio er hennes livspartner. Det er samklang mellom dem og de er gode venner, sier hun. De nyter å ha sex sammen, men kosing er viktigere. Zeke bringer frem mer av hennes erotiske side og hun nyter strømmen av verbal tilbedelse hun mottar fra ham.

Shakti og Rogelio fokuserte på hverandre de første tre årene de var sammen, selv om de alltid var åpne for å sette pris på skjønnheten i andre og å påpeke til hverandre hva de fant særlig attraktivt i andre mennesker.
En av fordelene Rogelio ser i polyamori er at det er vanskelig å gjemme seg når mange mennesker kjenner hverandre ut og inn. Når du har bare en partner kan du unngå å vise deg fullstendig åpen, men når mer enn en person forteller deg at du ikke virker ekte, da bør du ta affære.
Å være ekte er svært viktig for Rogelio. Han mener at forpliktelse inkluderer " være villig til å stå fram og konfrontere andre mennesker på de av deres sider som ikke er ekte og si; jeg tror du føkker opp her; og ta i mot dette fra en annen som en slags åndelig øvelse. For meg er dette den ultimate forpliktelse. Forpliktelsen til åndelig vekst."
Shakti ser også på vekst og utvikling som vitale begreper i deres forpliktende forhold. Å være ærlig, føler hun, er det viktigste i hennes forhold til Rogelio. Å få forholdet til å vare er ikke så viktig som å gjøre det "så sannferdig, dypt, gjensidig støttende, så utviklende for den andre personen og for oss selv som mulig." Hun ser på åpenheten og ønsket om forandring som et krav i ethvert forpliktende forhold. "Forpliktelser som er spikret er falske forpliktelser fordi det betyr at du på en måte har gått og lagt deg når det gjelder hva som er sannhet og realitet. Og om du virkelig ønsker å være forpliktet for resten av livet til denne personen, er du nødt til å stille opp og finne ut hva som er sant på et gitt tidspunkt slik at dere kan fortsette å utvikle dere sammen. For om du er forpliktet til et ideal eller et påskudd, vil det slå tilbake på deg."

Individet er viktigere enn forholdet
Både *Jerry og *Annie har erfaringer fra dårlige ekteskap. Imidlertid har de denne gangen funnet riktig person - de er begge overbevist om at hun enten vil dø i hans armer eller han i hennes. De er begge to over seksti år gamle og har vært sammen i femten av dem, slik at de har hatt god tid til å bli ferdige med sin NFE (Ny Forholds Energi). Annie forteller at hun alltid har kjent seg nær Jerry, men at de stadig kommer nærmere.
Annie har også vært involvert i et avstandsforhold med *Forrest i ti år og med *Daniel i fem. Daniel er gift og han tilbringer tre døgn i uken hjemme hos Annie og Jerry. Annie og Daniel har privat sextid, og så tilbringer de natten med å sove sammen med Jerry om ikke han også har en besøkende (ettersom sengen ikke er stor nok for fire). Jerry er svært fornøyd med dette arrangementet og sier: "Daniel er som en bror for meg. Han kunne gjerne flytte inn og vi kunne leve sammen syv dager i uken, jeg ville ikke ha noen problemer med det. Daniel og jeg står hverandre svært, svært nær." Jerry har også andre forhold blant annet et langtids-og avstandsforhold.
Annie og Jerry's forpliktelse overfor hverandre er basert på deres nærhet og glede i å være sammen. Men forholdet er basert på individualisme. Når Jerry blir spurt om hvilke råd han ville gi til par som tenker på å gå inn i polyamori, svarer han: "Jeg tror ikke at parforholdet er like viktig som partnernes individuelle forståelse av hvem de er og hva de vil og hva de gjør."

Forpliktelsen til å jobbe med problemer
Hvor lenge skal menneskene forbli i forhold som ikke fungerer? *Evelyn og *Scott, som begge er i begynnelsen av førtiårene, fulgte med på livet til en venn som hadde en toårs-syklus i sine forhold, og hvor de samme problemene dukket opp hver gang. De bestemte seg for at de ville gjøre ting annerledes. De inngikk en forpliktende avtale om å arbeide seg gjennom alle problemer som måtte dukke opp. De skulle gå til roten av hvert enkelt og løse dem slik at de ikke skulle føre dem videre inn i et nytt forhold. Først da skulle de overveie om de fremdeles ville være sammen eller slå opp.

Denne formen for forpliktelse har fungert godt. Noen år inn i deres attenårige forhold ble Scott utålmodig og hadde en affære. Planen deres hadde hele tiden vært å ha andre partnere, men Evelyn hadde tenkt at de ikke var klare for det. Det som inntraff førte til en intensiv prosess i terapi. De var heldige og fant en terapeut som forsto når de fortalte ham at problemet ikke var affæren men løgnen om den. Terapeuten jobbet med dem om de underliggende temaene. Noen år senere var de klare for å forsøke polyamori og være involvert med andre åpent og ærlig. I dag har de et nettverk av forhold av varierende grader av fysisk og emosjonell intimitet.

Dette hadde vært en ganske rystende prosess. Som Evelyn sier det; " Polyamori har tendens til å være en smeltedigel hvor du enten finner ut hvordan skape forhold eller forholdene omskapes til noe annet. Slik har vi blitt smeltet ned og omskapt mange ganger i løpet av prosessen."
De har måttet jobbe masse med sjalusi. Da Evelyn ble involvert med *Hugh, en tidligere kjæreste, fikk Scott store problemer med å se dem sammen. Han fikk ikke den fysiske omsorgen han ønsket fra Evelyn og det såret ham å se at Hugh så enkelt fikk berøre henne.

Evelyn`s forhold til Hugh brakte noen fordeler. Hugh oppdaget Gary Chapman's The Five Love Languages noe som hjalp Evelyn og Scott til å forstå ar selv om berøring ikke er så viktig for Evelyn, trenger Scott det for å føle seg elsket. Ettersom det her er snakk om å yte noe innen det å gi og få kjærlighet, har hun lært at hun kan gi berøring som en form for ytelse, noe som hjelper for dem begge for å føle kjærligheten mellom dem.

Vær klar på å uttrykke intensjoner
Enkelte mennesker lager seg avtaler i forholdet for å kunne sette sine formål i fokus. *Ann, *Kay, og *Marie, som alle er i førtiårene, har hatt en intens periode på to år for å forme en triade og i tillegg adoptere et barn. Ann og Kay hadde vært sammen i et åpent femtenårig forhold. De hadde også forsøkt å få en baby en stund og muligheten for adopsjon dukket opp kort etter at Marie slo seg sammen med dem. Marie hadde også ønsket å bli mor. Mindre enn et år inn i prosessen med den skiftende dynmikken med å omskape en dyade til en triade og røske opp i en del rundt spørsmålet om det å stole på hverandre, brakte de hjem sin sønn.

De tre kvinnene tror på hensiktens makt og på å leve sine liv etter det, de har derfor laget et dokument spm de kalte "Triad Intentions." (triadens formål). Ann forklarer at den er "om hvordan vi ønsker å kommunisere og om hvordan vi ønsker å krangle, og hvordan vi ønsket å behandle konflikter og likeverd og slike ting." Ann innser at selv om "vi ønsker at vårt forhold skal vare for alltid, vet vi at det er viktig at det utvikler seg sunt og det er mulig på et visst punkt at det vil være viktig for oss ikke å være sammen... hva vi virkelig ønsker for oss selv er å ha en følelsesmessig forpliktelse til hverandre, å alltid være støttende og oppløftende og alle de andre positive tingene."

De har også laget en erklæring "Parenting Intentions" ("foreldreforhold" formål) som gjør det klart hvordan de tre har til hensikt å oppdra sitt fjorten måneder gamle barn sammen. Planen med dette er å gjøre forholdet til hverandre og barnet klart og tydelig for sine respektive foreldre i tilfelle noe skulle skje en av dem.

Singel og forpliktet
*Steve beskriver seg selv som en singel polyamorøs mann i et sterkt primærforhold med andre perifere forhold. (Primærforhold er et begrep som ofte beskriver et ekteskapslignende forhold.) Hans partner *Jane føler at de "er i et forpliktende forhold hvor vi er primærpartnerne, og forholdet vil ikke endres uten at vi diskuterer det og blir enige om en endring."

Jane kjenner seg trygg i dette forholdet ettersom de begge er lykkelige og begge liker å bo alene. Om han skulle si at han ikke er forpliktet til forholdet, antar hun at det er fordi han har en annen definisjon av begrepet enn henne.

Steve's forpliktelse er til ærlighet. Han sier han ville bli opprørt om Jane forlot ham, men ikke på henne fordi hun aldri har lovet noe annet. Han hverken ønsker å gi eller motta den typen løfter. Han vil overhodet ikke bli hos noen på grunn av en overenskomst. Samtidig, sier han, "Jeg er tilfreds med at vår tiltrekning på mange nivåer er sterk nok til å binde oss sammen, Jeg har ikke noe ønske om å gå til andre. Jeg tror det er vår felles tilfredshet med hva vi har som holder oss sammen mer enn noen ide om at vi skulle være enige om det."

De har klart å skape et svært tilfredsstillende forhold til tross for hennes opprinnelige ønske om monogami.Da spørsmålet om monogami dukket opp,var Steve klok nok til å spørre Jane hva hun ønsket. Hun sa at hun ønsket å føle seg spesiell. Etter det har Steve vært lydhør overfor det behovet og hun føler at hennes behov blir imøtekommet.

Å la forhold vokse til sitt naturlige nivå
*Lori er førti år og hun lever også alene, selv om hun har to partnere hun føler seg forpliktet overfor. Hun mener at hennes ide om forpliktelse rent generelt er ganske konvensjonelt i og med "at personen er inne i det på lang sikt og du kan stole på hverandre inntil en viss grad, som er ganske høy, av tillit, følelsesmessig tilgjengelighet, fysisk tilgjengelighet, kommunikasjon." De eneste områdene hun mener hun tenker annerledes om begrepet forpliktelse er at det for henne ikke innvolverer det å bo sammen med noen og at det ikke inkluderer seksuell eksklusivitet.

Lori har tro på å la forhold vokse til det nivået som passer for de som er involvert, men hun innser at tid og energi skaper naturlige grenser. Hun er fremdeles åpen for et og annen tilfeldig "sidesprang". Hennes to kjærester kommer overens sosialt, men har lite til felles med hverandre.Hun skulle ønske folk hadde en mer åpen holdning til polyamori, for det er ikke annerledes enn monogami, det involverer bare mer enn en person.

Å skape ditt eget forhold
Dette er bare noen få av alle typer forhold som er dannet i den polyamorøse verden. Dette er noen av de menneskene som har skapt lange, tilfredsstillende, forpliktende forhold som ikke ser ut som konvensjonelle ekteskap. Disse menneskene og mange andre har vist at en dyp og meningsfull forpliktelse er mulig uten seksuell eksklusivitet og at dette kan ta mange former.

*Navnene er endret av forfatteren for å beskytte identiteten.
**

Siste avsnitt står ikke i artikkelen hos American Sexuality Magazine , men er tilføyet etter anmodning fra Cascade Spring Cook. Artikkelen er en forkortet versjon av hennes hovedoppgave da hun tok mastergrad i psykologi.

Oversatt og publisert med tillatelse fra forfatteren.

American Sexuality Magazine

AphroWeb - Cascade Spring Cook og Zhahai Spring Stewart

Commitment in Polyamorous Relationships, Master's thesis by Elaine Cook (aka Cascade Spring Cook): AphroWeb

Hele oss eller ingenting

Det var et usannsynlig forhold. De tilhørte ulike generasjoner, ulike miljøer, var ikke "hverandres typer", hadde ikke så mye overlapp i interessene sine. Hvis hun, Lise, ikke hadde lagt merke til hans sporadiske innspill fra sidelinja i fellesrommet på chatten, og klikket David den søndagsettermiddagen på seinsommeren, hadde de aldri blitt kjent.

Men det var en slags sjelefrende-kontakt ved første klikk, og det ble ikke mindre sterkt da de møtte hverandre etter et par måneder. Det ble et forhold. Nært, åpent, ærlig og sterkt, og i kontrast til hvordan de ellers levde. Lise var i ferd med å gå ut av et ekteskap da de ble kjent, og utviklet et forhold til en annen mann, Anders, parallelt. David ville ikke egentlig ut av sitt langvarige samliv med Pernille, men greide heller ikke se for seg hvordan det kunne fortsette. Det var for mye sur dynamikk, for mye som ikke stemte, og som de ikke greide å gjøre noe med. "David, vi mangler et kjærlighetsspråk", sa Pernille. "Kanskje vi har hvert vårt," svarte David. "Men vi mangler et felles, og vi greier visst ikke utvikle det." Det lå en ambivalens mellom disse to. De hadde aldri virkelig sagt JA til hverandre, "bare" til å leve, arbeide og utvikle seg sammen. Det var jo likevel ikke så lite, og veldig mye fungerte fint dem imellom. Så når David fortalte om samlivet sitt til andre kvinner, skjønte de fleste ikke hva som kunne være problemet. Han presenterte det jo så positivt, mange hadde vært mer enn fornøyd med det han opplevde som utilstrekkelig.

Til dels hang det nok sammen med David's legning for polyamori. Han greide ikke gjøre monogami til et grunnprinsipp, og han hadde engasjert seg sterkt i noen få, men for ham vesentlige, utenomekteskaplige forhold. Som han sto for og gjerne hadde vært åpen med om han bare hadde våget. Derfor falt det helt naturlig for ham at Lise også ble sammen med Anders, og han avsluttet heller ikke sin sporadiske kontakt med Gunlaug, som bodde i utlandet.

David og Lise ble begge betatt. Ikke så mye av hverandre, som av det "vi" som oppsto gjennom at de begge for første gang sa JA til et annet menneske. Og det var et inkluderende vi, en psykisk realitet som de kunne føle på, og en kontakt som ofte kunne oppleves som telepatisk. Dette bare var der, enten de var sammen eller langt fra hverandre, og den sterke kontakten bidro nok til at de ikke prøvde å kaste mer tankemessig lys over det som skjedde. For ting skjedde. David så mange svakheter og mulige problemer i forholdet deres, men ville for all del gi det sjansen. Uten å gå ut av samlivet med Pernille i første omgang, ideelt så han vel for seg et polyamorøst liv med rom for dem begge. Og det var ikke hva Lise tenkte seg. Uten at hun hadde tenkt så mye over det, gikk nok hennes interesser mer i retning av swinging.

Og en vårnatt, etter en lang og god kveld med samtaler og vin og sang og elskov, ble hun liggende ved siden av ham og tenke. Det ble klart for henne at det ikke kom til å bli bare de to. Ikke i første omgang, og kanskje aldri. Beslutningen lå der, hun ville satse på Anders i stedet. Tankemessig, men ikke følelsesmessig, var dette i grunnen greit nok for David. Han erkjente at polyamorien stakk dypt, og at han absolutt ikke ville bytte ut et ikke-fungerende monogamt samliv med et annet ikke-fungerende, om enn litt mindre monogamt.

Så avviklet de kjæresteforholdet, men de forble nære venner. De kunne sove nakne sammen uten å ha sex, og bare kjenne på den gode nærheten. Den nesten telepatiske kontakten ble litt svakere, men de kunne fortsatt fornemme hverandre. Dette var ikke bare enkelt for ham, for tidvis var forholdet hennes til Anders slitsomt, og det var ikke alltid hun trengte å fortelle om det for at han skulle vite. Medfølelse trenger ikke være preget av lykke.

Etter et år var hun grundig ferdig med Anders, samtidig som David var på vei inn i separasjon. De tok opp litt mer kontakt, snakket om å kjøpe leilighet sammen, som kompiser, ikke par. Hun gikk etter hvert inn i et mer pausefiskaktig forhold til en gift mann.

Hun håpet at de skulle finne tilbake, men han visste at det ikke gikk noen vei tlbake for dem. Den eneste farbare veien gikk framover, men den ville kreve tålmodighet og stor arbeidsinnsats. For det søte var alt på plass, nå måtte de forholde seg til alt det måtte jobbes med, i dem selv og i forholdet. David følte seg ikke ferdig med Lise, men han var tilbakeholden. Det ble stadig mer klart for ham at det var kjærlighet han søkte. Og aldri så sterk forelskelse, aldri så nær sjelelig kontakt: Alle de heite følelsene kunne være en åpning for kjærligheten, men vel så ofte ble de et slør, for i disse følelsene hadde de hele tida tendensen til å være seg selv nok. Så mens hun ønsket at de skulle finne tilbake, begynte han å forberede en reise i følelseslandet. Ikke for å finne et sted å slå seg ned, men for å bli mer kjent. Han ville så gjerne bevare og utvikle sjelevennskapet, men for Lise var ikke dette nok mål i seg selv, hun tenkte på en helt annen konklusjon. Og en vintersøndag hadde hun tenkt ferdig.

"Hei David :)
Søndag kveld og jeg slapper av hjemme. Har tenkt en del på deg den siste tiden og ville derfor sende deg en mail og fortelle hva jeg har tenkt på. Helt siden vi møttes første gangen, ja før det, når vi begynte å maile med hverandre, så skjønte jeg at du var spesiell. Du fenget meg fra første stund, og når jeg tenker på alle gangene vi har møttes og alle mailene så må jeg smile. Vi fikk fort et forhold som "gamle" gode venner. Så ble det litt klabb og babb etterhvert. Mange tanker/ følelser og diskusjoner om det ene og det andre. Oftes på at du syntes jeg gikk i en annen retning enn deg selv, og at du ikke forsto mine valg. Men så begynte vi å få kontakt igjen, sakte men sikkert. Allikevel ikke den kontakten vi hadde tidligere, og jeg synes vi mistet noe på veien. Det siste året, har det vært veldig sporadisk, og vi er travle mennesker begge to, så det er noe av årsaken. En annen ting er nok at jeg har på en måte gått litt videre med mitt. Mitt liv forandret seg mye under den perioden vi møttes ofte, men fortsatt så endres mye for meg og i mitt liv. Det jeg forsøker å si, er at jeg føler vi ikke er på bølgelengde lenger. Og våre forsøk på å finne tilbake, har ikke gått slik som jeg hadde ønsket. Du må føle likedan, eller kanskje ikke. Føler ikke helt hvor du er lenger, som tidligere. Men håper og tror du har det bra. Og at du lever slik du ønsker. Det gjør jeg.

Min gode venn. Jeg har deg med meg, i hjertet og hodet, men tror det er på tide å kutte "navlestrengen":) ikke vondt ment, og håper du skjønner hva jeg mener. Jeg kan ikke være der lenger, og synes det er vanskelig å bygge noe annet med deg, for det er heller ikke oss. Det har alltid vært hele oss,
eller ingenting. Forstår du?

Glad i deg
Lise "


Illustrasjon: Antoine Watteau i public domain

Ustoppelig monogam entusiasme

Diskusjoner rundt samliv trigger mange i avisenes spalter på nettet. Såkalte samlivseksperter tar opp forskjellige emner eller de kan initieres av en bruker og så raser debattene mer eller mindre på ville veier. Hos Aftenposten har det vært en lengre debatt på bakgrunn av et innlegg fra en av brukerne som tok opp spørsmålet om det er mulig å elske flere enn en. Vedkommende satte "Hva synes du om utroskap?" som tittel på innlegget sitt. Mens det egentlig i hovedsak handlet om ikke-monogami(!) Hun fikk flere svar, bl.a fra "Berit35" som ikke la fingrene i mellom i sin behandling av poly-problemene hun så for seg så tindrende klart. Dette falt tydeligvis i smak hos mange, og ved at hun taler på vegne av flere, blir påstandene (dessverre) litt viktigere.

Vi hitsetter, så leserne kan nyte det i sin helhet:
"Har du tenkt litt lenger enn din egen nese? (Svar til: cecilia)
Berit35
La oss leke med tanken om at polygami (eller polyamori som noen kaller det) er tillatt og akseptert i samfunnet. Da vil vi få noe ala dette:
Du elsker både MannA og MannB. Du er kjæreste med begge, og ønsker å dele livet ditt med begge. Dere bor sammen. Hvordan skal dere rent juridisk (arv) og økonomisk ordne dere i fht kjøp av leilighet? Hvem skal betale, og hvor mye?
En (viktig) del av å elske noen er å ta del i alt ved den personen, inkludert dennes familie. Du ender altså opp med to sett svigerfamilier. Mange søndagsmiddager.... ;-)
MannA elsker også to kvinner. Han vil derfor i tillegg til deg bo sammen med KvinneB. Enda et hakk mer komplisert i fht økonomi. MannA tjener godt. KvinneB er student. Skal han forsørge deg og kvinneB med like mye, eller skal KvinneB få mer fordi hun er student?
Forøvrig, KvinneB har også en annen kjæreste, for hun elsker også to menn. Skal han også bo sammen med dere?
Det kommer barn inn i bildet. Du vet ikke om MannA eller MannB er far til ditt barn. Man kan ta en DNA-test, så klart. Si at du fastslår at MannB er faren, vil det si at MannB nå skal ta et større økonomisk ansvar enn MannA? Deretter får du et barn til, og denne gang er MannA faren. Hva nå?
De barna som etterhvert kommer inn i denne "familien", hvordan skal de forholde seg til alle voksne her? Og til alle voksne i den utvidede familien (besteforeldre, onkler, tanter osv). Det vil bli mange halvsøsken av ymse konstellasjoner her.
MannB elsker tre kvinner (polygami er polygami, ingen grunn til å stoppe ved å elske to?)... Disse tre igjen har et par-tre menn hver. Regn ut selv hvor komplisert det blir...
Du ønsker å tilbringe tirsdagsnatten med MannB, men da er han opptatt med en av sine tre kvinner. Onsdag går heller ikke, for da er har du en avtale med MannA. Se for deg søndagsmøtene hvor alle sitter med kalenderen og planlegger hvem som skal sove hvor i kommende uke ;-))
Og nå har jeg ikke engang berørt det som gjelder sjalusi og følelser. Som egentlig er noe av det mest vesentlige.
Nei, polygami er ingen god løsning. Hadde det vært det, hadde vel samfunnet vært basert på polygami.
Polyamori (som de kaller det de som ønkser å elske flere samtidig), er ingenting annet enn et rent egoistisk ønske om å ha variasjon i sexlivet. Å "elske" flere på èn gang ved å ha romantiske stevnemøter med de i ny og ne; det er vel hva en polyamor ønkser seg. Han ønsker ikke å ta økonomisk ansvar for alle de han "elsker", eller å involvere seg med utallige svigerfamilier eller sykdom og død. Han vil kun ha litt "sukker" i tilværelsen. "

*

Hun slår an tonen allerede i første setning:`La oss leke med tanken om at polygami (eller polyamori som noen kaller det) er tillatt og akseptert i samfunnet.` Vedkommende vet ikke at disse to begrepene absolutt ikke er synonyme med hverandre. Dette er det viktig å ha klart for seg. La oss se på definisjonen av polygami slik vi finner den hos Wiki:

`Polygami er betegnelsen på et ekteskap hvor en person er gift med to eller flere personer samtidig. Det motsatte er monogami, hvor en person er gift med bare en annen person samtidig. I de fleste land er polygami ulovlig, blant annet i Norge, mens det i enkelte land er normal praksis. Betegnelsen polygami blir brukt uansett om det er lovlig eller ikke.`

Polyamori; Form for samliv eller forhold der deltakerne lever i flere kjærlighetsforhold basert på likeverd, ærlighet og gjensidig støtte, med eller uten seksuell forbindelse, samtidig.

Så til de uoverstigelige praktiske problemene: "Du elsker både MannA og MannB. Du er kjæreste med begge, og ønsker å dele livet ditt med begge. Dere bor sammen. Hvordan skal dere rent juridisk (arv) og økonomisk ordne dere i fht kjøp av leilighet? Hvem skal betale, og hvor mye?" Det er vanlig med avtaler i polyforhold som svarer til vanlige ektepakter når det er barn, eiendom og felles økonomiske interesser med i bildet. Det er jo stort sett ikke tilrettelagte lovregler slik som det er for ekteskap/samboerforhold. Dermed må det gjøres eksplisitte avtaler om flere ting, men de som vil ha juridisk orden på sine forhold, kan få det til ganske greit.

"En (viktig) del av å elske noen er å ta del i alt ved den personen, inkludert dennes familie. Du ender altså opp med to sett svigerfamilier. Mange søndagsmiddager.... ;-)"

Akkurat! roper vi. Det er nettopp det polyamorøse mennesker gjør. Vi tar gjerne del i alt ved de vi elsker og er i forhold med. Polyamori krever aktiv innsats og jobbing med forholdet/ forholdene, dette gjør at det ofte er lettere å komme tett inn på hverandre. Og når det gjelder mulige søndagsmiddager; mat smaker alltid ekstra godt sammen med mennesker man bryr seg om.
Forsørgelse må bli sørgelige greier:"MannA elsker også to kvinner. Han vil derfor i tillegg til deg bo sammen med KvinneB. Enda et hakk mer komplisert i fht økonomi. MannA tjener godt. KvinneB er student. Skal han forsørge deg og kvinneB med like mye, eller skal KvinneB få mer fordi hun er student? "
Etter loven er det gjensidig forsørgelsesplikt for begge ektefeller i et monogamt forhold. I et polyforhold og/eller samliv er dette frivillig. Men vanligvis blir det ikke så store praktiske forskjeller på polyamori og monogami, ettersom begge parter i parforhold i dag vanligvis i stor grad forsørger seg selv. Og den nøyaktige fordelingen av goder og byrder i triaden hun beskriver, må medlemmene finne ut av selv! Vi utenforstående kan da ikke gi noen sikre svar på sånt. Når det gjelder forpliktelser i en videre forstand,er det bøttevis av dem i polyforhold.

Og hva med det øvrige kobbelet av kjærester og kjæresters kjærester? "Forøvrig, KvinneB har også en annen kjæreste, for hun elsker også to menn. Skal han også bo sammen med dere?" Også her må de involverte finne den beste løsningen for sine ønsker og behov, enten det innebærer at alle bor sammen, eller noe annet.

Barn er visst noe som bare kommer kastet på polyamorøse:"Det kommer barn inn i bildet. Du vet ikke om MannA eller MannB er far til ditt barn. Man kan ta en DNA-test, så klart. Si at du fastslår at MannB er faren, vil det si at MannB nå skal ta et større økonomisk ansvar enn MannA? Deretter får du et barn til, og denne gang er MannA faren. Hva nå?" Dette scenariet er ikke til å kjenne seg igjen i for oss. Fødselskontroll OG kontroll over hvem som er barnefar er da enkelt i dag, og det å få barn er nok gjerne enda mer et resultat av bevisste valg blant polyamorøse enn blant monogame -- blant annet fordi flere kan bli berørt av en slik endring i livssituasjonen.

Og stakkars barn i en sånn situasjon: "De barna som etterhvert kommer inn i denne "familien", hvordan skal de forholde seg til alle voksne her? Og til alle voksne i den utvidede familien (besteforeldre, onkler, tanter osv). Det vil bli mange halvsøsken av ymse konstellasjoner her."

Når det gjelder dette med å være barn og vokse opp i en polyfamilie,kan det være nyttig å høre hva en som har hatt en slik bakgrunn sier om dette. "Cattitude" er oppvokst i en KMK-triade;en triade bestående av to kvinner og en mann. Om de voksnes forhold sier hun:
"My mother's best friend lived with us from prior to my birth to her death, a number of years after my father's death. The three adults that raised me all loved each other, and they all loved my brother and I. We referred to my mother's best friend as "Aunt" for convenience, but she wasn't an aunt, she was a second mother."
"Cattitude" opplevde dette som helt naturlig og det gjorde også barna hun hadde i omgangskretsen sin. Om det å ha tre foreldre i stedet for to,forteller hun:

"There were advantages to having more than two parents. There was always an adult around when we needed one. I'm sure my memories are biased with childish selfishness, but being able to always find someone when I needed to talk was a thing most of my peers didn't share, not to mention there was always someone to take me places or do things with me."

Det er jo nødt til å gå rundt for de fleste med så mange varianter, og tenk på all planleggingen: "MannB elsker tre kvinner (polygami er polygami, ingen grunn til å stoppe ved å elske to?)... Disse tre igjen har et par-tre menn hver. Regn ut selv hvor komplisert det blir...Du ønsker å tilbringe tirsdagsnatten med MannB, men da er han opptatt med en av sine tre kvinner. Onsdag går heller ikke, for da er har du en avtale med MannA. Se for deg søndagsmøtene hvor alle sitter med kalenderen og planlegger hvem som skal sove hvor i kommende uke ;-)) "
Hvis denne skråsikre debattanten hadde tatt seg bryet med å studere polyamorøse forhold i praksis, hadde hun funnet et mangfold av strukturer, noen av dem komplekse, men alle som regel klart definerte og vel forståtte av de som er involvert. Det kan være et puslespill å få tidsdelingen til å gå opp for de som insisterer på å pleie mange forhold intenst samtidig, og derfor er det ikke så mange som gjør det. De fleste konsentrerer seg om 1-3 partnere, en snakker om "poly-metning" som gjerne inntreffer ved max 4-5 nære forhold. Polyfolk planlegger nok i snitt tida si bedre enn monogame, men for alminnelig ryddige personer er ikke det noe problem, og vi opplever at det kan være mange fordeler ved å leve litt mer strukturert og forberedt.

Og om ikke alt dette andre gjør det umulig nok, så kommer iallfall sjalusien opp som et uoverstigelig hinder:"Og nå har jeg ikke engang berørt det som gjelder sjalusi og følelser. Som egentlig er noe av det mest vesentlige. Nei, polygami er ingen god løsning. Hadde det vært det, hadde vel samfunnet vært basert på polygami."
Igjen avslører debattanten sin totale uvitenhet. Sjalusi er et problem som ofte, men slett ikke alltid, oppstår, og som i svært mange tilfeller lar seg håndtere. Ikke i alle, og da bør en heller holde seg til en, eller begrense omfanget av engasjement i andre partnere -- slik det typisk gjøres i swinging.

Polygami er vi enige i at ikke er noen god løsning, fordi det ikke gir partnerne de samme rettighetene, men polyamori er en samlivsform som viser seg som en god løsning for stadig flere. Dog absolutt ikke for alle, og forestillingen om at samfunnet kan baseres på én samlivsform trodde vi var gravlagt i og med den lesbiske og homofile frigjøringen.

Hun avslutter med synske innsikter i hva polyamorøse egentlig ønsker seg:`Polyamori (som de kaller det de som ønkser å elske flere samtidig), er ingenting annet enn et rent egoistisk ønske om å ha variasjon i sexlivet. Å "elske" flere på èn gang ved å ha romantiske stevnemøter med de i ny og ne; det er vel hva en polyamor ønkser seg. Han ønsker ikke å ta økonomisk ansvar for alle de han "elsker", eller å involvere seg med utallige svigerfamilier eller sykdom og død. Han vil kun ha litt "sukker" i tilværelsen.`
Hvis en bare er ute etter litt sukker, skal en iallfall ikke prøve seg med polyamori! Polyamori er en krevende sport og gir utfordringer langt utover hva som er vanlig i de fleste monogame/ seriemonogame forhold. Jo mindre ego partnerne i et polyamorøst forhold er belemret med jo lettere er det. Veldig mye av jobbingen i slike forhold handler om å "se" og ta hensyn til hverandre, og vi tar ansvar, gjerne mye mer enn det som er vanlig i "åpne" elskerforhold. Vi inngår bl.a. forpliktende avtaler om både antall partnere og om å ha sikker sex (kondom-forpliktelse) for å nevne noe. Når det gjelder direkte økonomisk ansvar for hverandre, så er jo den generelle tendensen i samfunnet at dette reduseres, dette har sine svært gode grunner. Økonomisk avhengighet er som regel ikke noen positiv faktor i mellommenneskelige forhold.

Entusiastiske monogame "rådgivere" som ikke en gang kjenner til hva begrepene de vifter om seg med betyr, kan man gjerne høre på, hvis en kjenner til polyamori. Men da blir det mest for underholdningens skyld. For de som ikke kjenner området, er det litt synd at diskusjonen ikke tar utgangspunkt litt nærmere virkeligheten.

Henvisninger:

Debatten i Aftenposten
Definisjoner: Polygami fra Wiki Polyamory fra Wiki
Cattitude`s innlegg om oppvekst

En smal vei - og en bredere

"Ansvarlig ikke-monogami" (responsible non-monogamy) er et uttrykk som har vært brukt til å karakterisere polyamori. Det passer bra,men kan ikke brukes som definisjon. For det dekker minst tre retninger innen ikke-monogami: Polyamori,"åpen trofasthet" (open fidelity) og "lav-risiko swinging". Det er såpass stor forskjell på polyamori og swinging at det som regel er hensiktsmessig å skille disse formene,men samtidig er det dumt å overdrive forskjellene. For i praksis kan disse formene gli over i hverandre,og ser ut til å gjøre det ganske ofte - i mange flere tilfeller enn de der et polyamorøst par også driver swinging.

Fordi polyamori defineres ved åpenheten for flere samtidige kjærlighetsforhold,er dette i utgangspunktet en "smal" vei. Når en lever i et parforhold og "åpner" dette,er det at partneren utvikler et uavhengig kjærlighetsforhold til en tredje person noe av det mest truende som fins for mange. Det minst truende er gjerne at en inviterer en tredje person inn sammen, til felles erotiske opplevelser i noe "trekant-aktig". Særlig hvis en av partene er bifil, og de "deler" tredjepersonen,kan dette oppleves som en utpreget vinn-vinn-situasjon.
Swinging,som gjerne dreier seg om varianter av det klassiske partner-byttet,vil for de fleste være litt mer truende, men akseptabelt for relativt mange av dem som er åpne for ikke-monogami. Litt mindre akseptabelt,men ofte til å leve med,er at en partner utvikler et elsker-forhold til en tredje person,og enda verre kan det faktisk oppleves om det utvikler seg et platonsk kjærlighetsforhold. I polyamori trenger ikke kjærlighetsforholdet være platonsk -- det er det aller "verste",mest krevende og truende. Engasjementet i et kjærlighetsforhold er på iallfall noen måter totalt og sterkt (ellers er det ikke et kjærlighetsforhold). Derfor kan ingen "bli ett" med en primærpartner uten at andre kjærlighetsforhold påvirker denne "enheten" -- og muligens sterkt. Det kan kanskje virke paradoksalt,men det kan se ut som om det er partneren som _ikke_ er involvert som ofte merker påvirkningen best. Dette trenger ikke ha noe med sjalusi eller spekulasjoner å gjøre,det kan være mer som fornemmelser av at partneren både er "her" og "et annet sted" -- hvilket jo vedkommende faktisk også er.

Denne typen utfordring kan møtes på to måter: Det enkleste er å vike unna,og være enige om ikke å ta dette som en felles sak. Men dette fører jo gjerne til at en ikke bare har parallelle forhold gående,men også fører parallelle liv. Det er nesten nødt til å gå utover utviklingen av dybde i forholdet,men det trenger ikke være noen dårlig løsning på kort sikt for det! For det parallelle forholdet kan gi noe som begge parter nyter godt av.

Mer krevende er det å prøve å utvide det felles hjerterommet. Da må begge inkludere andre partnere i sitt engasjement,slik at en i sitt indre "gjør plass" både for partneren og dennes partnere. En må bygge opp et felles grunnlag. "Got to build our love on one foundation ... or there will never gonna be no love at all" (Peter Tosh).

Hvis ikke noe slikt oppleves som en litt krevende prosess,er det vel sannsynlig at en tar noen innersvinger. Dermed er det i praksis alltid begrenset hvor mange og hvor mye partnere kan inkluderes. Jo flere,og jo mindre kontakt det er med dem,desto mer perifere vil disse forholdene i praksis bli. Og da blir det lett slik flere poly-folk har observert: Forholdet polyamorøse har til sekundære eller tertiære poly-partnere kan likne forholdet swingere har til etablerte swinging-partnere. Og i mange tilfeller,kan det være mer overflatisk. For swingerne har gjerne den "reine sexen" som utgangspunkt,men mange går litt trøtt av den over tid,og ender opp med noen hovedpartnere som de utvikler nære forhold til. Mens polyamorøse på sin side kan bli litt trøtte av den evinnelige jobbinga med nære forhold,samtidig som de ønsker den erotiske variasjonen, og dermed går inn i mer "swinging-aktige" sideforhold.

Denne typen overlapp kan være betydelig,og den betyr at det er feil å påstå at polyamorøse og swinging-forhold alltid er vesensforskjellige. Men den endrer heller ikke ved de grunnleggende forskjellene: Polyamori vil med sitt fokus på kjærlighet alltid ha en tendens til å være en smal vei for de som tar kjærlighetsproblematikk virkelig alvorlig, mens ansvarlig swinging tar utgangspunkt i mer basale behov og "uforpliktende" sex. Dermed er og blir polyamori en smal vei. Og swinging en litt bredere.

Illustrasjon: Maleri av Angelo Bronzino (1503-1572) fra Wiki Commons

Det vanskelige livet

Den berusende følelsen av å begjære og bli begjært. Det var lidenskapen hun ønsket. Det var det hun fikk. Hele tiden å bli utfordret av Hans sterke vilje. Utfordret til å bryte grenser. Stadig nye grenser. Ettersom årene gikk ble hun mer og mer knyttet til ham følelsesmessig. Da han sa han var blitt glad i henne,begynte hun å gråte. Hun visste det betydde slutten.
Hun:"For å være ærlig A. Jeg forstår ikke noe av hva som har skjedd. Med deg og meg. Og ettersom jeg ikke finner noen forklaring på det,har jeg prøvd å komme videre i livet mitt. Jeg er svært,svært glad i deg og ønsker deg all verdens godt."
Han: "Jeg vet ikke vennen min, men føler nok at jeg hele tiden har pushet deg til å gjøre ting du egentlig ikke har lyst til. Når jeg samtidig har dårlig utviklet sosiale evner, føler jeg at jeg ikke behandler deg som du fortjener. Selv om vi er glade i hverandre, så blir møtene med deg fulle av bismak. Du fortjener en som virkelig vil DEG vel, en som har tid og omtanke. Jeg er nok ikke en slik, dessverre. Blir av og til litt redd for meg selv, at jeg er så kynisk..
Du er et flott menneske vennen min, og jeg vil deg så vel..."
*
Forelskelse og begjær er merkelige greier. Kanskje kan det i blant være nødvendig å fyre opp litt for å skape vilkår for forandring, men når forelskelse systematisk blandes sammen med kjærlighet, kan resultatet bli en ganske trist rekke med branntomter. For kjærligheten handler om mange ting som det gjerne tas ganske lett på i forelskelsen, som f.eks omsorg som krever noe, jobbing med de mindre hyggelige sidene ved seg selv og andre, skape et felles rom der slett ikke alt foregår på egne premisser osv.

Hvis forelskelsen gjør mer "seende" enn "blind", og åpner for utvikling av kjærliget, så vil nok dette i de fleste tilfeller danne et bedre utgangspunkt for et langvarig forhold enn allverdens fornuft. Og en forelskelse trenger ikke komme stormende på heller. Men ganske ofte tar utviklingen helt andre retninger -- ikke minst når en hengir seg til illusjonen om at lidenskapene både skal vare og være bærende.

Poly-forhold kan virke konstruktivt i slike tilfeller. Når det er flere inne i bildet, blir ting gjerne litt mer "edruelige", respekten og omsorgen må gjerne settes mer i sentrum - og når en kan gå skritt og vokse sammen, kan kjærligheten også følge. Sjalusi kan ofte være tegn på dårlig kontakt både med situasjonen og med egne følelser. Og innbitt undertrykkelse av sjalusien kan være tegn på enda dårligere kontakt. Noen later til å være "skrudd sammen" slik at det synes omtrent umulig å få kontakt med røttene til sjalusifølelsene, andre igjen reagerer ikke noe særlig sterkt på "trusler". Men alle kan utvikle lykkemedfølelse ("kompersjon"): Hvis jeg er virkelig glad i noen for deres egen skyld - og ikke for min -, så bør jeg jo være i stand til å glede meg med dem... og det viser det seg at mange er! Det trenger slett ikke være så vanskelig å like "kjærestens" andre partnere, også om en selv bare har et vennskaplig forhold til dem.

Illustrasjon: Hieronymus Bosch; De syv dødssynder Wiki Commons