onsdag 26. november 2008

Artikler om polyamori i Cupido og Tara

Cupido nr.10/2008

Cupido har i siste nummer - 10/2008 - flere artikler om polyamori. Av innholdet kan nevnes forklaring av begreper, omtale av den belgiske sexologen Ester Perel og intervju med den ene av oss - Inni. Artiklene gir en god presentasjon av polyamori og vi anbefaler dem gjerne til våre lesere.

*

Oppdatering 4.februar 09:


Bladet tara har startet en serie de kaller «Samlivet utenfor A4» og åpner serien i februarnummeret med en artikkel om polyamori. Inni er intervjuet. Dessverre avsluttes artikkelen med å henvise til en ikke-eksisterende nettside/adresse i stedet for adressen til bloggen vår.

søndag 23. november 2008

"Ett kjød"? Eller to? Eller tre?

Ender på Akershus festning
Fem dager siden sist, vi møtes til fredag middag, skal ha helgen sammen. Har gledet meg, god flyt gjennom uken, ved hjelp av noen mailer og sms'er. Så er du der, smilende, store gode åpne armer, men med en kappe av henne, den andre, rundt deg. Nesten som et elektrisk felt, vanskelig å komme inntil. Stille, stille, ikke si noe, se an situasjonen. Kinotur. Vinglass på bar etterpå. Hun henger rundt deg fortsatt. Hun påvirker tonen i det du sier, farger uttrykket ditt, skinner igjennom i smilet ditt. Herregud, jeg skal ha helg med deg, men her får jeg "henne" med på kjøpet. Hvordan nå frem til deg, gjennom sløret av en annen?


I Matteus 19:4-6 og Markus 10:6-9 snakker Jesus om foreningen mellom kvinne og mann: «Derfor skal en mann forlate sin far og mor og bli forent med sin kone, og de to skal bli ett kjød. Så er de ikke lenger to, men ett. Derfor, det Gud har sammenføyet, skal ikke mennesker skille ad.»
Dette budskapet om forening, "unifikasjon", kan tolkes på svært mange måter, og flere av dem er temmelig lite kjærlige, slik vi gjerne forstår kjærlighet. Ordet har nemlig legitimert forbud mot skilsmisse, forbud mot sex med samme kjønn, og vært brukt som en endelig "lovfesting" av monogamiet. Samtidig viser det til noe som vi kan oppleve i et parforhold, selv om slett ikke alle par kommer dit. I den engasjementsmessige forbindelsen kan vi danne en enhet, og roten til denne enheten ligger svært dypt i vår natur; den er "gudegitt". Vi flyter sammen, fylles
opp av hverandre, "blir ett kjød". Vi kan merke det selv når et forhold blir tilstrekkelig sterkt og nært, men vil andre kunne merke det på oss? Så lenge en ikke er inne i noen forelskelsesfase eller er akutt følelsesmessig "tent", kan det være ganske lite merkbart for de som står helt utenfor. For de vi har et nært, kanskje også seksuelt, forhold til, blir situasjonen en helt annen. I en polyamorøs setting kan det noen ganger merkes svært godt at partneren er "fylt" med en annen. Det kan føles positivt for noen, kanskje føles det som å gå opp i en "høyere enhet", men det kan også føles som forstyrrende inntil det utålelige.

Dette er noe annet og mye mer grunnleggende enn å være fylt med tanker og begjær, for det forsvinner ikke umiddelbart ved at en tenker på eller lyster noe annet. Det er heller ikke noe som avhenger av handlinger fra tredjeparten - om nå slike skulle kunne ha merkbare
virkninger. Den enkleste måten å beskrive det på, er - nettopp - at de to er blitt ett. For mange vil en slik opplevelse av at partneren er blitt ett med en annen være den endelige bekreftelsen på at nå er forholdet i bunn og grunn over, likeså vil en slik opplevelse for en ny partner kunne føles som den aller sterkeste bekreftelsen på et forhold. Men så enkelt er det ikke.

Det er fullt mulig å ha denne enhetsopplevelsen med flere enn en. Og selv om en slik opplevelse absolutt kan tas som en bekreftelse på styrken i et forhold, fjerner den i og for seg ikke ett eneste problem som måtte ligge i forholdet. Den kan faktisk virke stikk motsatt, for det er fort gjort å tro at denne enheten går lengre enn den faktisk gjør. Det at enhetsopplevelsen slett ikke trenger være unik, kan tas som en indikasjon på at dyptgående polyamori kanskje er "naturlig". Og er en først ute og spekulerer teologisk, kan Jesu ord sammen med den "doble enhetsopplevelsen tolkes som at polyamori også er "gudegitt"! En tryggere konklusjon er kanskje at en skal være ytterst varsom med å la "Guds ord" e.l. være direkte retningsgivende.

Selv om disse enhetsopplevelsene med en tredjepart i noen sammenhenger kan oppleves som positive for alle, er det vesentlig å kunne håndtere dem. Og som regel må vi regne med at partneren ikke fikser det, iallfall ikke i lengden, hvis jeg går rundt og er "fylt" av en
tredjeperson. Slik at han føler at han ikke spiser middag og går til sengs med bare meg, men også en tredjemann. Dette trenger ikke ha noe som helst med motvilje mot den tredje å gjøre, det er forstyrrelsen, eller blokkeringer for flyten, som ikke tåles.

Den reine tanke-kontakten med en tredjeperson kan håndteres ved å fokusere tankene, det som foregår på planet for ønsker og begjær kan håndteres ved å endre innstillingen til ønskene og begjærene. Ved psykisk kontakt, en slags "rapport" med partneren, som forekommer ganske ofte når en er samstemte, kan en rett og slett "legge på røret". Men kontakten som ligger i at en "flyter sammen" kan ikke bare "knipses bort". Kanskje vil «karensdager» være nødvendige, for å «lufte ut». Men det viktigste er at her må en la seg "fylle med realiteten" i forholdet til partneren som er til stede her og nå, og derfor kan dette være en ganske avslørende prøve: Har dette forholdet mye og sterk nok realitet til å virke oppfyllende? Det vil også virke som en bekreftelse om en får det til rimelig greit. Men, som Diana sa ved skilsmissen med prins Charles: "It became somewhat crowded in there". Det er ikke sikkert at en partner vil finne seg i å være tilskuer eller endog deltaker i sånne øvelser så mange ganger. Hvis en regelmessig trekker med seg en ny enhet, er det ikke usannsynlig at den opprinnelige enheten etter hvert vil sprekke.

Når et forhold utvikler nye dimensjoner, kan det på flere måter virke som å utvikle nye forhold. Dermed kan det utløses betydelige mengder ny forholds-energi, NFE. Dette kan komme temmelig uforberedt og virke forvirrende: Midt oppe i et godt, gammelt forhold veller det
plutselig opp ny energi, intensitet. Det er lett å feiltolke som at forholdet har utviklet seg dramatisk; NFE-partneren tar det kanskje som beviset på at dette bør være primærforholdet; det kan virke som om en virkelig sliter i det opprinnelige forholdet osv. Når en først har erkjent det som et NFE-fenomen, er det enklere å forstå og håndtere. Når den nye kontaktdimensjonen har gått over i en mer normal fase, kan det overflatisk sett fortone seg som "mindre sterkt" - men i så fall bedrar skinnet ganske grundig. Det er når de første, mer overveldende, opplevelsene har lagt seg at en virkelig kan gå inn på realitetene i denne enhetsopplevelsen. Da kan en også se at dette faktisk kan videreutvikles, og kanskje oppdager en at poly-perspektivet kan gi inspirasjon til dypere bearbeiding også av dette aspektet ved forhold.

Du fulgte meg hjem, men det ar uaktuelt å overnatte, sove sammen. Vi møttes igjen til middag lørdag, fortsatt var hun der. Først søndag, langt på dag, var luften "ren" rundt deg. Det tok lang tid, denne gangen, å oppleve deg helhjertet og helsinnet til stede for meg.

Eget foto

lørdag 8. november 2008

Flyt

Etterklang - den vare, gode tonen som blir med inn i uken, når helgen er over og vi ikke sees igjen før fredag kveld. Den tonen som er igjen etter lange morgener i sengen, dypt fokusert på temaer som berører oss, eller etter skauturene, der pulsen blir høy av farten både i beina og hodet. Tonen som henger der etter langsomme måltider, eller middagsluren i sofaen tett omslynget. Hvordan ta vare på den tonen, så den bærer helt fram til neste møte, fem uendelig lange dager inn i framtiden?

I det du forlater meg, vendes din oppmerksomhet mot en annen. Ukedagene er hennes, den andre. Så trygg er du på vårt forhold, og så fokusert vender du deg mot henne, at det kjennes mest som jeg ikke fins, de 120 timene vi ikke sees. Vi er i samme by, vi har mobiltelefoner og e-post, og likevel forsvinner du i et mørke, når etterklangen blir brutt. Av taushet. Fordi jeg ikke vil ta kontakt når du er hos henne. Fordi vi har travle jobber som ikke tillater privat tid i arbeidstiden. Bare vite at du er i live, at alt er vel, den ene lille sms’en hadde vært nok…

Kjæreste, etterklangen kan bære gjennom mandag, kanskje tirsdag, av og til onsdag. Den pleies av de ørsmå bekreftelsene, som en e-post i lunchpausen. En om dagen er nok. Selv det har ofte vært for vanskelig, til nå. Slik har helgene startet i disharmoni, og det har tatt tid å finne tonen, enda en helg.

Hvordan få kommunikasjonen til å flyte, når vi ikke er sammen? Hvordan unngå brudd i flyten, når vi er sammen?

----

Flyt er viktig, og gjerne litt vanskelig, i alle forhold, både når man er sammen og har dager fra hverandre. Drypp av kommunikasjon, kanskje oppmerksomheter, bekreftelser, felles opplevelser, en levende dialog, prosjekter som utfolder seg, felles utvikling og modning av tanker og forestillinger - flyt kan være så mangt. Neglisjering av flyt, eller at en ikke bryr seg om å utvikle den videre etter hvert som partene utvikler seg og forandrer seg, er ofte viktige faktorer bak forhold som dør ut.

I poly-sammenheng blir flyt spesielt viktig, og byr ofte på noen ekstra utfordringer. For når en skal holde ikke ett, men flere, forhold levende, og utvikle dem, står problemene i kø. Det går ikke så mye av seg selv som ett forhold kan gjøre. Det kan kreve bevisst mobilisering av krefter og oppmerksomhet, og da blir det liksom ikke «ekte» etter gamle, vante forestillinger. Når kjærligheten er sterk, skal liksom alt slikt bare være der, pleier en gjerne å tro.


Og jo mer "seriøse" forholdene er, desto vanskeligere kan dette bli. Et elskerforhold kan ofte vedlikeholdes" med sporadiske møter og mer tilfeldig kommunikasjon, mens det føles feil for mange om en ikke har kontakt med kjæresten daglig (minst). Med to, eller kanskje til og med tre "kjærester", blir det gjerne minst en som opplever for liten kontakt mellom møtene. Og brudd i kontakten, hvis den ene midt i et møte pleier kontakt med en eller flere av ”de andre”. Vi mennesker ser jo også ut til å ha et behov for unikhet (iallfall de fleste av oss), og når det er bare du og jeg som er sammen, så skal det være du og jeg. Og ikke han og han og henne og henne i tillegg, som spøkelser i lufta rundt oss, eller som konstante online chattepartnere. Hvis jeg plutselig blir åndsfraværende, og kaster meg inn i en intens SMS-kommunikasjon mens vi to er sammen, så sier jeg jo egentlig til deg at "det er nok ikke oss to, nei".

I polyamorøse forhold dreier det seg på ingen måte om å lage en illusjon av tosomhet, "weekend-monogami" er for eksempel ingen varig "løsning". Men nettopp fordi det aldri blir helt tosomt, er det desto viktigere at en er helhjertet og helfokusert til stede når en er til stede. Ellers vil det lett snike seg inn en overflatiskhet som på sikt bryter ned forholdet. Det virker som om denne formen for fokusering ikke faller så vanskelig for dem som virkelig går inn for det forholdet de står oppe i. Og skifte av fokus fra en dag til neste, kan falle overraskende naturlig. Dette er jo kjent fra utallige elsker-relasjoner, og heller ikke polyamorøse, som gjør "partnerbyttene" sine helt åpent, ser ut til å oppleve dette som det største problemet de har. Når fokuseringen begynner å bli et problem, er det gjerne et tegn på at selve forholdet skranter.

Verre er det med "flyten" med den som ikke er i fokus. Ensomhet, forlatthet, sjalusi, savn - mange følelser kan velle opp, og de kan bli forsterket av vissheten om at partneren ikke er alene. Det er heller ingen fullgod løsning å skaffe seg flere partnere, så en ikke må være alene om en ikke vil. For det "gjør vondt" i akkurat det forholdet, akkurat der og da, når flyten ikke er som den skal.
Kanskje er det ekstra viktig å vite at hun ikke har glemt meg når hun har fokus vendt mot en annen. Det trenger på ingen måte være min selvfølelse som er problemet. Jeg kan være aldri så sikker på meg selv og mitt, så lenge jeg føler en sterk usikkerhet ved henne, kan de negative følelsene trenge seg på. Og det skjer lettere, jo mer forbeholdsløst hun er til stede i et annet forhold. Nettopp det vi i utgangspunktet gjerne legger opp til i polyamori.

Derfor flyt. Helst sterk flyt, trygg flyt, bred flyt – kommunikasjon over et bredt spektrum. Og gjerne jamn flyt. Her kommer "kravet" i polyamori om at partneren aktivt må støtte de andre forholdene, godt med. For det trenger ikke innebære store forstyrrelser når flyten med andre skal opprettholdes. Men det vil oftest kunne merkes - kanskje skal det kunne merkes. For det må ikke være slik at en sniker seg til å sende en tekstmelding - åpenhet og ærlighet er alltid viktig. Samtidig dreier det seg til en viss grad om parallelle privatliv, så nøyaktig hva to har sammen, trenger ikke være en sak for andre. Diskresjon. Selv om litt åpenhet også kan være vesentlig for en god flyt, og på denne måten blir flyt noe som angår alle som er involvert i en situasjon.

Når alle involverte er berørt, kan også kommunikasjon dem imellom være ønskelig eller nødvendig. En partner er som regel ikke like langt "borte" når vi kjenner personen vedkommende er sammen med og settingen det skjer i. Ofte vil det heller ikke koste noe særlig for denne å bidra til å holde god flyt. Men den monogame tradisjonen forbyr nærmest omtale av eventuelle andre involverte, og dette sitter ganske dypt i atferdsmønsteret hos de aller fleste. En må bestemme seg for å gå på tvers av disse vanemønstrene, etablere nye, bedre rutiner. Og, ikke minst, innstille seg på å legge mer energi i oppmerksomhet og kommunikasjon, både sin egen og andres.

--

Den gode uken, som ender med åpne armer og glede smil når vi møtes igjen:

Sms mandag (Kl 7:59): God morgen! Ble hjemme igår, på vei til jobb nå. Kom en del videre med oversettelsen, men det tar tid. Klem.

Sms tirsdag (Kl 8:45): I gang med en ny god dag. Pga dårlig værmelding foreslo A at jeg skulle bli i byen, gjorde det. Siri trenger å vite når det passer for deg med en time. Klem, kjæreste du.

Sms onsdag (Kl 11:22): Hei kjære. Dro innover sammen med A i dag tidlig, avventer klippevær. Trolig drar vi sammen utover i morra. Masse regnbyger nå. Ser på artikkelen i ettermiddag. Håper du har det fint, klemmer!

Sms torsdag kveld (Kl 22:22) : Liten kveldshilsen, A har bakt epler, vi koser oss. Lang og fin dag. Klem!

Fredag morgen (Kl 8:45): Lang travel dag foran meg på jobben. Gleder meg til å se deg ikveld! Klem

*

(Skrevet av Capricorny og Pernille.)

lørdag 11. oktober 2008

Beveren og filosofen

Simone de Beauvoir og Jean-Paul Sartres særegne forhold blir ofte trukket frem som et eksempel på et åpent forhold blant en del ikke-monogame. Simone de Beauvoirs betydning for kvinnefrigjøringen i det 20.århundre gjør det også spesielt. Vi har lenge hatt lyst til å lage en serie korte polyamorøse portretter og valget falt på dette paret først. Det burde vi nok ikke ha gjort om vi ønsket å drive med propaganda, for her er det mye gruff.

Sartre og Beauvoir – sistnevnte kalt Beveren i hele sitt voksne liv - møttes i studietiden Paris i 1929; han var da 24 år, hun 21. Beauvoir var en vakker og elegant kvinne, Sartre en knøttliten fyr på ca.halvannen meter, halvblind på det ene øyet og tydeligvis ikke så nøye med personlig hygiene. Men han var intelligent, behagelig og glødende opptatt av det han holdt på med og svært morsom i Simone de Beauvoirs øyne. Han elsket å snakke og drikke alkohol til langt ut i de små timer og det samme gjorde hun. Forholdet deres varte i over 50 år inntil han døde i 1980.

De hadde en pakt om et såkalt åpent forhold og skulle fortelle hverandre alt. Hvilken form forholdet hadde var aldri noen hemmelighet for venner og kjente, men for offentligheten som sådan ble det først brakt frem i lyset etter krigen. De var et berømt par som levde hver sine liv. De møttes på kafeer med venner, diskuterte, skrev bøker og hadde sin fulle frihet til å ha forhold med andre. I følge dem selv bevarte de sitt forhold som en form for sjeleekteskap, og dette fungerte etter sigende aldeles utmerket.
Simone de Beauvoir hadde flere lengre og kortere forhold der hun levde med andre menn. Det mest kjente av disse er forholdet med den amerikanske forfatteren Nelson Algren. I alle årene med Sartre opptrådte hun som den som fikk tak i kvinner til ham. Mange av dem var svært unge; helt ned i 16-17 års alderen. Hun innledet selv forhold av seksuell karakter med flere av dem. Et par stykker ble senere adoptert av paret.

Etter at Sartre døde i april 1980 utga Beauvoir en samling av hans brev til henne. I disse beskrev han detaljert sine aktiviteter med både den ene og den andre på sengekammerset, men Beauvoir redigerte innholdet ved å skjule identiteten til de omtalte. Boken vakte oppsikt, men inneholdt ikke noe man ikke kunne ha forventet.
Dette endret seg imidlertid radikalt etter Beauvoirs død (1986). Noen år senere publiserte hennes testamentfullbyrder Sylvie Le Bon de Beauvoir Beauvoirs «Brev til Sartre» - uredigerte. I forordet skriver hun "Er det ikke nå på tide å fortelle sannheten?" Brevenes innhold var sjokkerende. Ikke på grunn av promiskuiteten, som var velkjent, men på grunn av kulden og hykleriet de avslørte.
I flere intervjuer hadde Beauvoir benektet seksuelle forhold med kvinner. I brevene beskrev hun utførlig sine seksuelle opplevelser med kvinner. Og nå gikk det opp for leserne hva «fortelle hverandre alt» betydde. Korrespondansen er fylt av negative, slibrige og nedlatende bemerkninger om mennesker de enten hadde et seksuelt forhold med eller prøvde å få med til sengs. Til daglig var dette mennesker de hadde omgang med og viste hengivenhet. Sartre og Beauvoir nyter tydelig å utbrodere seg imellom alle løgnene de fortalte. Brevene viser utstrakt avsky og forakt for andre mennesker.

Det hele hadde startet med at Sartre foreslo en "pakt". De kunne ha forhold med andre under den forutsetning at de fortalte hverandre alt. Inntil dette tidspunktet hadde Beauvoirs liv vært en lang reise bort fra sin egen borgerlige bakgrunn og familie. Hun ble utfordret av Sartre og hadde også dyp beundring for hans filosofi. Hun innså raskt at denne pakten ville binde henne for livet til en mann hun visste aldri ville være trofast.
Etter hvert som dette utviklet seg ble det ikke slik at hun bare diskuterte hans interesser i andre kvinner; hun inngikk ofte intime forhold med dem selv. I de første årene ble hun urolig over å oppdage at hun var sjalu og hun tok dette opp med Sartre. Han ga henne råd og sa at sjalusien var en fiende av friheten og at hun måtte jobbe med å overvinne den.

Det gikk bare noen få år etter at forholdet startet før Sartre sluttet å ha sex med henne og dette ble starten på hennes egne eventyr.
Sett fra sidelinjen kan det virke som Sartre hadde et stort behov for å nedlegge et bytte - eller mer riktig; bytter. Han levde et svært aktivt og i stor grad sosialt åndelig liv. Kjønnslivet hans hadde derimot en mye mer - skal vi si primitiv? - karakter. Han skrøt uhemmet av å ha tatt jomfrudommen på flere unge kvinner og det er ikke noen følelsesmessig høyt utviklet person vi møter i brevene mellom ham og Simone. Samtidig brukte han, da skuespillene og bøkene gjorde ham rik, en betydelig del av sine inntekter på å losjere og underholde flere av disse unge kvinnene.

Beauvoirs forhold med andre menn hadde en annen karakter. De fleste av dem varte over år og hun bodde gjerne sammen med dem. Dette gjelder også i tilfellet med Nelson Algren. De hadde en lidenskapelig affære. Han følte seg imidlertid ført bak lyset av henne ettersom hun offentliggjorde deres forhold i boken The Mandarins, hvor Algren er Lewis Brogan:

At first I found it amusing meeting in the flesh that classic American species: self-made leftist writer. Now, I began taking an interest in Brogan. Through his stories, you got the feeling that he claimed no rights to life and that nevertheless he had always had a passionate desire to live. I liked that mixture of modesty and eagerness.

Sartre og Beauvoir omtalte gjerne sitt forhold som "Familien". Ser man nærmere etter, er det sterke innslag av lekeincest og lek med tabuer som var med på å sprite opp deres eget sexliv. Det finnes mange eksempler på parets misbruk - bruk og kast - av kvinner. Et grelt eksempel er historien om Bianca Bienenfeld. Hun var jødisk flyktning og kom opprinnelig fra Polen. Som 16-åring kom hun i kontakt med Beauvoir og innen kort tid innledet de et forhold før hun introduserte Bianca for Sartre. Sartre forførte henne, og sammen hadde de et trekantforhold som varte en tid. Da de begge var lei av henne, ba Beauvoir Sartre gjøre det slutt, hvilket han gjorde ved å sende Bianca er kort brev.
Tre måneder senere inntok nazistene Paris. Bianca Bienenfeld klarte såvidt å unnslippe pågripelse under okkupasjonen. Hun forteller i sin bok "A Disgraceful Affair" at Sartre og Beauvoir aldri forhørte seg om henne eller prøvde til å finne henne i løpet av krigen. Hun traff Beauvoir igjen i 1945 og møtte henne også noen måneder før hun døde. Hun hadde ingen idè om hvordan hun var blitt brukt av paret Sartre/Beauvoir før hun leste om seg selv i "Brev til Sartre".
I sin bok fra 1993 sier hun dette om dem:
"Their perversity was carefully concealed beneath Sartre's meek and mild exterior and the Beaver's serious and austere appearance." Videre: "In fact, they were acting out a commonplace version of 'Dangerous Liaisons.' "
Det de to holdt på med, kan altså fortone seg mer som en pervers iscenesettelse enn et "ekte" liv.

Mens det paret gjorde helt klart hadde mye av en polyamorøs struktur, kan en spørre hvor mye av et slikt innhold det hadde. For kjærlighetsbegrepet må tøyes til det ugjenkjennelige for at dette de bedrev skal falle helt inn under det. Forholdet dem imellom kan minne mer om en allianse enn en kjærlighetsrelasjon, og ironisk nok gjenspeilet deres utnytting av andre mange av de mørkeste og fattigste sidene ved det borgerlige klassesamfunnet de kritiserte så intenst, samtidig som de var en aktiv del av det. Og handlemåtene deres var nok dessverre mye i tråd med hva som ellers foregikk i borgerskapet; om de skilte seg ut fra andre "besteborgere", var det nok heller kvantitativt enn kvalitativt, og i det at de holdt en så høy offentlig profil med den "offisielle" versjonen av sitt privatliv.

Kanskje kan vi ta dem som et eksempel på hvor galt det kan gå hvis en dropper de absolutte kravene til kjærlig engasjement, åpenhet og likeverdighet i polyamori eller nøyer seg med at dette skal omfatte noen av de impliserte.

For ordens skyld: Både Sartre og Beauvoirs faglige arbeider står på sine egne bein, uavhengig av deres livsførsel. Det har ikke vært aktuelt å trekke arbeidene inn i denne sammenhengen; i våre øyne hverken forklarer eller legitimerer de dette parets privatliv i noen stor grad.




Bilde fra Wiki: Beauvoir og Sartre på Cuba.









Redigert 24.10.08 etter innspill fra Pernille.

fredag 10. oktober 2008

Polykonferanse i Stockholm

Helgen 24. til 26.oktober arrangeres det polykonferanse i Stockholm under mottoet "Ju fler vi är tillsammans". Slik omtaler arrangørene begivenheten:

Vi vill poängtera att vi använder ordet poly (flera) för alla flersamma alternativ till mononormen.
Vi hoppas att vi kommer bli en blandning av polyamorösa och relationsanarkister.

Målsättningen med konferensen är att få möjlighet att mötas, speciellt för er som inte bor i Stockholm och kan ha vägarna förbi en picknick. Polykonferensen är inte till för att informera icke-polys, det gör vi på Pride och i andra forum. De monogama personer som kan tänkas vara med på konferensen lever som partner till någon av de andra deltagarna eller är föreläsare med något som kan vara intressant för oss att ta del av. Monogama föreläsare kommer endast vara med under sin föreläsning och efterföljande kaffepaus. Detta för att vi ska kunna skapa ett sammanhang som är helt och hållet poly, vilket många av oss längtat efter!


Det vil være en norsk deltaker tilstede og vi håper derfor å komme tilbake med en omtale på et senere tidspunkt.

Tilføyelse 13.12.08: Det kommer dessverre ikke noe referat fra denne polykonferansen.

tirsdag 7. oktober 2008

Praksis, ja

Jeg har gjort det til tider. Før. I mitt tidligere liv. Jeg har rømt når forhold ble for vanskelige og jeg kom hverken frem eller tilbake. Etter hvert som jeg kom under vær med hva som manglet, klarte jeg til slutt å sette strek på et vis. Jeg klarte komme meg ut av den mangeårige relasjonen som jeg følte meg både fanget og hemmet i. Det er mulig det var feigt å bli værende så lenge,men jeg så det ikke slik den gangen. Jeg så det som en forpliktelse. En forpliktelse overfor ham, men først og fremst overfor barnet vårt. Jeg kunne heller ikke se for meg at jeg ville klare påkjenningene ved å bryte opp - jeg tenker på både de menneskelige omkostningene og de økonomiske. Få et nytt sted å bo, starte helt fra grunnen igjen... Men da jeg endelig gikk, viste det seg at jeg klarte det. Og til min store glede viser det seg i ettertid at min x-mann har blomstret opp; også han kom bedre ut etterpå, uten meg.
Så traff jeg Capricorny. Han stiller enorme krav til meg. Det minner meg sterkt om disse linjene av Anaïs Nin:
"I, with a deeper instinct, choose a man who compels my strength, who makes enormous demands on me, who does not doubt my courage or my toughness, who does not believe me naïve or innocent, who has the courage to treat me like a woman."
Han utfordrer meg hele tiden og jeg får ikke gå på akkord med meg selv eller det vi har lagt som ramme rundt vårt forhold. Ærlighet er det viktigste. Ærlighet om hva vi ønsker oss og hva vi tenker. Jeg har ikke vært like flink til å holde han løpende orientert hele tiden, men synes selv jeg har forbedret meg. Mitt ønske - eller rettere sagt behov - for mer enn èn mann er noe som virker provoserende på mange. Det har jeg sluttet å bry meg om. Jeg har tenkt mye over hvor dette behovet kommer fra uten å finne noe klart svar. Jeg ser på det som helt naturlig. For meg. Det er nesten en klisjé å sammenligne det med dette å ha to barn og at man har nok kjærlighet til begge. Men sammenligningen er enkel å forstå,så jeg bruker den.

Og nå sitter jeg i bilen sammen med Capricorny. Vi er på vei til Asker hvor Olav bor. Capricorny skal videre ut på landet hvor han og Pernille skal være i helgen. Jeg har ikke truffet Olav siden Capricorny, han og jeg var ute og drakk kaffe sammen i slutten av august. Mye jobbing og ferie er hovedgrunnen. Olav er min andre partner og jeg bryr meg svært mye om han. Han gir meg noe annet - ikke bedre - ikke dårligere - enn det Capricorny gjør. Selv gir jeg Olav noe annet enn jeg gir Capricorny. Jeg deler ikke så mye av det som er "meg" - det som er inni meg - med ham, Olav. Olav er en rolig person - ikke som den litt mer aktive Capricorny. Olav har for ikke lenge siden gått ut av et langt samlivsforhold og kjenner det godt å være mye alene. Han har hele tiden vært klar over mitt forhold med Capricorny og har ikke noe problem med å godta det. Når jeg er sammen med Olav er Capricorny alltid "med meg" som han er uansett hvor jeg er. Men jeg fokuserer på èn person om gangen i de mest intime øyeblikk. Det kommer helt av seg selv.
Jeg har fundert over om Olav er en elsker eller en polypartner. I prinsippet er et polyamorøst forhold en form for "ansvarlig ikke-monogami" som defineres ved likeverdighet, kjærlighet, ærlighet, åpenhet og respekt. Partene i forholdet skal godta og støtte den/de andres valg. Capricorny har hele tiden støttet meg og mine valg. Ikke bare støttet dem,men ropt "heia, heia!" Og avgrensningene i forholdet til Olav er han og jeg enige om, de springer ut fra våre felles behov,for Capricorny kunne det godt ha vært mer omfattende. Så ja,Olav kan antagelig defineres som en del av polyforholdet vårt.
Det er godt å få lov til å dele denne gleden over Olav med Capricorny. Da vi er fremme og jeg har gått ut av bilen snur jeg meg flere ganger etter den. Har nesten klump i halsen av takknemlighet over at jeg kan få lov å ha et slikt forhold med Capricorny. Og at at han unner meg og gleder seg med meg over dette. Og at jeg på denne måten sier ja til meg selv og den jeg er. Det gir meg en stor indre ro og harmoni.

Genetikk og erotikk - Del 1

Det er mange måter å betrakte gener på: En kan regne med at de inneholder fasiten til det meste i livet, og at det vi gjør i livet, bare er en mer eller mindre vellykket oppførelse av et verk skrevet i genenes partitur. Ulike varianter av dette synet utgjør det såkalte genparadigmet. Dette paradigmet har vært et ganske vellykket utgangspunkt for biologisk forskning, særlig innen molekylærbiologi, men i forhold til å forklare "alt", har det store svakheter - også når en holder seg til biokjemien.

Enda større blir svakhetene når en søker å relatere genene til atferd, slik at de "forklarer" ulike typer atferd. Det er jo ikke tvil om at gener ligger til grunn for mye, men genenes språk er ikke særlig egnet til å beskrive sosiale fenomener og læringsprosesser. Og mennesket er et sosialt og lærende dyr.

Det som derimot gener kan fortelle endel om, er atferdsmønstre og historie. Moren kan si hva hun vil, gentester vil nesten alltid kunne peke ut den biologiske faren. Og genstrukturen vår kan gi oss innblikk langt, langt bakover i vår utviklingshistorie.

En ny artikkel; Sex-Biased Evolutionary Forces Shape Genomic Patterns of Human Diversity i det elektroniske tidsskriftet PLoS Genetics gir et interessant eksempel på dette. Veldig kort fortalt, så viser denne genetiske studien av flere ulike folkegrupper verden rundt et mønster av genetisk variasjon som meget sterkt indikerer at kjernefamilien med ett livsvarig (for begge) parforhold ikke har vært den dominerende rammen for reproduksjon gjennom det meste av vår historie. Tvert imot, så tyder dataene på et mønster der den "effektive populasjonen" av menn har vært langt mindre enn for kvinner, slik at gjennomsnittlig en langt mindre andel av mennene enn av kvinnene har fått barn. Estimatene på forholdstallet kvinner/menn som reproduserer seg varierte fra 2.1 (San-folket i Namibia) til 12.5 hos franske baskere. Den betydelige variasjonen populasjoner i mellom kan bero både på atferdsforskjeller og historie, men uansett, indikerer de en historie verden over der mange menn ikke har blitt fedre, relativt sett mange flere kvinner enn menn har fått barn, og noen menn har fått ganske mange barn.

Hva slags former dette har tatt, vet vi lite om: Det er slett ikke sikkert, kanskje ikke engang veldig sannsynlig, at det i hovedsak har vært det vi kjenner som polygami. Mange kvinner har dødd unge av sykdom, eller under svangerskap/fødsel, og deres menn har vært etablert og både i stand til og særlig motivert for, å reetablere forhold. Dette kjenner vi godt fra de seinere hundreår i vår egen kultur. Går vi lenger tilbake, kan de sosiale forholdene ha vært helt annerledes, med mindre vekt på privateiendommen og større vekt på menneskegrupper og stammer. Og genetikken indikerer altså at disse livsformene ikke har vært overvettes tosomme, iallfall sett over hele livsløpet. Ved aktivt partnervalg fra kvinnenes side, vil det nok ofte i slike situasjoner bli færre menn enn kvinner som får reprodusere seg - slik vi også ser det i dagens norske samfunn. Det kan også ligge en svært voldelig forhistorie bak; at mennene har drept hverandre (slik f.eks steinaldermannen Õtzi viste seg å være drept i kamp for ca 5200 år siden). Og det kan ha vært seksuelle fellesskap
slik vi ser det hos våre nærmeste genetiske slektninger, de "sex-gale" dvergsjimpansene. I slike fellesskap skal det mye til at alle mennene får like mange barn, og for å opprettholde maksimal levedyktighet med et minimalt antall individer, kan en livsform der relativt sett flere kvinner enn menn reproduserer seg, samtidig som få ekskluderes, kanskje være optimal. Et interessant spørsmål, er om det mønsteret vi observerer, skriver seg fra menns eller kvinners valg, eller begges. Vi tror at det siste er tilfellet. Og det er slett ikke umulig at vi tidligere i vår utviklingshistorie har liknet mer på dvergsjimpansene, som har mye sex, med mange, og produserer forholdsvis lite avkom. Altså at seksualiteten og reproduksjonen har hatt delvis ulike funksjoner, akkurat på samme måten som vi ser i vårt samfunn i dag.

Om noen skulle ta dette som noe "bevis" for at mennesket egentlig er et polyamorøst dyr, så må vi protestere tvert. Men det gir sterke indikasjoner på at en livsvarig tosomhet iallfall ikke er noe vi er "skapt" til, på den måten at vi gjennom det aller meste av vår utviklingshistorie har forplantet oss på helt andre måter.

Dette kan også sette parforholdet i et nytt perspektiv: Ikke som det "naturlige", men som noe som utvikles etter hvert, som et utslag av vår "åndelig/sjelslige" utvikling vel så mye som vår reint biologiske.
Og er ikke det i så fall ganske fint?

onsdag 13. august 2008

Hvor "smalt" er polyamori egentlig?

















Polyamori er liksom den "smaleste" formen for ikke-monogami, for spesielt interesserte. For mange vil polyamori være unntaket som bekrefter regelen om at i bunn og grunn er vi monogame. Det gjelder bare å finne rimelige tilpasninger av den prinsipielt monogame rammen, som kan gi nødvendig rom for de ikke-monogame tilbøyelighetene ganske mange er mer eller mindre rikt utstyrt med. Fysisk sex med andre viser seg jo å være noe mange kan akseptere, og gode forhold overlever gjerne en eller flere episoder av fascinasjon og forelskelse i andre gjennom et langt samliv. Derfor viser det seg også rett som det er som en misforståelse å avbryte et forhold som ellers er liv laget fordi det har kommet noe(n) i veien for en periode. Med litt sånn prinsipiell gummistrikk, kan en monogam ramme tilpasses til det meste av småsprell som folk vanligvis kan komme borti. Mens "jeg er jomfru, men ikke fanatisk" er en skikkelig fleip, er "jeg er monogam, men ikke fanatisk" rett som det er ikke så langt fra virkeligheten.

Et dypt og inderlig kjærlighetsforhold er derimot noe annet. Forelskelsen i en annen kan være truende, utvikler det seg til kjærlighet, vil det ofte være knusende. Mange opplever eksklusiviteten i dyp forpliktende kjærlighet som så grunnleggende, at om den begynner å rette seg mot en annen, så må den bare opphøre mot den første. Og det er fort gjort å mistenke polyamorøse for bare å være overflatiske, kanskje umodne, barnslig svermeriske, når de har nære forhold til flere samtidig. De som går ut fra "open fidelity" - åpen trofasthet - framstår som litt mer jordnære, for de innser mer av problemene ved å gå inn i flere "full pakke"-forhold samtidig. Hvis de polyamorøse først treffes av kjærligheten, skal du se det blir andre boller!

Kanskje det, noen ganger. Overflatiske forhold er jo regelen på den måten at ting gjerne starter sånn, dybde utvikler seg eventuelt etter hvert. Og mange forhold er over før en har rukket å utvikle så mye dybde. Men vil det alltid være sånn, også over tid? Kan det kanskje hende at polyamori tvert imot danner en ramme som kan romme alle de andre formene for samliv, også monogami, som et spesialtilfelle? En ramme som kan være håpløst krevende hvis en skal ta ut alt som kan ligge i den, ja, men er det egentlig aktuelt? Polyamori er en ramme der det er mulig å leve ut veldig mye, men der det ikke kreves at en lever ut noe som helst.

Forholdet kan overleve positive følelser, opplevelser og engasjement utenfor.

En grunnsetning i polyamori kan formuleres slik: Ingen følelser, ikke noe engasjement, ingen opplevelser som er av positiv art for en av partene trenger å bety døden for et forhold som en vil satse på. Utfordringer ja, og kanskje for store slike, men en kommer alltid tilbake til det grunnleggende spørsmålet: Hvor mye ønsker du egentlig å satse på dette her? Hvor mye vil du la det koste for deg personlig? "Beklager, jeg har prøvd, men greier det ikke. Det blir for mye for meg" er et ærlig svar. Og da må kanskje kursen justeres hvis en ønsker å fortsette. Det har partneren som har frambrakt utfordringene, vanligvis hovedansvaret for å ta tak i. Unntak kan være om en person som ikke er polyamorøs "av hjertet" går inn i et forhold med en som allerede lever polyamorøst, og så får problemer med poly-opplegget. Da kan det nok bli den minst polyamorøse som må jobbe mest med situasjonen. Mye mer problematisk er det om en sier "Du har brutt med vår felles vei, jeg holder meg til det som er virkelig kjærlighet for meg. Farvel". For en felles vei må jo defineres i fellesskap, og det er ikke mye til kjærlighet om en ikke vil prøve å justere, korrigere,finne løsninger å leve med, prøve alt det tunge og vanskelige først - men heller velger å stikke av. Derfor blir nok en slik holdning uakseptabel i polyamori, og det spørs vel hvor akseptabel den bør være i andre typer forhold også.

Ut fra diverse oppfatninger, ikke minst de som har monogamiet som forutsetning og mål, er en partner riktignok ofte høyst berettiget til å stikke av i slike situasjoner. Men er denne holdningen egentlig så forholds- og familievennlig? Hvis et par virkelig er blitt "ett kjød", så bør det kanskje ikke være så fort gjort å skjære dem fra hverandre igjen? Slikt skjer jo, og må skje, men særlig de ensidige bruddene kan være problematiske, for det innebærer at en har delt i to noe som skulle vært en enhet. Det handler ikke om at en alltid må få fram en felles forståelse, for det er i strengeste forstand kanskje prinsipielt umulig - forståelse er alltid individuell. Og praktisk umulig - i mange tilfeller kan det skorte både på evne og vilje til å møtes på felles punkter i forståelsen. Men det går an å prøve så godt en kan, og det går an å ha felles forståelse som en retning, et ideal. Ikke som noe knugende imperativ, men som noe faktisk livgivende å strekke seg etter. Ved å innebefatte opplevelser som i utgangspunktet er utenfor, kan forholdet vokse og styrkes; ja, det kan gå utover seg selv og til og med inkludere dette andre.

Denne grunnsetningen i polyamori representerer altså absolutt ikke noe smalt, men tvertimot det bredeste og mest generelle grunnlaget å bygge samliv på.

Partnerne kan engasjere seg utenfor forholdet, uten noen prinsipielle begrensninger på dette engasjementet.

Denne grunnsetningen er det som får flest til å riste på hodet av polyamori, og være helt sikre på at det ikke er noe for dem. Det er jo nettopp begrensningene utad som definerer og sikrer paret for mange, og utallige par har erfart at noe slikt er nødvendig. Uten ramme, intet klart innhold. Det å fikse partnerens dype og på alle måter realiserte kjærlighet til en annen, og endog være heiagjeng, er virkelig ikke noe å tilstrebe, er det vel? Til denne setningen vil mange si at "smalt" bare er fornavnet.

Ja. - Og nei. For det første, kan det være enorm forskjell på prinsipper og praksis. Den prinsipielt grenseløse kjærligheten, som vokser ved å gis bort, deles, skal realiseres med høyst begrensede ressurser, ikke minst av oppmerksomhet og krefter, og innenfor knapt avmålte tidsrom. Og det er jo i prioriteringene vi ser hva som i praksis er viktig for folk. En skikkelig prioritering av primærforhold tar gjerne så mye tid og krefter, at engasjement utenfor
begrenser seg selv. Det er ikke nødvendig å legge prinsipielle begrensninger så lenge en er noenlunde enig om hva som kommer først! For et par som satser sammen, vil den mulige grenseløsheten presse fram et mangfold av felles grensesettinger, og det gjør at kommunikasjon er nødvendig - hele tiden. Sortering av partnere i primær, sekundær, tertiær osv. er ikke ubetinget nødvendig, men en viss klassifisering kommer gjerne av seg selv ut fra hvordan forhold kan plasseres. Særlig hvis en har flere parallelle gående over tid, er det viktig å avklare hva en kan forvente og forlange. For de som synes sånt virker teknisk, prosaisk, kynisk etc, så er det for det første det å si, at jo mer en har fått rammene riktig på plass, desto mer kan en glemme dem og konsentrere seg om innholdet. Dernest at det kan være ganske forløyent å late som om begrensninger, forstyrrelser og konkurrerende alternativer ikke finnes. For det gjør de som regel. Det er forsåvidt greit nok "å ta imot det gode så lenge det varer", men det kan ikke være så galt å se på hvordan og hvorfor ting utvikler seg også.

For det andre, så forutsetter polyamori samtykke, og det på en strengere måte enn de fleste andre retninger. I monogami er jo rammen gitt, uansett hvor enige partene egentlig er i det - og det forekommer da også at de kan tenke seg og kanskje fantasere om både det ene og det andre. I andre former, f.eks swinging, er det også gjennomgående mindre spørsmål om hvordan partene forholder seg - enten er reglene gitt, eller det er mer likegyldig hva de synes - det urtypiske eksemplet er "åpne" ekteskap med "don't ask, don't tell". Hovedregelen om at de minst bekvemme må bestemme tempoet, tvinger seg jo fram både her og der; i polyamori blir den et ufravikelig grunnprinsipp for hvordan nye partnere og forhold kan innpasses. Om noen føler seg overkjørt, er det ikke polyamori! Polyamori defineres etter åpenheten for ikke-monogami, ikke etter hvor mye det praktiseres... Polyamori forutsetter heller ikke seksuelle handlinger for at et forhold skal realiseres. For de fleste "praktiserende" polyamorøse, er det seksuelle aspektet viktig, og som oftest med i deres forhold, men det er fullt mulig å basere seg på sideforhold uten seksuell involvering. Rammene for sideforhold er alltid et felles anliggende, og med flere likestilte partnere kan det være mange som har rett til å uttale seg! Det vil f.eks ofte bety at sideforhold starter med klare og strenge rammer, gjerne som en rein elsker-relasjon, og at omfanget av slike forhold blir begrenset, eller at slike opplegg utsettes. Polyamori er inkluderende i forhold til f.eks swinging, og polyamorøse kan praktisere swinging av akkurat samme grunner som andre: En ganske grei og uforpliktende form å skaffe seg opplevelser og seksuell variasjon. Den viktigste forskjellen vil kanskje være at poly-folk er mer forberedt på at seksuelle relasjoner svært lett kan dra med seg følelsesmessige, og at om følelsesmessig involvering skulle oppstå, så er dette ikke "feil" eller "uhell", men en situasjon som må håndteres. Nettopp fordi en ikke undervurderer følelser og engasjement, og tid, krefter og andre ressurser et forhold kan kreve, vil en innen polyamori gjerne være varsom med hva en setter i gang, og prøve å finne gode rammer å sette det inn i. Det medfører gjerne klare begrensninger som kan se ut til å stride mot den polyamorøse "grenseløse kjærligheten", men det beror altså på at polyamorøs romantikk alltid må forholde seg til en helhet der det ofte fins flere eksisterende relasjoner som må prioriteres. Polyamori handler om å få forhold til å fungere, ikke om å prøve å få det til, eller late som om en for det til.

For det tredje, så kan vi ikke styre måten mennesker engasjerer seg og utfolder kjærlighet på, vi kan i høyden påvirke den. Derfor vil både løftebasert monogami,"swinging uten kjærlige følelser" og "avgrensede elskerforhold" ha ganske mye av en "prøv lykken"-karakter. Erfaringsmessig har det lett for å utvikle seg mere følelser, kanskje har vi med helt grunnleggende menneskelige karaktertrekk å gjøre, og polyamori er faktisk den eneste retningen som tar denne tendensen til engasjement fullstendig på alvor. Og fordi en regner med at det kan skje, så er det heller ikke så enormt mye på spill når det først skjer. Forhold vil ofte overleve, og fordi en har prøvd å "arbeide med naturen", så vil de som opphører som parforhold, ofte utvikle seg videre som mennesklige forhold. Det er vanlig å legge mye vekt på seksualitet, erfaringer og utvikling, og dette kan bidra til kortere varighet enn mer "her er vi, og her skal vi bli"-forhold.

Så viser det seg altså at også dette, med å være åpen for andre forhold, ikke trenger å representere noen "smal" tilnærmelse, men tvert imot kan være den bredeste og sikreste for å danne forhold som kan vare over tid.

Polyamorøse forhold bygger på ærlighet, åpenhet og symmetri.

Dette burde kanskje alle forhold bygd på, men særlig symmetrikravet brytes grundig i mange sammenhenger: Klassisk polygami har et fullstendig usymmetrisk grunnlag, f.eks kunne de bibelske patriarkene gjerne få seg et knull på si, men om en av konene deres gjorde det samme, skulle hun drepes, osv. Samme gjelder i mange ulike kulturer. I BDSM er det også ofte, nærmest per definisjon, ubalanse, og i mange forhold oppstår det en de facto usymmetri pga. partnernes ulike forutsetninger: Det kan være ressurser, ønske om forholdet og mange andre ting. Nettopp i usymmetriske situasjoner kan det være spesielt viktig å ha polyamori-prinsipper "i bunnen", for det vil virke balanserende. Den som går inn som en av flere koner, kan sikre rettighetene sine ved at det polygame ikke er grunnprinsippet, men en tilleggsavtale lagt oppå polyamorøse grunnprinsipper. Det samme med diverse former for underkastelse: Dette viser seg å være en "øvelse" som betyr masse for en god del mennesker, men det trengs sunne og trygge hovedrammer å sette det inn i, og polyamori kan være en slik.

Ærlighet og åpenhet er og blir uhyre viktig, men også dette feies lettere under teppet når en har andre grunnprinsipper. F.eks kan det i en monogam ramme ofte være greit å holde munn om begjær og fascinasjoner som truer denne rammen, i swinging holder en best tett om evt. forelskelser osv. Åpenhet er jo alltid relatert til hva som er aktuelt å snakke om, og ærlighet dreier seg jo ikke om å plumpe ut med alt som måtte falle en inn, men idealet er klart nok i polyamori - og det kan altså med fordel gjøres mer gjeldende i andre retninger.

Så - kanskje er ikke polyamori så smalt likevel, når det kommer til stykket?

Illustrasjon: Nydalen T-bane. Eget fotografi

lørdag 19. juli 2008

Praktisk talt monogam
























I blant slår lynet ned, endog i de beste hjem. Eller kanskje nettopp der. For der hvor en har et trygt og godt forhold å bygge på, og hver enkelt part kommer godt fram, kan de ble synlige for andre, og de kan også nærme seg lite utviklede sider hos seg selv, sider som bryter fram og slår ned som lynet. I Frode Thuens spalte i Aftenposten-magasinet fredag 18.7.2008 står en kvinne fram med sine følelsesmessige kvaler, og ber om råd.

"Etter mer tyve års ekteskap er jeg blitt truffet av lynet. I form av en vanvittig forelskelse. Jeg hadde aldri trodd at noe sånt kunne skje meg, for jeg er ikke en type som lar meg rive med av følelser. Egentlig er jeg litt tilbakeholdende, og er nok mye mindre følelsesmenneske enn de fleste kvinner jeg kjenner. Jeg er ellers nokså målrettet og effektiv av natur. Og har typisk nok en lederstilling innenfor et manns- dominert arbeidsmiljø. Men i møte med denne mannen kjenner jeg knapt nok igjen meg selv."

Det er tilsynelatende ikke noen drømmeprins, men et menneske, en sjelefrende hun har truffet:

"Utseendet hans tiltalte meg enormt, selv om han kanskje ikke objektivt sett er spesielt pen. Jeg ble dessuten fascinert av sjarmen og humoren hans, og all oppmerksomheten han ga meg. Men aller viktigst var kjemien, at vi så umiddelbart fant tonen sammen – som om vi skulle ha kjent hverandre alltid."

Nå har hun denne mannen i tankene stadig vekk, og føler seg mektig i klemma. Enklest hadde det vært å skygge unna, men hun vil nok ikke egentlig det, iallfall ikke ennå. Men konsekvensene skremmer:

"Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Hvis han legger an på meg, tror jeg ikke jeg vil klare å stå imot. Samtidig vil det være en katastrofe for meg – for jeg orker ikke tanken på et dobbeltliv bak min manns rygg. En skilsmisse er enda mer utenkelig."

Frode Thuen kommer med ansvarlige råd. Dette er en brann som bør slukkes, hun må gå i seg selv, for dette er ikke noe som uforvarende og aldeles uforskyldt har rammet henne: "..i stedet tenker jeg på at man selv er med å skape denne tilstanden – gjennom å forfølge og dyrke det som i utgangspunktet er en fascinasjon og tiltrekning."

For å komme over dette, må hun kutte ham ut: "Under alle omstendigheter; hvis du skal klare å frigjøre deg fra forelskelsen, må du aktivt kutte ham ut. Det innebærer for det første at du må slutte å samarbeide med ham – om det lar seg gjøre. For det andre må du bekjempe din tilbøyelighet til å tenke på ham. Det er kanskje vanskeligere enn å unngå å treffe ham. For noe av forelskelsens vesen er nettopp besettelsen."

Vi vil på ingen måte angripe Frode Thuen for å svare på denne måten. Han maner til besinnelse, og det er alltid et godt råd i forelskelser, mer eller mindre besatte. Videre fins det jo ikke noe fasitsvar i slike tilfeller, og et råd på den "sikre siden", som dette, kan være helt greit.
Men - hvor realistisk er rådet, hvor "godt" er det? Og, kanskje viktigst, hvor riktige er antakelsene som både han og innsender gjør, om at utfallet nødvendigvis må bli tragisk om hun følger opp?

Innlegget avstedkom en heftig debatt på Aftenpostens Debattcentralen,
der mange fordømte, og en god del gikk i stikk motsatt retning, slik som denne kvinnen:

"Goddagmannøkseskaft............? Ja, dette var jo en spennende analyse av følelsesverden og andre verdner av energi og kjemi langt bakenfor mental 3-dimensjonalitet...... Har vi virkelig kommi så langt at det å bruke hode mener å overkjøre en hver annen virkelighet enn inndoktrinert tenkning og analyse ? Å analysere en slik situasjon og tema blir vel temmelig døfødt. Greit nok at det ofte river hardt mellom hode og hjerte, men dette tilsier vel ikke nødvendigvis at løsningen alltid ligger på intellektets side..... ? Ihvertfall ikke hvis en også vil leve litt fritt, ikke bare sitte som en fange i en liten boks av skulle-skulle ikke´r. Mitt råd ville heller være; Våg å kjenn på det, uten å tilkludre opplevelsen med tankespinn. Dette betyr
jo ikke at en behøver å dra det i hverken den ene eller andre retningen. Men våg allikevel å kjenn på det, kunne også hende at det hele dreier seg mere om egne fortrengte behov og lyster enn den personen som har vekket flammen. Hvem vet. Eller kanskje det bare er noe som må utforskes....... Det er jo ikke alltid ting ser ut slik vi tror, snarere sjelden spør du meg. Lykke til"

Det er jo heller regelen enn unntaket at et par gjennom et langt samliv har kortere eller lengre perioder der de er fascinert i, kanskje forelsket i andre. Det er ganske så vanlig at dette fører til "utroskap". Noe vi her mer presist kan kalle "ikke-monogam atferd", ettersom det jo ikke trenger være utroskap involvert dersom det enten skjer i åpenhet, eller paret, slik endel har gjort, har inngått en "Don't ask, don't tell"-avtale. Det er også vanlig at gode, lange, samliv overlever slike episoder, i endel tilfeller endog kommer styrket gjennom dem, og det er slett ikke opplagt at det å skygge unna slike utfordringer alltid er det beste for paret på sikt.

Holdninger og råd som tar utgangspunkt i at det vil være drepen for paret om en gir etter for impulsene, er derfor langt dårligere fundert enn mange tror. Som innsenderen over skriver "...kanskje det bare er noe som må utforskes....... Det er jo ikke alltid ting ser ut slik vi tror, snarere sjelden spør du meg" Ved å finne ut av dette, kan en bringe både seg selv og paret videre, og om det skulle føre til oppbrudd og nyetablering (som det kan gjøre, men sjeldnere enn mange tror), er dette nødvendigvis så ille? Når over halvparten av ekte- og samboerskap går i oppløsning, bør det ikke være noen bombe om noen velger å gå videre i et nytt forhold. Og egentlig bør en som lever i et forhold, alltid være mentalt forberedt på at det kan skje - det er del av en "defensiv kjørestil". Ikke for å leve mer forbeholdent, det bør være tvert imot. Akkurat som det at vi faktisk ikke har noen garanti for å våkne opp i morgen burde få oss til å leve fullere, og sette mer pris på livet, i dag.

Monogamiet er en naturlig norm for mange, men trenger ikke bli noen tvangstrøye for det. Er en "praktisk talt monogam", kan en la unntakene bekrefte regelen. Et par som har vært aktivt sammen i 30 år, har kanskje 2-3000 hyrdestunder, eller mer, bak seg. Om hver partner har 20 episoder med andre i løpet av denne tida, så er fortsatt minst 99% av samlivet dem imellom. Veldig ofte blåses episoder langt ut av proporsjoner, ikke minst fordi de kan oppleves som enormt viktige der og da. Men sett med noen års avstand kan de ta seg helt annerledes ut.

Vi kunne tenke oss å si noe slikt til hun som er rammet av lynet:

"Du opplever dette veldig sterkt, og sterke opplevelser kan være både en gave og en påminnelse. Prøv å se på dette, se hva det er som taler i deg. Kast ei bøtte kaldt vann over emosjonene. Er de fortsatt varme når det er tørket opp, kan de dreie seg om noe mer enn svermeriske grasbranner, som stadig vekk forekommer. Ta deg tid, prøv å få perspektiv, vær varsom med å klassifisere eller kategorisere, men prøv å variere synsmåtene og lyssettingen. Og hvor mye er dette deg, hvor mye er det den andre, og hvor mye er det dere? Er dette kanskje litt et korrektiv til deg, fordi du har hatt så god orden på livet og mestring av følelseslivet tidligere, at du rystes av sterkere krefter enn du kjente til? Du har truffet en ny mann på en ny måte, og blitt vippet litt av pinnen av det. Men hva trenger dette egentlig å innebære for det videre livet ditt? Kanskje viser det seg viktig for deg å komme nær denne mannen - men hva behøver slik nærhet egentlig innebære? Og om du går inn i et erotisk forhold, vil det hjelpe eller motvirke utviklingen av andre former for nærhet dere imellom?

Snakk om dette. Først og fremst med han som har tent deg, i neste omgang med mannen din - dersom dette skulle være noe du og den nye ønsker å gå videre på. Prøv å finne ut om det egentlig er naturlig eller "nødvendig" for dere å gå inn i et erotisk forhold for å utvikle noe sammen, og hva det trolig vil medføre for resten av deres liv. Og hva med forholdet til mannen din? Elsker du ham mindre eller annerledes fordi om det har kommet inn en annen? Har mannen din opplevd slike ting, uten at dere har snakket om det? Er det aktuelt å 'åpne' ekteskapet litt? Trenger et eventuelt sideforhold være svært forstyrrende, og hva slags tålmodighet har du/dere når det gjelder å finne ut om slikt?"

Illustrasjon: Goya-Wiki


torsdag 17. juli 2008

Kort historisk oversikt
















Her er vårt forsøk på en kort oversikt over endel viktige hendelser og utviklingstrekk innen ikke-monogami i den vestlige kulturkretsen gjennom de siste 150 år. Vi kommer også inn på hvordan noen av dagens begreper er oppstått.

1. Mormonerne
I 1831 stiftet Joseph Smith trossamfunnet Siste Dagers Hellige (Mormonerne) . I begynnelsen var visstnok ikke polygami en del av troen. Men i forbindelse med oversettelsen av noen av kapitlene fra det gamle testamente kom han over flere tilfeller av mangegifte. Smith var en streng puritaner og det påstås at han så på dette som vanskelig. Han fikk i følge ham selv beskjed fra Gud om at praksisen med flergifte var tillatt når Gud befalte det. Etter hvert gjennomførte han dette, men det var i praksis hemmelig frem til begynnelsen av 1850-tallet.
Spørsmålet om mormonernes flerkoneri er omstridt, og det finnes mengdevis av motstridende informasjon. Offisielt er dette en praksis som for lengst er forlatt, men fra andre kilder sies det at de praktiserte det i perioden 1842-90 og at de aldri har gått bort fra det. Det kan virke som om en god del som identifiserer seg, og for øvrig lever som, som mormonere, enten er åpne for slik praksis eller driver den. Men slike kan godt falle utenfor den "offisielle" definisjonen av mormonere. På liknende måte er det ikke helt uvanlig å være positiv til polygami i strengt fundamentalistiske kristne grupper. Budene som det gamle testamentets gud ga, danner normen, og her var polygami gjerne regelen for de som hadde ressurser til det, deriblant flere av stamfedrene, som Jakob. Denne typen ikke-monogami er gjerne strengt patriarkalsk fundert, i Bibelen var det gjerne dødsstraff for kvinner som var sammen med andre menn, og hevnen kunne også ramme mennene som var involvert. Ikke primært av moralske årsaker, men fordi det betød en drastisk krenkelse av viktig eiendom.

2. Oneida
På midten av 1800-tallet oppsto et av de mest berømte ikke-monogame fellesskap i New York; Oneida community. Det ble grunnlagt av John Humphry Noyes i 1849 og besto i over 30 år. Året før grunnleggingen av fellesskapet hadde han anskaffet et stort landområde i Oneida og gruppen vokste til 87 medlemmer.
Oneida-fellesskapet var et selvforsynt landsbruks-og inustrifellesskap med en arbeidsfarm/bondegård og et sagbruk. De hadde et felles bolighus, utnevnte administrative komiteer og utformet et levemønster som ble holdt i hevd i minst 30 år. En av de mest iøynefallende kvalitetene ved dette fellesskapet var at kvinnene hadde lik status som mennene med hensyn til religiøse plikter,administrative plikter og ansvar og de deltok i alle aktiviteter. Ved tidligere polygame arrangementer ble kvinner oftest betraktet som underordnede, eller endog mennenes eiendom. Det var innført et felles barnepass-system slik at begge kjønn kunne arbeide. Etter starten i 1849, oppsto adskillige mindre grener av denne gruppen omkring New York og rundt 1878 var det 306 medlemmer fra alle fellesskapene tilsammen.
Fra Oneida kommer uttrykket "Complex Marriage". Complex marriage var basert på Jesu utsagn om at det ikke ville bli noen ekteskap i himmelen. Noyes mente derfor at på jorden var alle menn gift med alle kvinner og at alle i Oneidasamfunnet skulle være seksuelt intime med et stort antall partnere. Praktiseringen av Complex marriage ble regulert av det Noyes kalte "male continence" (samleie uten ejakulasjon), en form for fødselskontroll.
"Noyes needed to control pregnancy so he could control which members of the community parented children, and through this type of social engineering people his community with only the "best" individuals." (Fra: John Humphrey Noyes and the Oneida Perfectionists.)
Da Noyes overga lederskapet til sin sønn på begynnelsen av 1880-tallet, begynte samfunnet å falle fra hverandre og det ble mer eller mindre oppløst rundt 1881. Det ser ut til at årsaken hovedsaklig lå i sønnens lederstil; han ønsket å ha nærmest eneveldig makt over medlemmene og det kunne de ikke akseptere.

3. Modern Times
Modern Times ble stiftet som en anarkistisk individualistisk koloni på Long Island i New York i 1851. Grunnleggerne var Josiah Warren og Stephen Perle Andrews. Samfunnet var basert på tanken om den enkeltes suverenitet og den enkeltes ansvar. Alle produkter av arbeidet tilfalt den enkelte. Samfunnet innførte sin egen valuta. Det fantes ikke noe system av myndigheter, ikke noe rettssystem,fengsel osv.
Modern Times nevnes ofte ikke over samfunn som levde ikke-monogamt fordi det var så ustrukturert. Polyamori og polygami var ikke en spesiell del av livet for innbyggerne. Det fungerte mer slik at det var en fullstendig mangel på orden og dette inkluderte blant annet retten til å leve ikke-monogamt dersom man ønsket det.
Man antar at borgerkrigen var medvirkende årsak til at gruppen oppløstes. På et tidspunkt i 1862 forlot Warren prosjektet og noen år etter tok gruppen navnet Brentwood.

4. Perioden ca.1960 – til i dag
Når vi går ut fra antallet samfunn, har monogami ikke vært regelen på verdensbasis: I perioden 1960-1980 ble mer enn 1200 samfunn gjennomgått etnografisk og klassifisert etter sin måte å arrangere samliv på; resultatene er rapportert i George P. Murdocks Ethnographic Atlas. Av disse var 186 monogame, 453 hadde leilighetsvis leilighetsvis polygyni, 588 hadde mer hyppig polygyni, og 4 hadde polyandri. Disse tallene viser at rundt 85% av verdens samfunn praktiserte en eller annen form av ikke-monogami. Dette kan indikere at de fleste mennesker har potensiale til å være mer eller mindre poly i en eller annen form, og at den monogame normen er samfunnsbestemt.

Forfatteren Robert Heinlein utga boken "Stranger In A Strange Land" i 1961, og ga impulser til eksperimenter med ikke-monogami. Boken tar opp spesielle seksuelle forhold og introduserer leserne for helt nye begreper. Heinlein skriver om "Line Marriage" og "Nesting" og boken er helt udiskutabelt den eneste tidlige referansen innen fiksjon når det gjelder skildring av flertallspartnerskap. Han skrev flere bøker som omhandlet dette emnet,bl.annet. "Time Enough For Love".
Dels kan dette ha inspirert til Kerista-samfunnet i San Francisco, men grunnleggeren, Jud Presmont, kan ha vært inne på disse tankene tidligere. Kerista Commune besto i perioden 1971-1991. Bofellesskapet føyde seg inn i hippiekulturen i Haight-Asbury-disktriktet i byen. Kerista praktiserte det de kalte flertrofasthet (polyfidelity); trofasthet overfor flere. Det ble satt opp strenge regler alle måtte følge (iallfall på papiret); bl.annet ble sterilisering av menn etter hvert benyttet som prevensjonsform. Bofellesskapet besto av flere leiligheter spredd på et avgrenset område. Jud Presmont hadde bakgrunn som offiser og erfaringer med tidligere forsøk på slike delvis sex-baserte fellesskap, og dette var med på å prege lederstilen. I prinsippet var dette en demokratisk kommune, men i praksis var han i stor grad både leder og `lovgiver`. Endel av sosialiseringen skjedde gjennom "gestalt-o-rama", en gestalt-psykologisk basert praksis. På det meste bodde det ca 20 mennesker i fellesskapet, delt i mindre grupper. Det ble satt opp soveskjemaer innen hver gruppe, etter rotasjonsprinsipp - som i praksis ble "samleieskjemaer". Dette dannet et sosialt press, og kunne medføre sterke elementer av tvang for de som ikke var topp motivert. Akkurat som en del av de øvrige bofellesskapene på denne tiden, utga Kerista flere gratisaviser med artikler og tegneserier. En av de som utviklet dette i særlig grad var Eve Furchgott, som arbeidet mye som tegner og tegneserieforfatter. Inntektene fikk Kerista fra div. enkle aktiviteter i starten,som hagearbeid osv,men etterhvert utviklet de egne prosjekter og hadde flere små bedrifter, blant annet innen IT. En av disse var en periode en stor Apple-forhandler. Bofellesskapet ble oppløst av flere grunner i 1991. En av dem, var at Jud Presmont for første gang fikk et flertall mot seg, og dermed trakk seg ut. Begrepene polyfidelity og compersion – lykkemedfølelse ble skapt av Kerista.

Allerede i 1984 begynte Loving More som da var et nyhetsbrev, å benytte begrepene "polyfidelity", "open relationships" og "intimate networks". Og noen år etter, i 1990, benyttet Deborah Anapol begrepene "non-monogamy" og "intimate networks". Hun var også en av de første forfatterne som benyttet begrepet «polyamory». Morning Glory Zell anses for å være den som star bak selve ordet polyamory. I 1990 publiserte hun en artikkel kalt "A Bouquet of Lovers" i sitt magasin Green Egg. I denne artikkelen benyttet hun uttrykket "poly-amorous". Morning Glory Zell-Ravenheart og hennes partner Oberon Ravenheart diskuterte det rent språklige dilemmaet ved ikke å ha et felles begrep som kunne omfatte alle former for flerfoldig-kjærlighet/sexforhold i forbindelse med at hun skrev den nevnte artikkelen. Hun kom fram til å sette sammen det greske poly og det latinske amore og fikk på den måten uttrykket "poly-amory".

I1992 publiserte Deborah Anapol boken Love Without Limits - The Quest for Sustainable Intimate Relationships : Responsible Nonmonogamy, Her benyttet hun igjen begrepet poly-amorous fra "A Bouquet of Lovers" and Morning Glory's ord "poly-amorous". I samme år brukte Usenet-gruppen alt.polyamory (Jennifer Wesp) begrepet og gjorde det på den måten kjent via internet.

I 1999 kontaktet Oxford English Dictionary Morning Glory og ba henne gi en offisiell definisjon av ordet "polyamory".

Dette er hennes definisjon:
"The practice, state or ability of having more than one sexual loving relationship at the same time, with the full knowledge and consent of all partners involved.
...
This term was meant to be inclusive, and in that context, we have never intended to particularly exclude "swinging" per se, if practitioners thereof wished to adopt the term and include themselves... The two essential ingredients of the concept of polyamory are more than one; and loving. That is, it is expected that the people in such relationships have a loving emotional bond, are involved in each other's lives multi-dimensionally, and care for each other. This term is not intended to apply to merely casual recreational sex, anonymous orgies, one-night stands, pick-ups, prostitution, "cheating," serial monogamy, or the popular definition of swinging as "mate-swapping" parties."

Illustrasjon: Oneida Community Wiki

På iNorden: Ikke-monogami: En kort historisk oversikt

Anbefalt lesing: Polyamory in the News: Three New Polyamory Books

Alan hos Polyamory in the News omtaler tre nye polybøker i sitt innlegg Three New Polyamory Books

Bøkene han skriver om er:
1. The Polyamory Handbook: A User's Guide by Peter J. Benson (392 pages, AuthorHouse, March 2008).
2. Open: Love, Sex and Life in an Open Marriage by Jenny Block (276 pages, Seal Press, May 2008).
3. Opening Up: A Guide to Creating and Sustaining Open Relationships by Tristan Taormino (371 pages, Cleis Press, May 2008).

Hele innlegget:
Polyamory in the News: Three New Polyamory Books

torsdag 15. mai 2008

Bokomtale - Open Fidelity



Anna Sharman
Open Fidelity – an A–Z Guide

Britiske Anna Sharman er en kvinne i trettiårene, biolog av utdanning, som i rundt regnet ti år har arbeidet med og skaffet seg erfaringer fra åpen trofasthet og polyamori. Hun har utviklet konseptet "Open Fidelity", og arbeider videre med dette i et prosjekt som i dag består av forskning, nettsiden hennes med artikler og boksalg og selve boken Open Fidelity – an A–Z Guide. Hun holder også foredrag og gir intervjuer.

Definisjon: "Åpen trofasthet"*) (Open Fidelity) Ærlig, åpen og ansvarlig ikke-monogami med utgangspunkt i ett primært forhold. Samlivet med primærpartneren har førsteprioritet, og er i utgangspunktet på noen måter unikt, men det er full åpenhet omkring eventuelle forhold til andre partnere. Grensen mellom åpen trofasthet og polyamori kan være noe flytende i de tilfellene der et forhold til en annen partner utvikler seg mot et mer komplett kjærlighetsforhold som består over tid."

Selve boken er en liten guide med definisjoner og omtaler av forskjellige begreper fra A til Z. Den er skrevet i en varm og humoristisk tone og passer godt for mennesker som vil ha en kort innføring i hva åpen trofasthet kan være.
Ettersom dette er en svært liten bok og inndelt som en alfabetisk gjennomgang av begreper, tenkte vi på forhånd at den kanskje var overfladisk.

Men der ble vi overrasket, for den er ikke det. Hun beskriver godt hva hun mener og drøfter de enkelte temaer på en inngående måte.
Boken inneholder i tillegg korte uttalelser og intervjuer med mennesker Anna Sharman har truffet. Mennesker med personlige erfaringer i å leve ikke-monogamt.
Det er viktig å påpeke at dette er en bok som også er verdt å lese om man er monogam. Den handler til syvende og sist om mennesker i forhold og er derfor relevant for alle.

Boken er for tiden utsolgt fra forlaget og kan derfor ikke lenger kjøpes fra Amazon. Boken er tilgjengelig fra Anna Sharman`s hjemmeside Open Fidelity. Prisen er på ca.35-40 kroner for pdf-utgaven.

Anbefales!

Edit 02.07.08 PDF-filen kan lastes ned gratis på Open Fidelity

*)Norsk uttrykk ved Capricorny og Inni.

torsdag 8. mai 2008

Bøker om forhold

Det finnes en del bøker om diverse former for åpne forhold og polyamori på engelsk. Vi har plukket ut noen av dem og skal etter hvert skrive egne omtaler av enkelte.

Anna Sharman: Open Fidelity: An A-Z Guide
Edit 17.07.08:
Boken er for tiden utsolgt,men kan kjøpes på Anna Sharman`s blogg Open Fidelity. Man betaler direkte på siden og får heftet tilsendt på mail som pdf-fil i løpet av noen dager. Det koster rundt 40 kroner.
An A-Z Guide kan lastes ned gratis på Anna Sharman`s blogg Open Fidelity.
De to øvrige bøkene får man kjøpt hos Amazon.








onsdag 30. april 2008

Når fantasiene blir til levd liv

Fra tid til annen dukker spørsmål om åpent og avtalt ikke-monogami (pressen insisterer dessverre gjerne på å kalle det "utroskap") opp i artikler og samlivsspalter. I A-magasinet 25. april 2008 svarer psykolog Frode Thuen i sin spalte på et usedvanlig klart formulert brev. Henvendelsen kommer fra en mann i et par der de sammen har fantasert om flere elskere i alle år,og der hun nå står på spranget til å ta en fast elsker,altså realisere fantasiene. Om en kan lure på om dette paret kanskje fantaserer i meste laget,så er derimot Thuens svar ganske fantasiløst,og neppe til all verdens nytte for paret. Mannen sier at hun har bestemt seg, likevel råder Thuen dem både til å la være og i tillegg droppe fantasiene sine.

I kommentarene til artikkelen har mange reagert på dette svaret. Særlig er det flere av de som har gode erfaringer med ikke-monogame ordninger som synes det er lite holdbart. Vi er garanterte amatører på alle områdene som berøres her,men likevel vil vi prøve oss på et svar ut fra en litt mer aksepterende holdning enn den Frode Thuen viser. Rettinger og forslag mottas med takk!
"Jeg er en mann som har en aldeles fantastisk kone. Vi er begge rundt 40 og har vært sammen i over 20 år, har barn og et svært godt liv sammen. Jeg elsker henne dypt og inderlig som menneske. Samtidig gjør hun meg faktisk mer gal av begjær nå, enn noen gang før. Vi har hatt hektiske perioder med små barn, jobb og annet hvor sex har havnet lenger ned på listen, men de siste årene, etter hvert som barna er blitt større, har vi hatt et vanvittig godt sexliv samtidig som vi opplever en harmoni i hverdagen som gjør livet godt å leve.
Min kone er en svært utadvendt og sosial person. Hun liker å flørte og vokser veldig på positiv oppmerksomhet på alle områder. De siste årene, hvor barna er blitt større, har hun fått anledning til å bruke mer tid på jobb og samtidig reist mer, vært mer ute og generelt vært mer aktiv sammen med andre mennesker. Det har gitt henne masse positiv feedback, og slik har hun blomstret, fått trygghet og kanskje opparbeidet en appetitt på enda mer positiv feedback.
Gjennom hele vår tid sammen har vi hatt en felles fantasi om at hun er sammen med andre menn seksuelt. Gjerne i en litt «horete» rolle. Vi har så å si hver gang vi har hatt sex snakket om dette, og kraften i denne fantasien har ikke tapt seg, snarere tvert imot. Følgelig har hun også i en del år hatt en viss frihet til å kunne realisere denne fantasien. Og for to år siden kom hun hjem fra et seminar og fortalte at hun hadde gått til sengs med en annen mann. Det var en one night stand og slik sett relativt ufarlig, men for vårt sexliv var det som å helle bensin på bålet. Jeg tenner vanvittig på henne fordi hun slik viser sin lyst og sitt begjær. Hun får tenning av å bli begjært, og vi tenner begge på spenningen og åpningen for det ukjente.
Etter denne opplevelsen har tanken om en fast elsker for henne blitt mer og mer sentral. Både fordi det gir en viss trygghet og fordi det gir anledning til slike opplevelser oftere. Og de siste månedene har min kone etablert kontakt med tre menn som hun vurderer som potensielle faste elskere. Hun har ennå ikke gått til sengs med noen av dem, men har brukt svært mye tid på å kommunisere med dem. Hun holder meg informert, men holder også litt for seg selv. Denne prosessen har gjort både henne og meg konstant kåte, og det gnistrer bare vi er i nærheten av hverandre.
Men i noen få edruelige øyeblikk begynner jeg likevel å få kalde føtter. Min kone er intelligent, høyt utdannet, empatisk og har gjennom over 20 år aldri løyet til meg. Jeg vet også at jeg er en attraktiv mann med mange sterke sider, men det er denne lille usikkerheten om at følelser ikke alltid kan kontrolleres. Hun forsikrer meg om at dette handler om spenning, sex og lyst og at hun er lojal mot meg. Hun sier at man aldri har noen garanti mot forelskelse, det kan like gjerne skje i en jobbsituasjon. Hun sier hun går inn i dette med en viss kynisme og kontroll.
Men hun sier også at ting nå har gått så langt at det er for sent å stoppe. Hun vil ha dette.
Spørsmålet, som jeg tror er aktuelt for flere, er derfor om jeg skal stole på min kone når hun sier at hun er i stand til å håndtere et slikt forhold uten å bli forelsket? Er det mulig å ha et stabilt samliv hvor kvinnen har en slik elsker over tid uten at det truer vår relasjon? Eller er dette en vanvittig ferd mot slutten?"

Vi synes det virker som om dere har et rikt samliv og spennende fantasiliv sammen. At dere har felles fantasier og bruker dette i samspillet mellom dere, kan bidra til å gjøre forholdet åpent og trygt for dere begge. Slik vi ser det, er denne felles fantasien om en tredjeperson til berikelse for dere, og fin å vende tilbake til. Et godt utvalg av felles fantasier, gjerne krydret med opplevelser, kan være lurt å ha!
Vi synes det virker som om at du har et trygt og stabilt forhold med din kone. Det er gjensidig slik vi leser din beskrivelse. Lojaliteten ligger i hjertet og hodet og det skal nok veldig til å rokke den. Vi vil anta at din partner har mye å gi og ikke bare til en partner alene. At hun også gir av seg selv til en annen, trenger ikke bety at det er mindre igjen til deg,tvert imot.

Vi tror imidlertid det er viktig å tenke grundig gjennom hva det å ta inn en ekstra person i deres liv vil innebære. For å ta utgangspunkt i episoden du forteller om hvor hun kom hjem fra seminar og fortalte om at hun hadde vært sammen med en annen. Det kan være at et slikt engangstilfelle utløser en brann,men hva om dette gjentar seg gang på gang? Hvor sulten er hun? Og blir det etter hvert slik at hun hele tiden skal forsyne seg av noe nytt, kan det utvikle seg til å bli forhold hvor hun hele tiden jakter etter nye spennende opplevelser som tenner i øyeblikket. På lang sikt kan dette føre til en bruk-og-kast mentalitet som er ødeleggende både for henne og deg.
Du forteller at hun har kontakt med tre forskjellige menn som du/dere ser på som potensielle elskere. Egentlig er ikke tilbakevending til monogami en løsning for dere, iallfall ikke på kort sikt.
Du skriver: "Hun forsikrer meg om at dette handler om spenning, sex og lyst og at hun er lojal mot meg. Hun sier at man aldri har noen garanti mot forelskelse, det kan like gjerne skje i en jobbsituasjon. Hun sier hun går inn i dette med en viss kynisme og kontroll. Men hun sier også at ting nå har gått så langt at det er for sent å stoppe. Hun vil ha dette."

Vi tror dere bør vurdere nøye hvem dere tar inn i livet deres og hva vedkommende vil tilføre dere. Dette du nevner om følelser og at ingen har garantier når det gjelder dette, er noe av det viktigste å forholde seg til om dere tar inn en annen person. Dere kan 1) velge å holde - eller prøve å holde - følelsene utenom. Eller dere kan 2) bestemme at følelsene kan inkluderes i deres liv på en helt annen måte med deling. Det enkleste er jo å holde følelsene utenom - hvis en får det til. Men ofte gjør en ikke det, og det trenger på ingen måte være døden for deres forhold om en av dere forelsker seg i en annen. Når det dere har sammen er sterkt og utviklingsdyktig, trenger dere ikke miste hverandre fordi om dere har andre forhold, som tidvis kan ta veldig mye oppmerksomhet. Men dere bør være enige om å ta utfordringene sammen, og sørge for at deres eget forhold får tilstrekkelig med næring underveis.

Vi tror det er viktig at tankene deres om dette gjennomdrøftes grundig på forhånd fordi det ofte viser seg at følelser kommer inn i bildet. Dersom dere velger pkt.1,og hun allikevel får følelser for vedkommende, kan dette innebære at forholdet mellom dere to kan ta slutt som en konsekvens. Uansett blir dere da nødt til å gjøre noen kraftige grep. Velger dere den andre veien, er det etter vår erfaring skremmende i begynnelsen,men det er absolutt en god vei å gå. Det krever mye av dere to og av en evt. tredjeperson, men dette er erfaringsmessig noe som både dere og forholdet kan vokse på.
Et slikt forhold ligger nært opptil det Anna Sharman kaller åpen trofasthet og kan defineres slik:
"Ærlig, åpen og ansvarlig ikke-monogami med utgangspunkt i ett primært forhold. Samlivet med primærpartneren har første prioritet, og er i utgangspunktet på noen måter unikt, men det er full åpenhet omkring eventuelle forhold til andre partnere. Grensen mellom åpen trofasthet og polyamori kan være noe flytende i de tilfellene der et forhold til en annen partner utvikler seg mot et mer komplett kjærlighetsforhold som består over tid."

Hvor åpne dere ønsker å være overfor barna er vel egentlig ikke et aktuelt spørsmål. Vanligvis innlemmer ikke voksne ansvarlige mennesker barna sine i sitt seksualliv. Dette trenger ikke involvere dem.
Dette er en stor utfordring, men betrakt det som en sjanse, og grip den! La forholdet deres utvikle seg gjennom de nye erfaringene og dere begge med det, men gå skrittene sammen, så mye som overhodet mulig.

*

Illustrasjon: Paris Bordone (1500-1571) Allegory with Lovers
Artikkelen i Aftenposten med Thuens svar: Får lov til å være utro
Debatten i Aftenposten
Åpen trofasthet: Ordbok
Anna Sharman

Også publisert på iNorden

Vi har også skrevet om Frode Thuen her: Magic Penny: Polyamorøs informasjon, psykologisk synsing

mandag 28. april 2008

Anbefalinger 3

Vi ønsker å rette oppmerksomheten mot en del av de artiklene,novellene og historiene skrevet av andre i anbefalingene våre. Det betyr ikke at vi går god for andres meninger,kun at vi plukker ut det som har satt tanker og følelser i sving hos oss selv og som kan være til glede og nytte for andre.


lørdag 26. april 2008

Vi må finne vår egen form

Samtale med transepsykologen Sissel Frode Veltetuen; spesialist i sære samliv. Vi kan endelig presentere et faglig helt-sikkert-forsvarlig intervju med oss.

Sissel Frode Veltetuen: Er det virkelig mulig å elske flere enn èn?

Capricorny og Inni: Ja, men kanskje ikke flere på nøyaktig samme måte. Hver partner har sine spesielle kvaliteter og gjør at forholdet til vedkommende får noe unikt over seg, selv om det ikke er eksklusivt. Vi tror det lettere kan bli "kluss" om partnerne framstår som for like.

Sissel Frode Veltetuen: Men dette minner jo om den unikheten monogame søker i parforhold?

Capricorny og Inni: Ja, og i motsetning til hva mange monogame synes å tro, trenger en ikke være monogam for å leve i den unikheten enhver relasjon kan ha ved seg. I polyamori kan en være både "bundet" og "fri" samtidig. Bundet til det en har bestemt og forpliktet seg til i sine eksisterende forhold og med frihet til å inngå nye.

Sissel Frode Veltetuen: Frihet ja,men det må vel være fastlagte strukturer, ellers blir det mest rot?

Capricorny og Inni: Vi opplever at vi - og vi tror det gjelder andre også - er nødt til å finne vår egen form, noe som passer for oss og vår situasjon, men kanskje ikke for noen andre. Noen ha behovet for strengere retningslinjer, f.eks.: Hvem er primærpartner, hvor mye tid skal sekundærpartnerne få osv. Vi er ikke så opptatt av klassifisering, f.eks. trenger ikke en partner ha forrang på alle måter. Hvem en tilbringer mest tid med er også ofte avhengig av livssituasjon. En annen partner med mindre tid kan være like viktig.

Sissel Frode Veltetuen: Men dere kan ikke ha 35 like viktige partnere!?

Capricorny og Inni: Huff, nei! For oss er det ganske slitsomt som det er. Jo mer som foregår, desto større blir behovet for kommunikasjon, og vi synes ikke vi er så flinke på det; vi håper vi skal bli mye bedre. Det har med både tid, (u)vaner, livshistorie og personlighet å gjøre. Så vi føler nok at kapasiteten vår er godt og vel utnyttet som vi har det. Prøver en å ha mange "like viktige" partnere tror vi det dessuten lett ender med at alle blir like uviktige. Og da kan hele greia bli mer av en egotripp.

Sissel Frode Veltetuen: Jeg vil jo tro at det går utover dybden straks en har mer enn en partner?

Capricorny og Inni: Dybde trenger ikke være avhengig av masse tid sammen, særlig ikke når en kjenner den andre godt. Iallfall med en eller to partnere, opplever vi at en kan utvikle like mye dybde som i et monogamt forhold. Det avhenger - som i monogame forhold - av hvor mye en satser, hvor mye en er villig til å la et forhold "koste". Dette kan også gå mye på ens eget "jobbing", både med seg selv og forholdene. Og slik jobbing kan faktisk bli enklere når en har mer enn en, har vi erfart. For da blir ikke alskens små og litt større problemer så lett blåst ut av proporsjoner.

Sissel Frode Veltetuen: Tiden som er til rådighet må da være en begrensning?

Capricorny og Inni: I prinsippet, alltid ja. I praksis for oss, både og. Vi opplever det er viktig å ha romslige pauserom, tid en ikke er sammen også. Det går både på nødvendighet for kontakt med seg selv, impulser fra andre og i blant å ta seg inn :-)

Sissel Frode Veltetuen: Jeg tror det ikke hvis dere påstår det er enkelt å dele.

Capricorny og Inni: Jo mer to mennesker flyter sammen blir "ett kjød" som det heter på bibelsk, desto lettere kan det, iallfall for noen, være å oppleve parallelle forhold som forstyrrelser. Men akkurat vi to opplever ikke noen spesielle problemer ved å dele, så lenge det blir nok igjen! En kan jo oppleve den andres forhold som en lykke og berikning for seg selv også, og vi tror faktisk det ikke er så uvanlig å ha det sånn, hvis en først går inn i en slik situasjon og kjenner på følelsene. Det som vi derimot sliter litt med, er diskresjon vs å dele erfaringer, opplevelser og engasjement. Vi to har veldig forskjellige holdninger, vaner og erfaringer på dette.

Sissel Frode Veltetuen: Forskjellige sier dere? Utdyp det.

Capricorny og Inni: Vi er to svært forskjellige personer med helt ulik erfaringsbakgrunn når det gjelder forhold. Capricorny har lenge jobbet med forhold svært aktivt og er den mest pågående i så måte. Inni "gjemmer" seg mer, det tar tid å komme "ut" i en veldig uvant type forhold.

Sissel Frode Veltetuen: Dette med lykkemedfølelse - opplever dere noe som helst av det når dere deler?

Capricorny og Inni: Ja! Vi opplever at lykkemedfølelse er noe veldig naturlig som oppstår når mennesker har noe sammen og støtter hverandres ønsker. Vennskap, familie etc. Vi mener det er en illusjon at sjalusi og misunnelse skal være det naturlige når forhold til andre er involvert, de oppstår etter vår erfaring heller fordi ting ikke stemmer. Vi opplever tvertimot at når en føler en grunnleggende trygghet og oversikt i en situasjon, så oppstår lykkemedfølelsen ganske naturlig. Og den kan bli sterkere jo mer og nærmere en identifiserer seg med hverandre. Å "vite" hvordan den andre har det, kan være helt herlig, når den andre har det bra! Derfor kan åpenhet være både sunt og godt! :-)

Sissel Frode Veltetuen: Jaha, men hvordan er det for de andre involverte når dere forteller hverandre alt mulig og dere deler det dere opplever?

Capricorny og Inni: Ler! Ja, nå kan du lure! Neida, vi er svært tilbakeholdne med å gå i detaljer og utleverer ikke den/de andre slik du antyder. Det kunne hende vi med fordel burde fortalt mer.

Sissel Frode Veltetuen: Har dere tanker om de andre partnerne og hva tenker dere om dem?

Capricorny og Inni: Ja,det har vi. Vi tenker gode tanker om dem og gleder oss over at de også kan dele oss.

Sissel Frode Veltetuen: Opplever dere at det er forskjeller i hvordan polyamori virker for kvinner og menn?

Capricorny og Inni: I forhold til de vante seksuelle rollene opplever vi at det kan innebære sunne korreksjoner. Vi opplever at det kan være frigjørende for kvinner; de kan leve ut sin seksualitet slik det passer for dem og ikke slik det forventes av andre. Vi ser også at de menn som ikke vil leve monogamt kan ha godt av de "forpliktelsene" et polyamorøst forhold innebærer.

Sissel Frode Veltetuen: Til slutt Capricorny og Inni. Nå har dere vært relativt ærlige overfor meg. Hva med familie og venner? Er dere åpne om deres polyforhold overfor dem?

Capricorny og Inni: Vi er i forskjellig livssituasjon og har svært ulik bakgrunn.

Inni: Jeg synes på mange måter det er leit at vi ikke kan være helt åpne,men aksepterer at Capricorny ikke ønsker det.

Capricorny: Har egentlig lyst til å være mer åpen enn jeg synes jeg kan, det har både med familiesituasjon og offentlig profil å gjøre. Det hadde vært mye enklere om dette var noe mer vanlig som mange sto fram med. Vi prøver jo å gi litt bidrag likevel, med bloggen, og dessuten er det jo veldig forsøksvis og "amatørmessig" mye av det vi holder på med. Hvor stabile er forholdene våre, hvor mye er vi på høyden med problemene osv. Jeg føler vel ikke noe behov for å bringe store deler av det tanke- og følelsesmessige roteloftet mitt til torgs, vil gjerne gå ut med ting jeg føler jeg har gjennomarbeidet og er litt sikker på.

søndag 6. april 2008

Hvem gir VG grave- og grafsetillatelser?



Vi har på ingen måte noen oversikt over forekomstene, men direkte og indirekte får vi mange indikasjoner på at ulike varianter av åpen trofasthet og polyamori forekommer en god del også i Norge. Det er bare så sjelden at folk velger å stå fram. Denne tilbakeholdenheten kommer nok mye av at Norge er et lite og ganske "tett" samfunn, men også av at så mange av de som på en eller annen måte har kommet fram i lyset, har fått gode grunner for å angre på det. Siste par ut i så måte er regissør Stein Winge og skuespiller-kone Kari Onstad. Med hektiske liv i en "utsatt" bransje, og i tettere samhold enn noensinne etter 45 år sammen, er det nok mange som både vil uttrykke beundring og spørre om oppskriften deres.

Stein Winge letter litt på sløret i et langt intervju i aprilnummeret av magasinet Tara, og røper at en av ingrediensene har vært noe som for oss kan likne på "åpen trofasthet". Paret har tatt konsekvensene både av at de har vært i stand til å elske flere, og at de ikke alltid har fått til å gi og være for hverandre det den andre trenger:

"Det har vært lange perioder med andre ting, men det er moro ikke å ha gitt opp, og nå har vi det veldig fint sammen, hele tiden. Så det at vi har hatt problemer kan jo gjøre at det blir sterkere når det først treffer igjen. Kari har hatt det ganske moro hun også, og jeg hadde en over tid som hun visste om, som jeg var veldig glad i. Man kan være glad i flere mennesker samtidig, og når krigen blir for stor innenfor ekteskapet, vil man jo gå litt ut. Men uansett hvor vanskelig vi har hatt det, har blodstrømmen mellom meg og Kari alltid vært så heftig at det ikke har vært mulig å kutte den. Vi har alltid vært veldig nær, selv om vi har vært fra hverandre. Det er vel det som er kjærlighet, det er jo et liv - fantastisk."

"Så flott!" tenker vi. Dette kan være til å få forstand av. Her er det noen som har sett noen av de vanskeligere utfordringene inn i øynene, møtt dem, og kommet hele og styrket gjennom det. Vi kunne ønsket oss utdypinger av dette, men det lange intervjuet tar i hovedsak for seg andre ting.

Dessverre handler dette ikke om fluefiske - da hadde nok paret fått være i fred. Men kombinasjonen sex, kjendiser og "innrømmelser" er jo en potensiell løssalgsbombe, da får det heller stå til at Winge og kona med 67 år er i pensjonsalderen. Slik later det til at VG har tenkt, for avisen slår opp "utroskapsavtalen" på førstesida 26. mars, og følger opp med dobbeltside inni avisa. Under trusselen om at avisa ville skrive om saken uansett, har de fått Winge til å gi utfyllende kommentarer og opplysninger i et forsøk på å få til en balansert framstilling, noe som de presenterer helt utenfor helheten og perspektivet han ønsker. Slik at han i harme karakteriserer VG: "Jeg synes de er noen svin, for å si det helt enkelt."

VGs oppslag står nok ikke til mye over stryk verken i presse-etikk eller begrepsbruk. Når mennesker er villige til å dele noen ganske personlige og definitivt private erfaringer med andre, bør de respekteres og skjermes - så lenge det de gjør ikke er del av noen salgskampanje. Og dette paret har masse å gi, men har ikke behov for å selge noe som helst. Og så lenge ingen påviselig har lidd noen overlast, bør en ta hensyn til folks ønsker når en skal publisere noe om deres privatliv. VG hadde kanskje ikke blitt dømt i Pressens faglige utvalg etter en klage på dette, men hva sier det i så fall om de presse-etiske reglene? Når noen som bare er åpne og ærlige, og forteller om ting offentligheten absolutt ikke har noe med, blir slått opp mot sin vilje og på en måte de opplever som motbydelig, bør dette absolutt slås ned på. Sjefredaktør Bernt Olufsen ser denne typen oppslag, som de berørte ofte opplever som overgrep, derimot som pressens selvsagte rett: "Alle som uttaler seg offentlig om private forhold må regne med at dette kan bli plukket opp andre steder", sier han til NRK. Åpenhet skal altså medføre grave- og grafsetillatelse.

Men begrepsbruken her er nok enda verre enn etikken. For hva i huleste er en "utroskapsavtale"? Har Winge og kona avtalt at de skal bedra hverandre? Neppe. Det er jo nettopp den slags type avtaler som i veldig mange tilfeller kan avverge utroskap, partene gjør alt i full åpenhet og forståelse. Dessverre kommer nok sammenblandingen av ikke-monogami og "utroskap" til å forekomme tusenvis av ganger også heretter, men journalister med litt sans for og evne til presisjon og respekt for emnet de skriver om, bør greie å skille. Det forekommer jo rett som det er utroskap også i forbindelse med ikke-monogami: Partene lover å fortelle hverandre om affærer, men holder det ikke, de engasjerer seg i en ny partner før det er klarert, de er illojale og nedprioriterer forholdet osv. Men det å lage en avtale om sånt svik, er bortimot umulig! Dessverre bruker også journalisten Astrid Gunnestad i Tara ordet "utroskap" i sin ingress, selv om det hun forteller utelukkende handler om ikke-monogami.

Det norske samfunnet hadde trolig hatt veldig godt av at flere som lever i stabile, langvarige, ikke-nødvendigvis-monogame forhold ville stå fram og dele. Men så lenge organer av VGs type får tolke åpenheten som grave- og grafsetillatelser, er det forståelig om folk er tilbakeholdne.
Andres mening: VG får på pukkelen