"Ett kjød"? Eller to? Eller tre?

Fem dager siden sist, vi møtes til fredag middag, skal ha helgen sammen. Har gledet meg, god flyt gjennom uken, ved hjelp av noen mailer og sms'er. Så er du der, smilende, store gode åpne armer, men med en kappe av henne, den andre, rundt deg. Nesten som et elektrisk felt, vanskelig å komme inntil. Stille, stille, ikke si noe, se an situasjonen. Kinotur. Vinglass på bar etterpå. Hun henger rundt deg fortsatt. Hun påvirker tonen i det du sier, farger uttrykket ditt, skinner igjennom i smilet ditt. Herregud, jeg skal ha helg med deg, men her får jeg "henne" med på kjøpet. Hvordan nå frem til deg, gjennom sløret av en annen?

I Matteus 19:4-6 og Markus 10:6-9 snakker Jesus om foreningen mellom kvinne og mann: «Derfor skal en mann forlate sin far og mor og bli forent med sin kone, og de to skal bli ett kjød. Så er de ikke lenger to, men ett. Derfor, det Gud har sammenføyet, skal ikke mennesker skille ad.»
Dette budskapet om forening, "unifikasjon", kan tolkes på svært mange måter, og flere av dem er temmelig lite kjærlige, slik vi gjerne forstår kjærlighet. Ordet har nemlig legitimert forbud mot skilsmisse, forbud mot sex med samme kjønn, og vært brukt som en endelig "lovfesting" av monogamiet. Samtidig viser det til noe som vi kan oppleve i et parforhold, selv om slett ikke alle par kommer dit. I den engasjementsmessige forbindelsen kan vi danne en enhet, og roten til denne enheten ligger svært dypt i vår natur; den er "gudegitt". Vi flyter sammen, fylles
opp av hverandre, "blir ett kjød". Vi kan merke det selv når et forhold blir tilstrekkelig sterkt og nært, men vil andre kunne merke det på oss? Så lenge en ikke er inne i noen forelskelsesfase eller er akutt følelsesmessig "tent", kan det være ganske lite merkbart for de som står helt utenfor. For de vi har et nært, kanskje også seksuelt, forhold til, blir situasjonen en helt annen. I en polyamorøs setting kan det noen ganger merkes svært godt at partneren er "fylt" med en annen. Det kan føles positivt for noen, kanskje føles det som å gå opp i en "høyere enhet", men det kan også føles som forstyrrende inntil det utålelige.

Dette er noe annet og mye mer grunnleggende enn å være fylt med tanker og begjær, for det forsvinner ikke umiddelbart ved at en tenker på eller lyster noe annet. Det er heller ikke noe som avhenger av handlinger fra tredjeparten - om nå slike skulle kunne ha merkbare
virkninger. Den enkleste måten å beskrive det på, er - nettopp - at de to er blitt ett. For mange vil en slik opplevelse av at partneren er blitt ett med en annen være den endelige bekreftelsen på at nå er forholdet i bunn og grunn over, likeså vil en slik opplevelse for en ny partner kunne føles som den aller sterkeste bekreftelsen på et forhold. Men så enkelt er det ikke.

Det er fullt mulig å ha denne enhetsopplevelsen med flere enn en. Og selv om en slik opplevelse absolutt kan tas som en bekreftelse på styrken i et forhold, fjerner den i og for seg ikke ett eneste problem som måtte ligge i forholdet. Den kan faktisk virke stikk motsatt, for det er fort gjort å tro at denne enheten går lengre enn den faktisk gjør. Det at enhetsopplevelsen slett ikke trenger være unik, kan tas som en indikasjon på at dyptgående polyamori kanskje er "naturlig". Og er en først ute og spekulerer teologisk, kan Jesu ord sammen med den "doble enhetsopplevelsen tolkes som at polyamori også er "gudegitt"! En tryggere konklusjon er kanskje at en skal være ytterst varsom med å la "Guds ord" e.l. være direkte retningsgivende.

Selv om disse enhetsopplevelsene med en tredjepart i noen sammenhenger kan oppleves som positive for alle, er det vesentlig å kunne håndtere dem. Og som regel må vi regne med at partneren ikke fikser det, iallfall ikke i lengden, hvis jeg går rundt og er "fylt" av en
tredjeperson. Slik at han føler at han ikke spiser middag og går til sengs med bare meg, men også en tredjemann. Dette trenger ikke ha noe som helst med motvilje mot den tredje å gjøre, det er forstyrrelsen, eller blokkeringer for flyten, som ikke tåles.

Den reine tanke-kontakten med en tredjeperson kan håndteres ved å fokusere tankene, det som foregår på planet for ønsker og begjær kan håndteres ved å endre innstillingen til ønskene og begjærene. Ved psykisk kontakt, en slags "rapport" med partneren, som forekommer ganske ofte når en er samstemte, kan en rett og slett "legge på røret". Men kontakten som ligger i at en "flyter sammen" kan ikke bare "knipses bort". Kanskje vil «karensdager» være nødvendige, for å «lufte ut». Men det viktigste er at her må en la seg "fylle med realiteten" i forholdet til partneren som er til stede her og nå, og derfor kan dette være en ganske avslørende prøve: Har dette forholdet mye og sterk nok realitet til å virke oppfyllende? Det vil også virke som en bekreftelse om en får det til rimelig greit. Men, som Diana sa ved skilsmissen med prins Charles: "It became somewhat crowded in there". Det er ikke sikkert at en partner vil finne seg i å være tilskuer eller endog deltaker i sånne øvelser så mange ganger. Hvis en regelmessig trekker med seg en ny enhet, er det ikke usannsynlig at den opprinnelige enheten etter hvert vil sprekke.

Når et forhold utvikler nye dimensjoner, kan det på flere måter virke som å utvikle nye forhold. Dermed kan det utløses betydelige mengder ny forholds-energi, NFE. Dette kan komme temmelig uforberedt og virke forvirrende: Midt oppe i et godt, gammelt forhold veller det
plutselig opp ny energi, intensitet. Det er lett å feiltolke som at forholdet har utviklet seg dramatisk; NFE-partneren tar det kanskje som beviset på at dette bør være primærforholdet; det kan virke som om en virkelig sliter i det opprinnelige forholdet osv. Når en først har erkjent det som et NFE-fenomen, er det enklere å forstå og håndtere. Når den nye kontaktdimensjonen har gått over i en mer normal fase, kan det overflatisk sett fortone seg som "mindre sterkt" - men i så fall bedrar skinnet ganske grundig. Det er når de første, mer overveldende, opplevelsene har lagt seg at en virkelig kan gå inn på realitetene i denne enhetsopplevelsen. Da kan en også se at dette faktisk kan videreutvikles, og kanskje oppdager en at poly-perspektivet kan gi inspirasjon til dypere bearbeiding også av dette aspektet ved forhold.

Du fulgte meg hjem, men det ar uaktuelt å overnatte, sove sammen. Vi møttes igjen til middag lørdag, fortsatt var hun der. Først søndag, langt på dag, var luften "ren" rundt deg. Det tok lang tid, denne gangen, å oppleve deg helhjertet og helsinnet til stede for meg.

Eget foto