Beveren og filosofen

Simone de Beauvoir og Jean-Paul Sartres særegne forhold blir ofte trukket frem som et eksempel på et åpent forhold blant en del ikke-monogame. Simone de Beauvoirs betydning for kvinnefrigjøringen i det 20.århundre gjør det også spesielt. Vi har lenge hatt lyst til å lage en serie korte polyamorøse portretter og valget falt på dette paret først. Det burde vi nok ikke ha gjort om vi ønsket å drive med propaganda, for her er det mye gruff.

Sartre og Beauvoir – sistnevnte kalt Beveren i hele sitt voksne liv - møttes i studietiden Paris i 1929; han var da 24 år, hun 21. Beauvoir var en vakker og elegant kvinne, Sartre en knøttliten fyr på ca.halvannen meter, halvblind på det ene øyet og tydeligvis ikke så nøye med personlig hygiene. Men han var intelligent, behagelig og glødende opptatt av det han holdt på med og svært morsom i Simone de Beauvoirs øyne. Han elsket å snakke og drikke alkohol til langt ut i de små timer og det samme gjorde hun. Forholdet deres varte i over 50 år inntil han døde i 1980.

De hadde en pakt om et såkalt åpent forhold og skulle fortelle hverandre alt. Hvilken form forholdet hadde var aldri noen hemmelighet for venner og kjente, men for offentligheten som sådan ble det først brakt frem i lyset etter krigen. De var et berømt par som levde hver sine liv. De møttes på kafeer med venner, diskuterte, skrev bøker og hadde sin fulle frihet til å ha forhold med andre. I følge dem selv bevarte de sitt forhold som en form for sjeleekteskap, og dette fungerte etter sigende aldeles utmerket.
Simone de Beauvoir hadde flere lengre og kortere forhold der hun levde med andre menn. Det mest kjente av disse er forholdet med den amerikanske forfatteren Nelson Algren. I alle årene med Sartre opptrådte hun som den som fikk tak i kvinner til ham. Mange av dem var svært unge; helt ned i 16-17 års alderen. Hun innledet selv forhold av seksuell karakter med flere av dem. Et par stykker ble senere adoptert av paret.

Etter at Sartre døde i april 1980 utga Beauvoir en samling av hans brev til henne. I disse beskrev han detaljert sine aktiviteter med både den ene og den andre på sengekammerset, men Beauvoir redigerte innholdet ved å skjule identiteten til de omtalte. Boken vakte oppsikt, men inneholdt ikke noe man ikke kunne ha forventet.
Dette endret seg imidlertid radikalt etter Beauvoirs død (1986). Noen år senere publiserte hennes testamentfullbyrder Sylvie Le Bon de Beauvoir Beauvoirs «Brev til Sartre» - uredigerte. I forordet skriver hun "Er det ikke nå på tide å fortelle sannheten?" Brevenes innhold var sjokkerende. Ikke på grunn av promiskuiteten, som var velkjent, men på grunn av kulden og hykleriet de avslørte.
I flere intervjuer hadde Beauvoir benektet seksuelle forhold med kvinner. I brevene beskrev hun utførlig sine seksuelle opplevelser med kvinner. Og nå gikk det opp for leserne hva «fortelle hverandre alt» betydde. Korrespondansen er fylt av negative, slibrige og nedlatende bemerkninger om mennesker de enten hadde et seksuelt forhold med eller prøvde å få med til sengs. Til daglig var dette mennesker de hadde omgang med og viste hengivenhet. Sartre og Beauvoir nyter tydelig å utbrodere seg imellom alle løgnene de fortalte. Brevene viser utstrakt avsky og forakt for andre mennesker.

Det hele hadde startet med at Sartre foreslo en "pakt". De kunne ha forhold med andre under den forutsetning at de fortalte hverandre alt. Inntil dette tidspunktet hadde Beauvoirs liv vært en lang reise bort fra sin egen borgerlige bakgrunn og familie. Hun ble utfordret av Sartre og hadde også dyp beundring for hans filosofi. Hun innså raskt at denne pakten ville binde henne for livet til en mann hun visste aldri ville være trofast.
Etter hvert som dette utviklet seg ble det ikke slik at hun bare diskuterte hans interesser i andre kvinner; hun inngikk ofte intime forhold med dem selv. I de første årene ble hun urolig over å oppdage at hun var sjalu og hun tok dette opp med Sartre. Han ga henne råd og sa at sjalusien var en fiende av friheten og at hun måtte jobbe med å overvinne den.

Det gikk bare noen få år etter at forholdet startet før Sartre sluttet å ha sex med henne og dette ble starten på hennes egne eventyr.
Sett fra sidelinjen kan det virke som Sartre hadde et stort behov for å nedlegge et bytte - eller mer riktig; bytter. Han levde et svært aktivt og i stor grad sosialt åndelig liv. Kjønnslivet hans hadde derimot en mye mer - skal vi si primitiv? - karakter. Han skrøt uhemmet av å ha tatt jomfrudommen på flere unge kvinner og det er ikke noen følelsesmessig høyt utviklet person vi møter i brevene mellom ham og Simone. Samtidig brukte han, da skuespillene og bøkene gjorde ham rik, en betydelig del av sine inntekter på å losjere og underholde flere av disse unge kvinnene.

Beauvoirs forhold med andre menn hadde en annen karakter. De fleste av dem varte over år og hun bodde gjerne sammen med dem. Dette gjelder også i tilfellet med Nelson Algren. De hadde en lidenskapelig affære. Han følte seg imidlertid ført bak lyset av henne ettersom hun offentliggjorde deres forhold i boken The Mandarins, hvor Algren er Lewis Brogan:

At first I found it amusing meeting in the flesh that classic American species: self-made leftist writer. Now, I began taking an interest in Brogan. Through his stories, you got the feeling that he claimed no rights to life and that nevertheless he had always had a passionate desire to live. I liked that mixture of modesty and eagerness.

Sartre og Beauvoir omtalte gjerne sitt forhold som "Familien". Ser man nærmere etter, er det sterke innslag av lekeincest og lek med tabuer som var med på å sprite opp deres eget sexliv. Det finnes mange eksempler på parets misbruk - bruk og kast - av kvinner. Et grelt eksempel er historien om Bianca Bienenfeld. Hun var jødisk flyktning og kom opprinnelig fra Polen. Som 16-åring kom hun i kontakt med Beauvoir og innen kort tid innledet de et forhold før hun introduserte Bianca for Sartre. Sartre forførte henne, og sammen hadde de et trekantforhold som varte en tid. Da de begge var lei av henne, ba Beauvoir Sartre gjøre det slutt, hvilket han gjorde ved å sende Bianca er kort brev.
Tre måneder senere inntok nazistene Paris. Bianca Bienenfeld klarte såvidt å unnslippe pågripelse under okkupasjonen. Hun forteller i sin bok "A Disgraceful Affair" at Sartre og Beauvoir aldri forhørte seg om henne eller prøvde til å finne henne i løpet av krigen. Hun traff Beauvoir igjen i 1945 og møtte henne også noen måneder før hun døde. Hun hadde ingen idè om hvordan hun var blitt brukt av paret Sartre/Beauvoir før hun leste om seg selv i "Brev til Sartre".
I sin bok fra 1993 sier hun dette om dem:
"Their perversity was carefully concealed beneath Sartre's meek and mild exterior and the Beaver's serious and austere appearance." Videre: "In fact, they were acting out a commonplace version of 'Dangerous Liaisons.' "
Det de to holdt på med, kan altså fortone seg mer som en pervers iscenesettelse enn et "ekte" liv.

Mens det paret gjorde helt klart hadde mye av en polyamorøs struktur, kan en spørre hvor mye av et slikt innhold det hadde. For kjærlighetsbegrepet må tøyes til det ugjenkjennelige for at dette de bedrev skal falle helt inn under det. Forholdet dem imellom kan minne mer om en allianse enn en kjærlighetsrelasjon, og ironisk nok gjenspeilet deres utnytting av andre mange av de mørkeste og fattigste sidene ved det borgerlige klassesamfunnet de kritiserte så intenst, samtidig som de var en aktiv del av det. Og handlemåtene deres var nok dessverre mye i tråd med hva som ellers foregikk i borgerskapet; om de skilte seg ut fra andre "besteborgere", var det nok heller kvantitativt enn kvalitativt, og i det at de holdt en så høy offentlig profil med den "offisielle" versjonen av sitt privatliv.

Kanskje kan vi ta dem som et eksempel på hvor galt det kan gå hvis en dropper de absolutte kravene til kjærlig engasjement, åpenhet og likeverdighet i polyamori eller nøyer seg med at dette skal omfatte noen av de impliserte.

For ordens skyld: Både Sartre og Beauvoirs faglige arbeider står på sine egne bein, uavhengig av deres livsførsel. Det har ikke vært aktuelt å trekke arbeidene inn i denne sammenhengen; i våre øyne hverken forklarer eller legitimerer de dette parets privatliv i noen stor grad.




Bilde fra Wiki: Beauvoir og Sartre på Cuba.









Redigert 24.10.08 etter innspill fra Pernille.

Polykonferanse i Stockholm

Helgen 24. til 26.oktober arrangeres det polykonferanse i Stockholm under mottoet "Ju fler vi är tillsammans". Slik omtaler arrangørene begivenheten:

Vi vill poängtera att vi använder ordet poly (flera) för alla flersamma alternativ till mononormen.
Vi hoppas att vi kommer bli en blandning av polyamorösa och relationsanarkister.

Målsättningen med konferensen är att få möjlighet att mötas, speciellt för er som inte bor i Stockholm och kan ha vägarna förbi en picknick. Polykonferensen är inte till för att informera icke-polys, det gör vi på Pride och i andra forum. De monogama personer som kan tänkas vara med på konferensen lever som partner till någon av de andra deltagarna eller är föreläsare med något som kan vara intressant för oss att ta del av. Monogama föreläsare kommer endast vara med under sin föreläsning och efterföljande kaffepaus. Detta för att vi ska kunna skapa ett sammanhang som är helt och hållet poly, vilket många av oss längtat efter!

Det vil være en norsk deltaker tilstede og vi håper derfor å komme tilbake med en omtale på et senere tidspunkt.

Tilføyelse 13.12.08: Det kommer dessverre ikke noe referat fra denne polykonferansen.

Praksis, ja

Jeg har gjort det til tider. Før. I mitt tidligere liv. Jeg har rømt når forhold ble for vanskelige og jeg kom hverken frem eller tilbake. Etter hvert som jeg kom under vær med hva som manglet, klarte jeg til slutt å sette strek på et vis. Jeg klarte komme meg ut av den mangeårige relasjonen som jeg følte meg både fanget og hemmet i. Det er mulig det var feigt å bli værende så lenge,men jeg så det ikke slik den gangen. Jeg så det som en forpliktelse. En forpliktelse overfor ham, men først og fremst overfor barnet vårt. Jeg kunne heller ikke se for meg at jeg ville klare påkjenningene ved å bryte opp - jeg tenker på både de menneskelige omkostningene og de økonomiske. Få et nytt sted å bo, starte helt fra grunnen igjen... Men da jeg endelig gikk, viste det seg at jeg klarte det. Og til min store glede viser det seg i ettertid at min x-mann har blomstret opp; også han kom bedre ut etterpå, uten meg.
Så traff jeg Capricorny. Han stiller enorme krav til meg. Det minner meg sterkt om disse linjene av Anaïs Nin:
"I, with a deeper instinct, choose a man who compels my strength, who makes enormous demands on me, who does not doubt my courage or my toughness, who does not believe me naïve or innocent, who has the courage to treat me like a woman."
Han utfordrer meg hele tiden og jeg får ikke gå på akkord med meg selv eller det vi har lagt som ramme rundt vårt forhold. Ærlighet er det viktigste. Ærlighet om hva vi ønsker oss og hva vi tenker. Jeg har ikke vært like flink til å holde han løpende orientert hele tiden, men synes selv jeg har forbedret meg. Mitt ønske - eller rettere sagt behov - for mer enn èn mann er noe som virker provoserende på mange. Det har jeg sluttet å bry meg om. Jeg har tenkt mye over hvor dette behovet kommer fra uten å finne noe klart svar. Jeg ser på det som helt naturlig. For meg. Det er nesten en klisjé å sammenligne det med dette å ha to barn og at man har nok kjærlighet til begge. Men sammenligningen er enkel å forstå,så jeg bruker den.

Og nå sitter jeg i bilen sammen med Capricorny. Vi er på vei til Asker hvor Olav bor. Capricorny skal videre ut på landet hvor han og Pernille skal være i helgen. Jeg har ikke truffet Olav siden Capricorny, han og jeg var ute og drakk kaffe sammen i slutten av august. Mye jobbing og ferie er hovedgrunnen. Olav er min andre partner og jeg bryr meg svært mye om han. Han gir meg noe annet - ikke bedre - ikke dårligere - enn det Capricorny gjør. Selv gir jeg Olav noe annet enn jeg gir Capricorny. Jeg deler ikke så mye av det som er "meg" - det som er inni meg - med ham, Olav. Olav er en rolig person - ikke som den litt mer aktive Capricorny. Olav har for ikke lenge siden gått ut av et langt samlivsforhold og kjenner det godt å være mye alene. Han har hele tiden vært klar over mitt forhold med Capricorny og har ikke noe problem med å godta det. Når jeg er sammen med Olav er Capricorny alltid "med meg" som han er uansett hvor jeg er. Men jeg fokuserer på èn person om gangen i de mest intime øyeblikk. Det kommer helt av seg selv.
Jeg har fundert over om Olav er en elsker eller en polypartner. I prinsippet er et polyamorøst forhold en form for "ansvarlig ikke-monogami" som defineres ved likeverdighet, kjærlighet, ærlighet, åpenhet og respekt. Partene i forholdet skal godta og støtte den/de andres valg. Capricorny har hele tiden støttet meg og mine valg. Ikke bare støttet dem,men ropt "heia, heia!" Og avgrensningene i forholdet til Olav er han og jeg enige om, de springer ut fra våre felles behov,for Capricorny kunne det godt ha vært mer omfattende. Så ja,Olav kan antagelig defineres som en del av polyforholdet vårt.
Det er godt å få lov til å dele denne gleden over Olav med Capricorny. Da vi er fremme og jeg har gått ut av bilen snur jeg meg flere ganger etter den. Har nesten klump i halsen av takknemlighet over at jeg kan få lov å ha et slikt forhold med Capricorny. Og at at han unner meg og gleder seg med meg over dette. Og at jeg på denne måten sier ja til meg selv og den jeg er. Det gir meg en stor indre ro og harmoni.

Genetikk og erotikk - Del 1

Det er mange måter å betrakte gener på: En kan regne med at de inneholder fasiten til det meste i livet, og at det vi gjør i livet, bare er en mer eller mindre vellykket oppførelse av et verk skrevet i genenes partitur. Ulike varianter av dette synet utgjør det såkalte genparadigmet. Dette paradigmet har vært et ganske vellykket utgangspunkt for biologisk forskning, særlig innen molekylærbiologi, men i forhold til å forklare "alt", har det store svakheter - også når en holder seg til biokjemien.

Enda større blir svakhetene når en søker å relatere genene til atferd, slik at de "forklarer" ulike typer atferd. Det er jo ikke tvil om at gener ligger til grunn for mye, men genenes språk er ikke særlig egnet til å beskrive sosiale fenomener og læringsprosesser. Og mennesket er et sosialt og lærende dyr.

Det som derimot gener kan fortelle endel om, er atferdsmønstre og historie. Moren kan si hva hun vil, gentester vil nesten alltid kunne peke ut den biologiske faren. Og genstrukturen vår kan gi oss innblikk langt, langt bakover i vår utviklingshistorie.

En ny artikkel; Sex-Biased Evolutionary Forces Shape Genomic Patterns of Human Diversity i det elektroniske tidsskriftet PLoS Genetics gir et interessant eksempel på dette. Veldig kort fortalt, så viser denne genetiske studien av flere ulike folkegrupper verden rundt et mønster av genetisk variasjon som meget sterkt indikerer at kjernefamilien med ett livsvarig (for begge) parforhold ikke har vært den dominerende rammen for reproduksjon gjennom det meste av vår historie. Tvert imot, så tyder dataene på et mønster der den "effektive populasjonen" av menn har vært langt mindre enn for kvinner, slik at gjennomsnittlig en langt mindre andel av mennene enn av kvinnene har fått barn. Estimatene på forholdstallet kvinner/menn som reproduserer seg varierte fra 2.1 (San-folket i Namibia) til 12.5 hos franske baskere. Den betydelige variasjonen populasjoner i mellom kan bero både på atferdsforskjeller og historie, men uansett, indikerer de en historie verden over der mange menn ikke har blitt fedre, relativt sett mange flere kvinner enn menn har fått barn, og noen menn har fått ganske mange barn.

Hva slags former dette har tatt, vet vi lite om: Det er slett ikke sikkert, kanskje ikke engang veldig sannsynlig, at det i hovedsak har vært det vi kjenner som polygami. Mange kvinner har dødd unge av sykdom, eller under svangerskap/fødsel, og deres menn har vært etablert og både i stand til og særlig motivert for, å reetablere forhold. Dette kjenner vi godt fra de seinere hundreår i vår egen kultur. Går vi lenger tilbake, kan de sosiale forholdene ha vært helt annerledes, med mindre vekt på privateiendommen og større vekt på menneskegrupper og stammer. Og genetikken indikerer altså at disse livsformene ikke har vært overvettes tosomme, iallfall sett over hele livsløpet. Ved aktivt partnervalg fra kvinnenes side, vil det nok ofte i slike situasjoner bli færre menn enn kvinner som får reprodusere seg - slik vi også ser det i dagens norske samfunn. Det kan også ligge en svært voldelig forhistorie bak; at mennene har drept hverandre (slik f.eks steinaldermannen Õtzi viste seg å være drept i kamp for ca 5200 år siden). Og det kan ha vært seksuelle fellesskap
slik vi ser det hos våre nærmeste genetiske slektninger, de "sex-gale" dvergsjimpansene. I slike fellesskap skal det mye til at alle mennene får like mange barn, og for å opprettholde maksimal levedyktighet med et minimalt antall individer, kan en livsform der relativt sett flere kvinner enn menn reproduserer seg, samtidig som få ekskluderes, kanskje være optimal. Et interessant spørsmål, er om det mønsteret vi observerer, skriver seg fra menns eller kvinners valg, eller begges. Vi tror at det siste er tilfellet. Og det er slett ikke umulig at vi tidligere i vår utviklingshistorie har liknet mer på dvergsjimpansene, som har mye sex, med mange, og produserer forholdsvis lite avkom. Altså at seksualiteten og reproduksjonen har hatt delvis ulike funksjoner, akkurat på samme måten som vi ser i vårt samfunn i dag.

Om noen skulle ta dette som noe "bevis" for at mennesket egentlig er et polyamorøst dyr, så må vi protestere tvert. Men det gir sterke indikasjoner på at en livsvarig tosomhet iallfall ikke er noe vi er "skapt" til, på den måten at vi gjennom det aller meste av vår utviklingshistorie har forplantet oss på helt andre måter.

Dette kan også sette parforholdet i et nytt perspektiv: Ikke som det "naturlige", men som noe som utvikles etter hvert, som et utslag av vår "åndelig/sjelslige" utvikling vel så mye som vår reint biologiske.
Og er ikke det i så fall ganske fint?