Praksis, ja

Jeg har gjort det til tider. Før. I mitt tidligere liv. Jeg har rømt når forhold ble for vanskelige og jeg kom hverken frem eller tilbake. Etter hvert som jeg kom under vær med hva som manglet, klarte jeg til slutt å sette strek på et vis. Jeg klarte komme meg ut av den mangeårige relasjonen som jeg følte meg både fanget og hemmet i. Det er mulig det var feigt å bli værende så lenge,men jeg så det ikke slik den gangen. Jeg så det som en forpliktelse. En forpliktelse overfor ham, men først og fremst overfor barnet vårt. Jeg kunne heller ikke se for meg at jeg ville klare påkjenningene ved å bryte opp - jeg tenker på både de menneskelige omkostningene og de økonomiske. Få et nytt sted å bo, starte helt fra grunnen igjen... Men da jeg endelig gikk, viste det seg at jeg klarte det. Og til min store glede viser det seg i ettertid at min x-mann har blomstret opp; også han kom bedre ut etterpå, uten meg.
Så traff jeg Capricorny. Han stiller enorme krav til meg. Det minner meg sterkt om disse linjene av Anaïs Nin:
"I, with a deeper instinct, choose a man who compels my strength, who makes enormous demands on me, who does not doubt my courage or my toughness, who does not believe me naïve or innocent, who has the courage to treat me like a woman."
Han utfordrer meg hele tiden og jeg får ikke gå på akkord med meg selv eller det vi har lagt som ramme rundt vårt forhold. Ærlighet er det viktigste. Ærlighet om hva vi ønsker oss og hva vi tenker. Jeg har ikke vært like flink til å holde han løpende orientert hele tiden, men synes selv jeg har forbedret meg. Mitt ønske - eller rettere sagt behov - for mer enn èn mann er noe som virker provoserende på mange. Det har jeg sluttet å bry meg om. Jeg har tenkt mye over hvor dette behovet kommer fra uten å finne noe klart svar. Jeg ser på det som helt naturlig. For meg. Det er nesten en klisjé å sammenligne det med dette å ha to barn og at man har nok kjærlighet til begge. Men sammenligningen er enkel å forstå,så jeg bruker den.

Og nå sitter jeg i bilen sammen med Capricorny. Vi er på vei til Asker hvor Olav bor. Capricorny skal videre ut på landet hvor han og Pernille skal være i helgen. Jeg har ikke truffet Olav siden Capricorny, han og jeg var ute og drakk kaffe sammen i slutten av august. Mye jobbing og ferie er hovedgrunnen. Olav er min andre partner og jeg bryr meg svært mye om han. Han gir meg noe annet - ikke bedre - ikke dårligere - enn det Capricorny gjør. Selv gir jeg Olav noe annet enn jeg gir Capricorny. Jeg deler ikke så mye av det som er "meg" - det som er inni meg - med ham, Olav. Olav er en rolig person - ikke som den litt mer aktive Capricorny. Olav har for ikke lenge siden gått ut av et langt samlivsforhold og kjenner det godt å være mye alene. Han har hele tiden vært klar over mitt forhold med Capricorny og har ikke noe problem med å godta det. Når jeg er sammen med Olav er Capricorny alltid "med meg" som han er uansett hvor jeg er. Men jeg fokuserer på èn person om gangen i de mest intime øyeblikk. Det kommer helt av seg selv.
Jeg har fundert over om Olav er en elsker eller en polypartner. I prinsippet er et polyamorøst forhold en form for "ansvarlig ikke-monogami" som defineres ved likeverdighet, kjærlighet, ærlighet, åpenhet og respekt. Partene i forholdet skal godta og støtte den/de andres valg. Capricorny har hele tiden støttet meg og mine valg. Ikke bare støttet dem,men ropt "heia, heia!" Og avgrensningene i forholdet til Olav er han og jeg enige om, de springer ut fra våre felles behov,for Capricorny kunne det godt ha vært mer omfattende. Så ja,Olav kan antagelig defineres som en del av polyforholdet vårt.
Det er godt å få lov til å dele denne gleden over Olav med Capricorny. Da vi er fremme og jeg har gått ut av bilen snur jeg meg flere ganger etter den. Har nesten klump i halsen av takknemlighet over at jeg kan få lov å ha et slikt forhold med Capricorny. Og at at han unner meg og gleder seg med meg over dette. Og at jeg på denne måten sier ja til meg selv og den jeg er. Det gir meg en stor indre ro og harmoni.