Polyamori - et spørsmål om tall?

En del skanser har falt når det gjelder forhold - selv om et livslangt ekteskap mellom en mann og en kvinne nok fremdeles anses som den høyeststående formen for liv.

EKTESKAP: At det må et lovformelig ekteskap til er nesten forsvunnet. Selv vi som har opplevd det, har nærmest glemt nå at det var veldig kontroversielt å leve sammen i det som gjerne ble kalt "papirløstekteskap" eller "leve i synd" - før ordet samboer i det hele tatteksisterte. Du fikk ikke leid deg bolig sammen hvis du ikke var gift. Faktisk var det ulovlig, en konkubine-paragraf i lovverket ble fjernet for ikke så veldig mange år siden.

UTENFOR: Det er heller ikke så stigmatiserende lenger å ikke være gift, heller, man er ikke nødvendigvis "gift eller ulykkelig". Men man bør nok helst i hvert fall ha vært gift/samboende.

LIVSLANGT: Livslang-aspektet er kraftig svekket - nærmest som å tro på julenissen, hyggelig å forestille seg når man står der foran presten, men ikke noe man egentlig tror på. Skilsmisse er heller ikke en totalkatastrofe og slutten på verden lenger. Det er ikke stigmatiserende å være skilsmissebarn. Skilsmisser og gjengifte er rett og slett blitt veldig vanlig - men det er bare 20 år siden over halvparten av landets prester nektet å vie fraskilte.

MANN OG KVINNE: Kjønnssammensetningen er også truet. En kjønnsnøytral ekteskapslov blir kronen på verket - selv om en god del fordommer er ute og går her ennå.

EN + EN: Antallet er kanskje det som gjenstår? Gudrun Schyman har faktisk i sitt Feministisk Initiativ foreslått at ekteskapsloven skal endres fra "mellom en mann og en kvinne" til "mellom to eller flere personer".

Men blir det polyamori "bare" fordi om man også endrer antall deltakere?

Feministisk initiativ