Balansen

Han stiller enorme krav til henne med direkte ord og hun søker tilflukt i tausheten. Det føles vanskelig å ta imot magien han byr henne selv om hun gjerne vil. Men langsomt, langsomt får erkjennelsen slå rot i henne: Magien er deres og det å ta imot den er enda mer et spørsmål om å ta imot seg selv enn å ta imot ham og hans gaver.
Litt etter litt gir hun seg hen. Betingelsesløst. Reisen har begynt fra der hun er til der hun slutter å være. Varmen og gleden tar tak i henne med sterke krefter og tiden viskes ut i bevisstheten. Enya`s stemme fjerner seg mer og mer. Langt borte hører hun ordene - May it be shadows call - Will fly away - May it be your journey on - To light the day Hun kjenner det som å være i balanse. Som i pendelens bevegelse. En varierende balanse mellom det gode og det vonde, mellom det viltre og rolige, mellom lek og alvor,mellom smerte og nytelse,mellom mot og feighet,mellom å gi seg hen og ha kontroll. Hun vil ha begge deler. Både begjære og bli begjært og gi og få. Hun er en helt alminnelig kvinne med et alminnelig liv,kort sagt. Men når hennes vakre mann ser på henne blir hun ualminnelig. Ualminnelig og svak på samme tid.
Som en tiger med klør mellom myke poter...