Polyamori på norsk

Vi har omtalt bokprosjektet vårt flere ganger, «Polyamori på norsk». Og noen lurer kanskje på hvordan det går. Joda, det kryper seg framover, og vi kommer i mål - en gang. Men vi vet ikke når og hvordan, og det kan ta sin tid før det blir mer klart. Det er tre hovedgrunner for dette:

1. Vi har blitt mer ambisiøse etter hvert. Da vi begynte, tenkte vi mer på å spre det glade budskap om at dette går, altså mer misjonsbok og hvorfor. Nå sikter vi mer mot en slitesterk bruksbok, hvordan. Det stiller mye større krav til bearbeiding.

2. Vi har blitt veldig klar over vår egen manglende erfaring og trening. Vi startet denne bloggen som absolutte nybegynnere, og det tar tid å komme seg videre. Medisinen vår virker, men vi må ta mer av den, og oftere.

3. Norsk polyamorøst liv viser seg å være mye mer omfattende enn det synes og i rivende utvikling. Men dette er stort sett ganske usynlig i det offentlige rom, og de involverte vil oftest ha det slik. De som har prøvd seg litt med å stå fram, vil skjønne dette veldig godt. Men samtidig er det ikke noe heldig når det ikke fins noe særlig av samlende miljø for de som lever vanlige liv som medborgere, og samtidig er stabilt inne i poly-livsformen. Vi ønsker å bidra til at det skjer noe på dette området, men ser at det tar tid og det er diverse ting vi må styre klar av på veien.

I tillegg kommer jo at vi tror de fleste interesserte leser engelsk brukbart og det er ingen stor mangel på bra polyamori-bøker på engelsk.

Vi kommer til å være mye mer aktive her på bloggen framover enn vi har vært det siste året, og vi tar mer enn gjerne imot gjesteinnlegg, forslag, spørsmål osv. Så vil det som egner seg i bok utkrystallisere seg etter hvert. Men dette er jo ingen forholdsdagbok for oss, og denne bloggen kommer et godt stykke ned på lista over ting vi jobber med og skriver på for alle oss som er involverte. Så får vi håpe på at salig Ivar Aasens ord vil treffe også her: «..men det munar då jamt, ja det munar, so det stundom er hugnad å sjå.»
Illustrasjon: Eget bilde

Kanskje ingen stor motsetning, men iallfall ulike situasjoner

Tradisjonelt har det ofte forekommet tendenser til fronter mellom personer som karakteriserer seg selv som polyamorøse og swingers. For folk i begge gruppene har det vært om å gjøre å få fram at «vi er ikke slik» når det gjelder den andre retningen. Dette dukker opp så ofte og i så mange ulike sammenhenger og subkulturer at det nok ikke kan være helt tilfeldig.

Kamela Dolinova, som bor og utfolder seg i Boston-området, drøfter dette i et blogginnlegg: Open war: the polyamorous versus the swingers . Hun bruker begrepet «war» om noen av sine erfaringer fra USA - noe som iallfall er en solid overdrivelse i forhold til hva vi for vår del har vært borti. I utgangspunktet er det jo ikke spesielle krav til engasjementsdybde eller -bredde for at polyamorøse skal gå til sengs med noen, og det står vel heller ikke noe i Swingers-grunnloven om at en aldri må engasjere seg dypt og/eller varig i sine sexpartnere. Tvert imot, polyamori inkluderer på mange måter swinging som et spesialtilfelle, og det er ganske vanlig med swinging-erfaringer eller til og med ihuga praksis blant en del poly-folk. Og for mange swingers utvikler det seg over tid relasjoner mellom partnere som ikke i praksis er så ulike poly-relasjoner, selv om det slett ikke var meningen da de satte i gang.

På mange måter kan begge «bevegelsene» betraktes som protest-rørsler, mot monogamiet. De polyamorøse søker alternativer til eksklusiviteten i det relasjonelle monogamiet, swingerne til eksklusiviteten i det seksuelle monogamiet. Og mens en poly-relasjon strengt tatt ikke trenger å være seksuell for å være «fullstendig», trenger det ikke ligge noe som helst ut over det seksuelle i en swinger-relasjon. Dette gir to ganske ulike innfallsvinkler og det kan ha betydelige konsekvenser både praktisk og prinsipielt. Som Dolinova påpeker, legger swingerne ofte betydelig vekt på å framstå som helt «normale» utad, mens de polyamorøse langt oftere er nødt til å komme ut av skapet sitt - det de holder på med er altfor synlig til at det går greit å holde det skjult i lengden. Denne forskjellen i åpenhet viser seg i praksis ofte å henge sammen med andre ting: Poly-folka ser blant annet ut til å ha en sterkere tendens til livsstils/livssynsmessige alternativer. Det kan være politisk, religiøst eller atferdsmessig/seksuelt: Aktivisme, nyreligiøsitet og BDSM-interesser ser ut til å være overrepresentert hos de polyamorøse.

Swingerne på sin side opplever sin praksis som så «umoralsk» og uglesett at de gjerne legger ekstra vekt på ikke å stikke seg ut - iallfall gjelder dette i «frihetens land»USA, der presset til å følge de sosiale normene - og konsekvensene av ikke å gjøre det - i mange tilfeller ser ut til å være vesentlig større enn i Norge. Det kan også i blant være noen motsigelser innebygd: Når en legger vekt på ikke å komme for nær sex-partneren psykisk eller åndelig, vil jo dette stå i motsetning til at det er naturlig å tolke sex som uttrykk for intimitet og nærhet. For noen kan dette virke helt nedbrytende og etisk feil, noen opplever det som et misbruk av kjærlighetskreftene som ligger under sesualiteten, for andre igjen er det bare temmelig forvirrende. For eksempel har det forekommet at en swinger har identifisert og kontaktet en partner fra en i og for seg svært vellykket seanse, men der partneren var ment å være anonym. Og partneren har tatt det meget ille opp, og som et grovt brudd på «kontrakten», og til og med gått til represalier mot en person som har trodd at det var opprettet en kontakt..

I slike tilfeller har jo begge parter litt «rett»: En avtale er en avtale, og når det skal være «no strings attached» med samværet, så kan identifisering osv være et grovt avtalebrudd. At en eventuelt har innlatt seg på seksuelle handlinger, medfører ikke noe som helst annet, og en har rett til å reagere på avtalebrudd. Samtidig er det jo lett å forstå den som føler at det bør være lov å kontakte noen en har vært intim med, hvordan en enn velger å se på det, så har en defintivt noe sammen.

Polyamori er alt annet enn motsigelsesfri, men her settes veldig mye inn på å takle problemene. Noen vil sikkert være uenige, men ut fra mantraet «communicate, communicate, communicate» kan det betraktes som svik mot polyamori-ideen å stenge av eller skygge unna ubehagelig kommunikasjon som har med poly-relasjonene å gjøre. Det er kanskje ikke påbudt å bygge opp et inkluderende vi for alle som er involvert i en poly-relasjon, men det er iallfall problematisk å unnlate å jobbe i den retningen. På mange måter svikter en noen av poly-grunnprinsippene hvis en uten videre går med på swinger-prinsippet om «kjærlighetsfri sex». Og for alle de som vet at de ikke kan skille ut sexlivet sitt på den måten, kan det være ganske destruktivt å late som om det kan gå likevel. Ikke minst blir det veldig lett til at de involverte i slike «uforpliktende» relasjoner har helt ulike premisser for det de holder på med, og kanskje er det slett ikke det beste i hverandre en får fram - det kan like gjerne være at gamle demoner blir som nye, større og sterkere.

Litt sleivete kan en kanskje si om relasjonshåndteringen at mens det i swinging gjelder å ikke gjøre det vanskeligere enn nødvendig, gjelder det i polyamori ikke å gjøre det enklere enn nødvendig. Dermed er det nok også lettere for polyamorøse å gå inn på swinging enn omvendt. For de polyamorøse går det mest på å avgrense engasjementet, mens polyamori kan kreve et mennesklig engasjement som innebære helt nye og fremmede utfordringer for en swinger. Det er gjerne råd med den pølsa som er for lang, men åssen bærer en seg ad med den som er altfor kort?

Kanskje henger mye av den opplevde motsetningen mellom polyamori og swinging sammen med at en ser ting hos den andre som en ikke liker eller ønsker å ta opp hos seg selv. For mange polyamorøse kan nok «sannheten» være at de er mye mer sex-baserte, avgrensningsfikserte og mindre relasjonsorienterte enn (som så) de selv ønsker å innse, og swingerne tar konsekvensene av dette på en måte som egentlig er mer ryddig. Love without limits-ideen til polyfolka har jo noe som også lett kan bli kimen til en stor livsløgn: Det kommer veldig klart fram ved det klassiske og svært velbrukte eksemplet med at en elsker ikke barnet sitt mindre fordi om en får ett til. Nei, ikke i innstilling, mulig intensitet, dybde osv, men i evnen til å gi innhold til kjærligheten slår begrensningene fort inn. En gammel mann kommenterte sine foreldres digre barneflokk (enke og enkemann med dine, mine og våre omkring år 1900) sånn: «Det skulle ikke vært lov!» Og om en polyperson ikke opplever disse begrensningene, vil det ofte være fordi relasjonene vedkommende står i ikke har så veldig stort innhold. Aldri så nær en kan føle seg partnerne, kan det være en nærhet som er svært avgrenset i forhold til den store helheten et menneske kan være. I veldig mange tilfeller er nok polyamori mer å betrakte som «dybdeswinging» enn som virkelig grenseløs kjærlighet og dette kan være ubehagelig å gå inn på.

For swingerne går dette andre veien: De polyamorøse går, av prinsipp, inn på all relasjonsproblematikken som egentlig ligger innebygd i sexingen til swingerne, men som de selv i stor grad prøver å definere seg bort fra. Det ligger veldig mye potensiell bruk-og-kast-tankegang i swingernes utgangspunkt, og dette kan gå riktig bra så lenge partene er helt sammen om avgrensningene og overfladiskheten. Men det skal ikke så veldig mye til før det er dissonans her. Og selve tankegangen om sex uten følelser/engasjement kan, som vi har vært inne på, ha innebygd alvorlige motsigelser - de som enkelt og greit greier å gjennomføre dette, gang på gang på gang - er de følelsesmessig avanserte eller bare rett og slett avstumpede? Det er også et prinsipielt problem innebygd i swingernes bud på ansvarlig ikke-monogami: Et virkelig ansvar må jo gjelde helheten i swinger-situasjonen, men en masse kronglete aspekter forbundet med engasjement kan ofte bli definert bort, og dette kan gjøre ansvarligheten ganske hul. Slikt kan det være ubehagelig å innse.

Det kan godt hende at begge gruppene vil ha godt av å se nøyere på fellestrekkene i hva de holder på med, det dreier seg jo i grunnen om to ulike tilnærminger til den samme hovedproblemstllingen, ansvarlig ikke-monogami.

Illustrasjon: Scene erotique av Peter Fendi Wikimedia Commons

Polyamori i praksis: Fullversjonene

Mange, ja, de fleste, eksempler på polyamori i praksis er og blir på sine måter "light"-versjoner fordi det ligger så mange begrensninger både i rammene og i de involvertes personlige interesser og grensesettinger.

1. Reproduksjon

Det med barn er kanskje det viktigste. En temmelig stor del av "poly-livene" utspiller seg utenfor rammen av reproduksjon: De polyamorøse har enten ikke kommet fram til barne-fasen ennå, de er forbi den, eller de velger ikke å gå inn i den. Og når det er barn med i bildet, så er det ofte relativt enkle konstellasjoner, med et primærpar som også er foreldre, og deres (som regel sekundære) relasjoner til andre, ofte barnløse, eller med barn på sin kant. De virkelig "fulle pakkene", med flere kull under samme tak, kanskje til og med med foreldrene i forhold med hverandre, er mer sjeldne, og de har nok en tendens til ikke å vare så lenge, om de prøves. "Reirbygging" og polyliv kan nok være helt ut forenlige, men i praksis hører de ofte til hver sine livskapitler.

2. Kontinuerlig "dating"

Også det med "dating", aktiv søking etter nye partnere, blir også gjerne dempet veldig ned i varige polyamorøse forhold. De involverte har gjerne nok med å vedlikeholde og utvikle de etablerte forholdene, så søkefasene har en tendens til å begrenses til erstatning av partnere som faller ut.


3. "Sosial" sex

I forhold til den veldig inkluderende grunnholdningen hos polyamorøse, kan den heller tilbakeholdne innstillingen overfor "sosial sex", altså seksualitet som leves ut i sammenhenger med flere til stede, nesten være overraskende. Polyamorøse kan sikkert ha minst like mye av en ekshibisjonist i seg som andre, men det virker absolutt ikke som om denne legningen fyres opp særlig av poly-settingen. Heller tvert imot.

Så når det ofte kan være sparsomt med "saftige" beskrivelser fra de polyamorøses liv, så er det nok gjerne fordi det ikke er så mye "saftig" å berette om. Seksuallivet praktiseres flittig og grundig, men det er ofte kjedelig likt det som foregår i monogame forhold.
Polyfulcrum, den rødhårete 30+-mora fra Seattle, og hennes triadepartnere, barnefaren Polygestalt og Simon (som har med seg et barn fra tidligere ekteskap inn i husholdningen) utgjør et unntak fra det meste av dette. De dokumenterer sitt liv på bloggen Journals of a Polyamorous Triad. For de som er ute etter refleksjoner, innsikt og innimellom litt mer saftig stoff fra noen som prøver å være åpne, ærlige og seriøse om det meste, er bloggen deres litt av ei gullgruve. Så lenge den varer, vil noen kanskje føye til, men det synes vi er heller irrelevant.

For de prøver på viktige og vanskelige ting, og mye av det får de faktisk ganske så bra til. I forhold til hvor mange barn som vokser opp under brutte samliv og foreldrene i relativt uforutsigbare par-relasjoner, er pålitelig og stabil voksenkontakt vesentlig. Relasjonsfokuset i polyamori kan så avgjort være til barnas beste, og det som ligger i poly-mantraet "kommunikasjon, kommunikasjon, kommunikasjon" er veldig ofte noe av det som mangler mest når det gjelder å skape trygge rammer. Nå består jo denne triaden av i overkant ressurssterke mennesker i forhold til hva som er mer gjennomsnittlig, slik at de har temmelig gode forutsetninger for å lykkes. Men det er mange nok eksempler på trøblete oppvekster med sterke foreldre...

Det er ikke bare når det gjelder reproduksjon denne triaden tar full pakke med utfordringer. De insisterer på å leve "skikkelig" poly, og for dem er beitemarker til for å beites. Dermed blir det et betydelig pensum i ny-relasjonsdannelse og -pleie som en også skal igjennom. Og om ikke annet, så krever det tid og krefter. Dette er fra polyfulcrums (PF) refleksjoner en (for henne) stille St.Hans-aften, mens gutta hennes er på vift:

This is one of those weeks in poly-world that leads me to wonder if I'm getting stuck in my ways. Both of my partners have been out and about dating, and I'm struggling a bit with feeling outside the flow. Mind you, it's not like I've been sitting at home alone, it's just that I have no external stuff going on currently. Heck, it's been quite a while since I've had a solo date with anyone outside the household, at least for anything more intensive than coffee.

Part of me is very happy and contented with life the way it is, and then there's the other piece that feels like I've lost contact with my sense of adventure. This is sort of ridiculous, since I don't really enjoy dating all that much. I prefer getting to the relationship part of things, enjoying the emotional (and physical!) fun of being "with" someone.

(Fra Home again)

Nicket "fulcrum" betyr vippepunkt, og det kan nok føles litt tomt når det ikke vippes noen ting, i opptil flere timer. Samtidig siger det inn over henne at Bjørnsons "Hva du evner, giv av, i de nærmeste krav" er noe som er fort gjort å overdrive. Det hun går inn på, er også noe å kjenne på for de fleste av oss: Hva slags kontakt har du og jeg med vår "sense of adventure"? Og hva slags kontakt ønsker vi å ha?

Og, som alltid, spørsmålet er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det. Og depressive spøkelser hører ikke til dem PF legger seg på rygg for:

Here's the four step process that gets me out of this particular hole: 1) Ask- for what I want. 2) Acknowledge- that it's okay to feel uncomfortable at times, and that isn't a personal failure, or an error on the part of my partners. 3) Accept-the results of my own choices, especially when it's inconvenient. 4) Action- take any corrective action and move forward.

By staying conscious through the minor things, like this, it gives a great base to draw from when something bigger crops up. Even when I am at home. Again.

Når det gjelder det tredje punktet, seksuell sosialitet, så er nok det de går minst inn på. De hadde jo knapt vært "ordentlige" poly-folk om de hadde vært veldig seksuelt utagerende - det er ingen regler som forbyr sånt, men det bare "blir sånn". Vi kan komme tilbake til hva de rapporterer fra denne fronten, for nå, kan det vel holde å si at det absolutt ikke er noen fare for at deres lokale møter for polyamori-interesserte skal forveksles med kirkekaffen..

(Illustrasjon: Eget foto)

Polyamori – vei ut av tosomheten ja, men hva med ensomheten?

Det er liten tvil om at polyamori for noen kan være en vei ut av tosomheten. Umiddelbart virker det mye mer tvilsomt om det kan være en vei ut av ensomheten. Polyamori fungerer jo som oftest best med utgangspunkt i et solid og stabilt parforhold, og det å bygge opp dette parforholdet krever gjerne en relativt ‘monogam’ fokusering. Der poly-perspektivet i første omgang lett virker forstyrrende. Forholdet trenger ikke være seksuelt monogamt i denne fasen, f.eks. kan det hende partnerne utforsker sammen. Men det kreves som regel en følelses- og engasjementsmessig fokusering for at det skal “bli til noe”. Den polyamorøse åpenheten for flere forhold kan lett virke forstyrrende i en fase der mye handler om satsing. Erfaringsmessig gjør en det heller ikke spesielt lett for seg selv ved å gå inn på dating som åpent polyamorøs. Mange av de som er på partnerjakt, er nettopp ute etter en de kan “ha for seg selv”. Ved første øyekast – og mange ofrer ikke flere – kan det se ut som om polyamori handler om å sette i system det ustabile og uforpliktende ved sjekke- og kjøttmarkedene. Og dette vil veldig mange ut av, når de har vært i det en stund. Så – om polyamori er en vei ut av ensomheten, så virker det som en veldig smal en. Joda, vil vi si. Smal, men sikker. Om en er tålmodig nok, og “sterk” nok. Poly-vinklingen går nemlig direkte inn i flere av hovedproblemene ved pardannelse, på måter som kan være konstruktive.

1. Sex-fellene

Sex kan ha en enorm egenverdi, uten å være uttrykk for noe annet, eller være element i et større pardannelses-prosjekt. Noe av det som gjør single mest fattige, er at de ikke vil utvikle denne egenverdien i sexlivet sitt. De kan gjøre ulike ting, som å la sexen bli slave under sine begjær, bli gissel i sine partnerbestrebelser, eller et ganske hyggelig tidsfordriv. Hva består fellene i her? Jo, at sexens egenverdi stjeles, slik at den ikke får lov å utfolde sitt fulle relasjonsbyggende potensiale. Det er jo i og for seg ikke noe galt i å bruke sex på disse måtene, men verken en selv eller de andre involverte blir så mer tydelige av det, og istedenfor å komme i bevegelse, blir en lett sittende fast i sine roller. Sex-fellene handler i prinsippet om å gjøre seksualiteten til et middel, og da har en berøvet den svært mye av dens potensielle magi. I mange tilfeller kan det nok være best å gjøre den litt mer kontrollert og dressert, men i vår tid er dette typisk helst når en har viktige parprosjekter å gjennomføre, som å oppdra barn f.eks. For de single, vil sexfellene veldig sjeldent virke særlig konstruktivt for dem – når en ser nøye etter. Vel kan de oppnå å rase ut begjær, finne en partner eller ha hyggelig sex-tidsfordriv – men alt dette kunne de fått til enda bedre om de hadde latt seksualiteten fått spille ut hele sin egenverdi, og tatt utgangspunkt der. Det er her en polyamorøs innfallsvinkel kan hjelpe mye. Det eneste som kan være problematisk med denne vinkelen, er om en er ute bare etter et eksklusivt parforhold, og vil kjøre single-løype hele veien. Men i en søkefase er det jo gjerne flere kandidater, og det er på ingen måte noe “svik” mot poly-ideen om en etter hvert lukker det som blir det ene forholdet som virkelig videreutvikles. Det gjør jo de fleste poly-folk mer eller mindre hver kveld ;-) Det viktige ved poly-vinklingen er at den lar ting skje av gode, “riktige” grunner. Seksualiteten blir ikke fastbundet, men den blir forankret til en kjærlighetsrelasjon – kjærlighet i sin mest generelle betydning. Den blir ikke styrt av interessene til, men integrert i menneskene som deltar. Den lar ikke den ene relasjonen utvikle seg på noen relasjonsmessig slagmark — mange misforstår pardannelse og ser ikke hvor skadelig det gjerne blir når “paret” skal utvikle seg i “kamp”, og “forsvares” mot alle lumske trusler. Den lar relasjonen utvikle seg fordi den er bra, det er dette paret velger. En velger blant goder, og en velger ut fra at det faktisk fins emosjonell rikelighet.

2. Relasjonell kompetanse

Den viktigste grunnen til “sjelslig nød” er ikke sex-mangel, det er sviktende relasjonell kompetanse. I forhold til de potensialene vi har, og det “verden” har behov for, svikter vi vel alle mer eller mindre på dette. Derfor blir ikke hovedspørsmålet om å ha eller ikke, men å utvikle. Og sentralt i dette er åpenhet for relasjoner. Ikke “vidåpenhet”, på den måten at vi inngår i hva som helst som ønskes, men en slags “åpen oppmerksomhet” – ikke minst at vi tar konsekvensene av hvor vi er og hva vi gjør. Mye av single-atferden er ikke så egna til å utvikle slik relasjonell kompetanse, heller til å bekrefte og utdype forholds-fattigdom. Når en f.eks søker “den rette”, men en viss front mot alle de som ikke er det, så lager en avstumpinger i seg. Og ved å definere sex som et sult-spørsmål, eller kronen på forholds-verket – eller hva som helst annet der en ikke har spurt fenomenet mennesklig seksualitet hva det kan være, så lukker en dører som kunne ført til mer rikelighet.

Akkurat som det mest grunnleggende ved læring er å “lære å lære”, er noe av det mest grunnleggende ved relasjoner å få et forhold til dem, utvikle innholdet aktivt, aktivisere fantasien, oppdage muligheter. Ingenting kan brukes som sikker kokebok i sånne prosesser, men kokebøker som bare inneholder lapskaus-oppskrifter er iallfall utilstrekkelige. Og oppskrifter på vanlige parforhold vil ofte ha en utpreget lapskaus-karakter.. Her skal det sære, unike, vanskelig definerbare, skjøre, skeive, ja det meste egentlig, sauses ned. I riktig forståtte poly-vinklinger har en ikke noen sånne lapskaus-oppskrifter. Derfor kan de virke luftige, ubegripelige, lettvinte osv osv. Men grunnlaget er strammere enn som så: Kjærlighet, likeverdighet og symmetri er ikke på noen måte trivielt å virkeliggjøre. Og mangelen på steinhogde regler for veien videre bare reflekterer den ubestemtheten som gjelder. Og som det er helt vesentlig å kunne forholde seg fruktbart til.. Disse poly-vinklingene trenger ikke følges av ihuga “poly-praksis”. Det er verken lovpålagt sjekking eller tvungent ikke-monogami innenfor polyamorien, desto mindre grunn til forpliktelser for de som ikke bekjenner seg til ikke-monogamiet, men som ser at det kan være en god del å hente i poly-vinklingene.

(Illustrasjon: Eget foto)

Pleie og stell av enhjørninger

I poly-sammenheng er det en ønskeforestilling som ser ut til å være like vanlig som den veldig sjelden oppfylles, derfor kalles den gjerne for “den polyamorøse enhjørningen” (Unicorn, må absolutt ikke forveksles med den langt hyppigere forekommende og mindre sagnsomsuste capricorn!) Enhjørningen er en ung, attraktiv (selvsagt!) bifil og komplett singel kvinne som er villig til å flytte inn hos et par, gjerne noen år eldre, der hun er bi og han er hetero. Så blir hun med dem og danner en triade, som regel vil paret ha den ganske lukket, på deres premisser.

Nå skal vi absolutt ikke si at slike triader ikke kan forekomme, og til og med være ganske vellykkede så lenge de varer, men for svært mange par som søker en slik kvinne, er det et fabeldyr de er ute etter. Ikke et menneske av kjøtt og blod, med egne følelser, interesser på tvers av deres og romantiske ambisjoner der de ikke alltid inngår. Cinema Babe, en gjesteskribent i poly-bloggen til Goddess of Java (mest kjent som The Polyamorous Misanthrope) tar opp dette temaet.
Først og fremst må enhjørningsjegerne tenke over hvor utrolig mye som skal til for at et slikt opplegg skal klaffe. De fleste av oss har mer enn nok med å finne en stabil partner som vil bli med den ene i en polysammenheng; her skal en finne en person som det klaffer med begge for. Og selve situasjonen er i utgangspunktet veldig usymmetrisk, med derav følgende “anti-poly”-tendenser: Paret på den ene siden, “enhjørningen” på den andre. Kravet om likeverdighet kan bli vanskelig å oppfylle dersom ikke paret gjør seg veldig umake med å finne fram til felles premisser som funker for alle. Ja, ofte bør det tas ekstra mye hensyn til den tredje, som både kan være mye mer sårbar, og kanskje ikke har klarlagt sine egne interesser ennå.
Cinema Babe lister opp 6 spørsmål som et par bør stille seg i en sånn situasjon:
1. Er det slik at dere begge inngår i en pakkehandel eller er dere villige til å treffes og utvikle forhold uavhengig av hverandre ? Hvis dere er opptatt av bare å date som et par, hvorfor ?

2. Hva skjer hvis dere møter en kvinne dere begge er interessert i, men hvor romantisk tiltrekning utvikler seg mellom henne og bare en av dere ?

3. La oss tenke oss at dere finner deres flyktige bi-kvinne og at dere inngår i triaden av deres (kollektive) drømmer. Hvis deres felles jentekjæreste forelsker seg i en annen som *ikke* er interessert i et forhold med en eller begge av dere – hva vil skje ? Hva hvis den nye personen er åpen for å utforske et forhold med en eller begge av dere ?

4. Hva skjer hvis personen som din enhjørning blir forelsket i er en annen mann ? Hun er nå en del av et par. Betyr det at ditt forhold/deres forhold med henne er over ?

5. Hva skjer hvis, etter noe tid sammen, et av deres forhold blir brutt men det andre forholdet forblir sterk ? Betyr det at dere begge må gjøre det slutt med henne selv om et av forholdene fungerer godt ?

6. Hvorfor ingen par ? Ville dere være åpne for å bli involvert med en kvinne som allerede er en del av et par ? Hvis ikke, hvorfor ikke det ? Hvorfor ingen menn ? Hvis kvinnen i deres par er bi, selv om hun identifiserer seg som hovedsakelig lesbisk, hun forelsket seg jo i en mann en gang, hvorfor kan ikke det skje igjen ?

Hvis den tredje personen tar både triaden og poly-livet sitt veldig alvorlig, kan paret ende opp med litt sånn Øystein Sunde-stemning: “Jeg ba om en smule, ikke et helt brød!” For sannsynligheten taler jo for at hun vil finne en partner utenfor, i tillegg til de to, og at hun vil ha egen karriere, egne barn etc. Vi vil tro at det i svært mange tilfeller bare er et tidsspørsmål før slike ting melder seg. Derfor tror vi ikke at konstellasjoner som den “konjakk-kongen” lever i vil være typiske varige livsformer i poly-sammenheng. Og kanskje vil slike triader fungere best når det meste skjer ut fra “liv og lyst”. Slik som denne ganske så livsbejaende Vestlands-rapporten fra et erotisk nett-forum:

Erfaringer ja… mange er det kanskje ikke, men gode har de vært så langt. I vårt nåværende forhold så er vi vel kanskje som tre “kjærester” å regne. Ja, for vi deler dette forholdet alle tre, min mann, vår venninne og meg. Vi treffes når det er mulig, og for tiden deler vi hus alle tre. Dette går utrolig knirkefritt, og jeg tror nok ikke det hadde vært mulig med hvem som helst. Vi trives i hverandres selskap på alle måter, og det er nok en forutsetning. Vår venninne har eget rom med mulighet til å trekke seg tilbake, akkurat som en annen gjest ville fått (så lenge det er plass nok). Når det kommer til det seksuelle så er det ikke noe annet enn lyst som bestemmer. Om vi er
alle tre sammen, eller to og to, så er ikke det noe vi holder regnskap over. Faktisk får vi fire varianter på den måten (ler). Om lysten ikke er der så er heller ikke det noe problem, for som sagt trives vi i hverandres selskap. Hva folk rundt oss tenker og tror vet jeg ikke, noen har sikkert sine mistanker, men det er egentlig uvesentlig så lenge det ikke går utover “mine og dine og våres” barn.

Vi tror ambisjonsnivået kan være viktig – “akkurat som en annen gjest ville fått” kan danne en helt vesentlig avgrensning. Slik at ingen later som om det som skjer er noe annet og “mer” enn hva det faktisk er. Og samtidig gir alle parter det spille- og handlingsrommet som er sunt for dem. Vi lurer på om det er litt sånn “trekanter er lett, triader er veldig vanskelig”…

Da kan fantasiene om enhjørningen kanskje realiseres på måter som virker fruktbart som alle, og ikke ende opp slik som denne amerikanske jenta summerer opp sine erfaringer:

Etter å ha vært en enhjørning (singel, relativt tiltrekkende, ingen unger, tidlig i 20-årene og bi) kan jeg fortelle
at de fleste par som jakter på enhjørninger har svært liten anelse om hvordan forholdet skal være. Mens de selv kan ha unger, får du ikke tillatelse til å ha noen. De er vanligvis også bare-i-teorien polyfolk, og har ikke den fjærneste ide om hvordan håndtere ting som sjalusi (og fyren har aldri noensinne tenkt over hvordan det vil være når kona og kjæresten har mensen samtidig).

Jeg tror at det er en tendens til å ville at NOEN skal være husmor- men folk flest mener jo det trengs to inntekter for å forsørge en familie. Det er mye billigere/lettere å få en enhjørning inn der for å være en ubetalt hushjelp/sexleketøy enn til a) jobbe med forholdet sitt og b) leie en tjenestepike.

Dette betyr ikke at enhjørningsjakt ikke er for seriøse poly-folk. Tvert imot, vil vi si – en skikkelig polyamorøs ramme er omtrent det eneste som kan få denne situasjonen til å fungere samtidig som alles interesser ivaretas. Men undervurder for al del ikke hva enhjørninger krever av pleie og stell!

Illustrasjon: Moretto da Brescia fra Wikimedia Commons
Takk til T.M. for tillatelse til å benytte forumsinnlegg.

Artikler om polyamori i Cupido og Tara

Cupido har i siste nummer - 10/2008 - flere artikler om polyamori. Av innholdet kan nevnes forklaring av begreper, omtale av den belgiske sexologen Ester Perel og intervju med den ene av oss - Inni. Artiklene gir en god presentasjon av polyamori og vi anbefaler dem gjerne til våre lesere.

*

Oppdatering 4.februar 09:


Bladet tara har startet en serie de kaller «Samlivet utenfor A4» og åpner serien i februarnummeret med en artikkel om polyamori. Inni er intervjuet. Dessverre avsluttes artikkelen med å henvise til en ikke-eksisterende nettside/adresse i stedet for adressen til bloggen vår.

"Ett kjød"? Eller to? Eller tre?

Fem dager siden sist, vi møtes til fredag middag, skal ha helgen sammen. Har gledet meg, god flyt gjennom uken, ved hjelp av noen mailer og sms'er. Så er du der, smilende, store gode åpne armer, men med en kappe av henne, den andre, rundt deg. Nesten som et elektrisk felt, vanskelig å komme inntil. Stille, stille, ikke si noe, se an situasjonen. Kinotur. Vinglass på bar etterpå. Hun henger rundt deg fortsatt. Hun påvirker tonen i det du sier, farger uttrykket ditt, skinner igjennom i smilet ditt. Herregud, jeg skal ha helg med deg, men her får jeg "henne" med på kjøpet. Hvordan nå frem til deg, gjennom sløret av en annen?

I Matteus 19:4-6 og Markus 10:6-9 snakker Jesus om foreningen mellom kvinne og mann: «Derfor skal en mann forlate sin far og mor og bli forent med sin kone, og de to skal bli ett kjød. Så er de ikke lenger to, men ett. Derfor, det Gud har sammenføyet, skal ikke mennesker skille ad.»
Dette budskapet om forening, "unifikasjon", kan tolkes på svært mange måter, og flere av dem er temmelig lite kjærlige, slik vi gjerne forstår kjærlighet. Ordet har nemlig legitimert forbud mot skilsmisse, forbud mot sex med samme kjønn, og vært brukt som en endelig "lovfesting" av monogamiet. Samtidig viser det til noe som vi kan oppleve i et parforhold, selv om slett ikke alle par kommer dit. I den engasjementsmessige forbindelsen kan vi danne en enhet, og roten til denne enheten ligger svært dypt i vår natur; den er "gudegitt". Vi flyter sammen, fylles
opp av hverandre, "blir ett kjød". Vi kan merke det selv når et forhold blir tilstrekkelig sterkt og nært, men vil andre kunne merke det på oss? Så lenge en ikke er inne i noen forelskelsesfase eller er akutt følelsesmessig "tent", kan det være ganske lite merkbart for de som står helt utenfor. For de vi har et nært, kanskje også seksuelt, forhold til, blir situasjonen en helt annen. I en polyamorøs setting kan det noen ganger merkes svært godt at partneren er "fylt" med en annen. Det kan føles positivt for noen, kanskje føles det som å gå opp i en "høyere enhet", men det kan også føles som forstyrrende inntil det utålelige.

Dette er noe annet og mye mer grunnleggende enn å være fylt med tanker og begjær, for det forsvinner ikke umiddelbart ved at en tenker på eller lyster noe annet. Det er heller ikke noe som avhenger av handlinger fra tredjeparten - om nå slike skulle kunne ha merkbare
virkninger. Den enkleste måten å beskrive det på, er - nettopp - at de to er blitt ett. For mange vil en slik opplevelse av at partneren er blitt ett med en annen være den endelige bekreftelsen på at nå er forholdet i bunn og grunn over, likeså vil en slik opplevelse for en ny partner kunne føles som den aller sterkeste bekreftelsen på et forhold. Men så enkelt er det ikke.

Det er fullt mulig å ha denne enhetsopplevelsen med flere enn en. Og selv om en slik opplevelse absolutt kan tas som en bekreftelse på styrken i et forhold, fjerner den i og for seg ikke ett eneste problem som måtte ligge i forholdet. Den kan faktisk virke stikk motsatt, for det er fort gjort å tro at denne enheten går lengre enn den faktisk gjør. Det at enhetsopplevelsen slett ikke trenger være unik, kan tas som en indikasjon på at dyptgående polyamori kanskje er "naturlig". Og er en først ute og spekulerer teologisk, kan Jesu ord sammen med den "doble enhetsopplevelsen tolkes som at polyamori også er "gudegitt"! En tryggere konklusjon er kanskje at en skal være ytterst varsom med å la "Guds ord" e.l. være direkte retningsgivende.

Selv om disse enhetsopplevelsene med en tredjepart i noen sammenhenger kan oppleves som positive for alle, er det vesentlig å kunne håndtere dem. Og som regel må vi regne med at partneren ikke fikser det, iallfall ikke i lengden, hvis jeg går rundt og er "fylt" av en
tredjeperson. Slik at han føler at han ikke spiser middag og går til sengs med bare meg, men også en tredjemann. Dette trenger ikke ha noe som helst med motvilje mot den tredje å gjøre, det er forstyrrelsen, eller blokkeringer for flyten, som ikke tåles.

Den reine tanke-kontakten med en tredjeperson kan håndteres ved å fokusere tankene, det som foregår på planet for ønsker og begjær kan håndteres ved å endre innstillingen til ønskene og begjærene. Ved psykisk kontakt, en slags "rapport" med partneren, som forekommer ganske ofte når en er samstemte, kan en rett og slett "legge på røret". Men kontakten som ligger i at en "flyter sammen" kan ikke bare "knipses bort". Kanskje vil «karensdager» være nødvendige, for å «lufte ut». Men det viktigste er at her må en la seg "fylle med realiteten" i forholdet til partneren som er til stede her og nå, og derfor kan dette være en ganske avslørende prøve: Har dette forholdet mye og sterk nok realitet til å virke oppfyllende? Det vil også virke som en bekreftelse om en får det til rimelig greit. Men, som Diana sa ved skilsmissen med prins Charles: "It became somewhat crowded in there". Det er ikke sikkert at en partner vil finne seg i å være tilskuer eller endog deltaker i sånne øvelser så mange ganger. Hvis en regelmessig trekker med seg en ny enhet, er det ikke usannsynlig at den opprinnelige enheten etter hvert vil sprekke.

Når et forhold utvikler nye dimensjoner, kan det på flere måter virke som å utvikle nye forhold. Dermed kan det utløses betydelige mengder ny forholds-energi, NFE. Dette kan komme temmelig uforberedt og virke forvirrende: Midt oppe i et godt, gammelt forhold veller det
plutselig opp ny energi, intensitet. Det er lett å feiltolke som at forholdet har utviklet seg dramatisk; NFE-partneren tar det kanskje som beviset på at dette bør være primærforholdet; det kan virke som om en virkelig sliter i det opprinnelige forholdet osv. Når en først har erkjent det som et NFE-fenomen, er det enklere å forstå og håndtere. Når den nye kontaktdimensjonen har gått over i en mer normal fase, kan det overflatisk sett fortone seg som "mindre sterkt" - men i så fall bedrar skinnet ganske grundig. Det er når de første, mer overveldende, opplevelsene har lagt seg at en virkelig kan gå inn på realitetene i denne enhetsopplevelsen. Da kan en også se at dette faktisk kan videreutvikles, og kanskje oppdager en at poly-perspektivet kan gi inspirasjon til dypere bearbeiding også av dette aspektet ved forhold.

Du fulgte meg hjem, men det ar uaktuelt å overnatte, sove sammen. Vi møttes igjen til middag lørdag, fortsatt var hun der. Først søndag, langt på dag, var luften "ren" rundt deg. Det tok lang tid, denne gangen, å oppleve deg helhjertet og helsinnet til stede for meg.

Eget foto

Flyt

Etterklang - den vare, gode tonen som blir med inn i uken, når helgen er over og vi ikke sees igjen før fredag kveld. Den tonen som er igjen etter lange morgener i sengen, dypt fokusert på temaer som berører oss, eller etter skauturene, der pulsen blir høy av farten både i beina og hodet. Tonen som henger der etter langsomme måltider, eller middagsluren i sofaen tett omslynget. Hvordan ta vare på den tonen, så den bærer helt fram til neste møte, fem uendelig lange dager inn i framtiden?

I det du forlater meg, vendes din oppmerksomhet mot en annen. Ukedagene er hennes, den andre. Så trygg er du på vårt forhold, og så fokusert vender du deg mot henne, at det kjennes mest som jeg ikke fins, de 120 timene vi ikke sees. Vi er i samme by, vi har mobiltelefoner og e-post, og likevel forsvinner du i et mørke, når etterklangen blir brutt. Av taushet. Fordi jeg ikke vil ta kontakt når du er hos henne. Fordi vi har travle jobber som ikke tillater privat tid i arbeidstiden. Bare vite at du er i live, at alt er vel, den ene lille sms’en hadde vært nok…

Kjæreste, etterklangen kan bære gjennom mandag, kanskje tirsdag, av og til onsdag. Den pleies av de ørsmå bekreftelsene, som en e-post i lunchpausen. En om dagen er nok. Selv det har ofte vært for vanskelig, til nå. Slik har helgene startet i disharmoni, og det har tatt tid å finne tonen, enda en helg.

Hvordan få kommunikasjonen til å flyte, når vi ikke er sammen? Hvordan unngå brudd i flyten, når vi er sammen?

----

Flyt er viktig, og gjerne litt vanskelig, i alle forhold, både når man er sammen og har dager fra hverandre. Drypp av kommunikasjon, kanskje oppmerksomheter, bekreftelser, felles opplevelser, en levende dialog, prosjekter som utfolder seg, felles utvikling og modning av tanker og forestillinger - flyt kan være så mangt. Neglisjering av flyt, eller at en ikke bryr seg om å utvikle den videre etter hvert som partene utvikler seg og forandrer seg, er ofte viktige faktorer bak forhold som dør ut.

I poly-sammenheng blir flyt spesielt viktig, og byr ofte på noen ekstra utfordringer. For når en skal holde ikke ett, men flere, forhold levende, og utvikle dem, står problemene i kø. Det går ikke så mye av seg selv som ett forhold kan gjøre. Det kan kreve bevisst mobilisering av krefter og oppmerksomhet, og da blir det liksom ikke «ekte» etter gamle, vante forestillinger. Når kjærligheten er sterk, skal liksom alt slikt bare være der, pleier en gjerne å tro.


Og jo mer "seriøse" forholdene er, desto vanskeligere kan dette bli. Et elskerforhold kan ofte vedlikeholdes" med sporadiske møter og mer tilfeldig kommunikasjon, mens det føles feil for mange om en ikke har kontakt med kjæresten daglig (minst). Med to, eller kanskje til og med tre "kjærester", blir det gjerne minst en som opplever for liten kontakt mellom møtene. Og brudd i kontakten, hvis den ene midt i et møte pleier kontakt med en eller flere av ”de andre”. Vi mennesker ser jo også ut til å ha et behov for unikhet (iallfall de fleste av oss), og når det er bare du og jeg som er sammen, så skal det være du og jeg. Og ikke han og han og henne og henne i tillegg, som spøkelser i lufta rundt oss, eller som konstante online chattepartnere. Hvis jeg plutselig blir åndsfraværende, og kaster meg inn i en intens SMS-kommunikasjon mens vi to er sammen, så sier jeg jo egentlig til deg at "det er nok ikke oss to, nei".

I polyamorøse forhold dreier det seg på ingen måte om å lage en illusjon av tosomhet, "weekend-monogami" er for eksempel ingen varig "løsning". Men nettopp fordi det aldri blir helt tosomt, er det desto viktigere at en er helhjertet og helfokusert til stede når en er til stede. Ellers vil det lett snike seg inn en overflatiskhet som på sikt bryter ned forholdet. Det virker som om denne formen for fokusering ikke faller så vanskelig for dem som virkelig går inn for det forholdet de står oppe i. Og skifte av fokus fra en dag til neste, kan falle overraskende naturlig. Dette er jo kjent fra utallige elsker-relasjoner, og heller ikke polyamorøse, som gjør "partnerbyttene" sine helt åpent, ser ut til å oppleve dette som det største problemet de har. Når fokuseringen begynner å bli et problem, er det gjerne et tegn på at selve forholdet skranter.

Verre er det med "flyten" med den som ikke er i fokus. Ensomhet, forlatthet, sjalusi, savn - mange følelser kan velle opp, og de kan bli forsterket av vissheten om at partneren ikke er alene. Det er heller ingen fullgod løsning å skaffe seg flere partnere, så en ikke må være alene om en ikke vil. For det "gjør vondt" i akkurat det forholdet, akkurat der og da, når flyten ikke er som den skal.
Kanskje er det ekstra viktig å vite at hun ikke har glemt meg når hun har fokus vendt mot en annen. Det trenger på ingen måte være min selvfølelse som er problemet. Jeg kan være aldri så sikker på meg selv og mitt, så lenge jeg føler en sterk usikkerhet ved henne, kan de negative følelsene trenge seg på. Og det skjer lettere, jo mer forbeholdsløst hun er til stede i et annet forhold. Nettopp det vi i utgangspunktet gjerne legger opp til i polyamori.

Derfor flyt. Helst sterk flyt, trygg flyt, bred flyt – kommunikasjon over et bredt spektrum. Og gjerne jamn flyt. Her kommer "kravet" i polyamori om at partneren aktivt må støtte de andre forholdene, godt med. For det trenger ikke innebære store forstyrrelser når flyten med andre skal opprettholdes. Men det vil oftest kunne merkes - kanskje skal det kunne merkes. For det må ikke være slik at en sniker seg til å sende en tekstmelding - åpenhet og ærlighet er alltid viktig. Samtidig dreier det seg til en viss grad om parallelle privatliv, så nøyaktig hva to har sammen, trenger ikke være en sak for andre. Diskresjon. Selv om litt åpenhet også kan være vesentlig for en god flyt, og på denne måten blir flyt noe som angår alle som er involvert i en situasjon.

Når alle involverte er berørt, kan også kommunikasjon dem imellom være ønskelig eller nødvendig. En partner er som regel ikke like langt "borte" når vi kjenner personen vedkommende er sammen med og settingen det skjer i. Ofte vil det heller ikke koste noe særlig for denne å bidra til å holde god flyt. Men den monogame tradisjonen forbyr nærmest omtale av eventuelle andre involverte, og dette sitter ganske dypt i atferdsmønsteret hos de aller fleste. En må bestemme seg for å gå på tvers av disse vanemønstrene, etablere nye, bedre rutiner. Og, ikke minst, innstille seg på å legge mer energi i oppmerksomhet og kommunikasjon, både sin egen og andres.

--

Den gode uken, som ender med åpne armer og glede smil når vi møtes igjen:

Sms mandag (Kl 7:59): God morgen! Ble hjemme igår, på vei til jobb nå. Kom en del videre med oversettelsen, men det tar tid. Klem.

Sms tirsdag (Kl 8:45): I gang med en ny god dag. Pga dårlig værmelding foreslo A at jeg skulle bli i byen, gjorde det. Siri trenger å vite når det passer for deg med en time. Klem, kjæreste du.

Sms onsdag (Kl 11:22): Hei kjære. Dro innover sammen med A i dag tidlig, avventer klippevær. Trolig drar vi sammen utover i morra. Masse regnbyger nå. Ser på artikkelen i ettermiddag. Håper du har det fint, klemmer!

Sms torsdag kveld (Kl 22:22) : Liten kveldshilsen, A har bakt epler, vi koser oss. Lang og fin dag. Klem!

Fredag morgen (Kl 8:45): Lang travel dag foran meg på jobben. Gleder meg til å se deg ikveld! Klem

*

(Skrevet av Capricorny og Pernille.)

Praksis, ja

Jeg har gjort det til tider. Før. I mitt tidligere liv. Jeg har rømt når forhold ble for vanskelige og jeg kom hverken frem eller tilbake. Etter hvert som jeg kom under vær med hva som manglet, klarte jeg til slutt å sette strek på et vis. Jeg klarte komme meg ut av den mangeårige relasjonen som jeg følte meg både fanget og hemmet i. Det er mulig det var feigt å bli værende så lenge,men jeg så det ikke slik den gangen. Jeg så det som en forpliktelse. En forpliktelse overfor ham, men først og fremst overfor barnet vårt. Jeg kunne heller ikke se for meg at jeg ville klare påkjenningene ved å bryte opp - jeg tenker på både de menneskelige omkostningene og de økonomiske. Få et nytt sted å bo, starte helt fra grunnen igjen... Men da jeg endelig gikk, viste det seg at jeg klarte det. Og til min store glede viser det seg i ettertid at min x-mann har blomstret opp; også han kom bedre ut etterpå, uten meg.
Så traff jeg Capricorny. Han stiller enorme krav til meg. Det minner meg sterkt om disse linjene av Anaïs Nin:
"I, with a deeper instinct, choose a man who compels my strength, who makes enormous demands on me, who does not doubt my courage or my toughness, who does not believe me naïve or innocent, who has the courage to treat me like a woman."
Han utfordrer meg hele tiden og jeg får ikke gå på akkord med meg selv eller det vi har lagt som ramme rundt vårt forhold. Ærlighet er det viktigste. Ærlighet om hva vi ønsker oss og hva vi tenker. Jeg har ikke vært like flink til å holde han løpende orientert hele tiden, men synes selv jeg har forbedret meg. Mitt ønske - eller rettere sagt behov - for mer enn èn mann er noe som virker provoserende på mange. Det har jeg sluttet å bry meg om. Jeg har tenkt mye over hvor dette behovet kommer fra uten å finne noe klart svar. Jeg ser på det som helt naturlig. For meg. Det er nesten en klisjé å sammenligne det med dette å ha to barn og at man har nok kjærlighet til begge. Men sammenligningen er enkel å forstå,så jeg bruker den.

Og nå sitter jeg i bilen sammen med Capricorny. Vi er på vei til Asker hvor Olav bor. Capricorny skal videre ut på landet hvor han og Pernille skal være i helgen. Jeg har ikke truffet Olav siden Capricorny, han og jeg var ute og drakk kaffe sammen i slutten av august. Mye jobbing og ferie er hovedgrunnen. Olav er min andre partner og jeg bryr meg svært mye om han. Han gir meg noe annet - ikke bedre - ikke dårligere - enn det Capricorny gjør. Selv gir jeg Olav noe annet enn jeg gir Capricorny. Jeg deler ikke så mye av det som er "meg" - det som er inni meg - med ham, Olav. Olav er en rolig person - ikke som den litt mer aktive Capricorny. Olav har for ikke lenge siden gått ut av et langt samlivsforhold og kjenner det godt å være mye alene. Han har hele tiden vært klar over mitt forhold med Capricorny og har ikke noe problem med å godta det. Når jeg er sammen med Olav er Capricorny alltid "med meg" som han er uansett hvor jeg er. Men jeg fokuserer på èn person om gangen i de mest intime øyeblikk. Det kommer helt av seg selv.
Jeg har fundert over om Olav er en elsker eller en polypartner. I prinsippet er et polyamorøst forhold en form for "ansvarlig ikke-monogami" som defineres ved likeverdighet, kjærlighet, ærlighet, åpenhet og respekt. Partene i forholdet skal godta og støtte den/de andres valg. Capricorny har hele tiden støttet meg og mine valg. Ikke bare støttet dem,men ropt "heia, heia!" Og avgrensningene i forholdet til Olav er han og jeg enige om, de springer ut fra våre felles behov,for Capricorny kunne det godt ha vært mer omfattende. Så ja,Olav kan antagelig defineres som en del av polyforholdet vårt.
Det er godt å få lov til å dele denne gleden over Olav med Capricorny. Da vi er fremme og jeg har gått ut av bilen snur jeg meg flere ganger etter den. Har nesten klump i halsen av takknemlighet over at jeg kan få lov å ha et slikt forhold med Capricorny. Og at at han unner meg og gleder seg med meg over dette. Og at jeg på denne måten sier ja til meg selv og den jeg er. Det gir meg en stor indre ro og harmoni.

Hvor "smalt" er polyamori egentlig?

Polyamori er liksom den "smaleste" formen for ikke-monogami, for spesielt interesserte. For mange vil polyamori være unntaket som bekrefter regelen om at i bunn og grunn er vi monogame. Det gjelder bare å finne rimelige tilpasninger av den prinsipielt monogame rammen, som kan gi nødvendig rom for de ikke-monogame tilbøyelighetene ganske mange er mer eller mindre rikt utstyrt med. Fysisk sex med andre viser seg jo å være noe mange kan akseptere, og gode forhold overlever gjerne en eller flere episoder av fascinasjon og forelskelse i andre gjennom et langt samliv. Derfor viser det seg også rett som det er som en misforståelse å avbryte et forhold som ellers er liv laget fordi det har kommet noe(n) i veien for en periode. Med litt sånn prinsipiell gummistrikk, kan en monogam ramme tilpasses til det meste av småsprell som folk vanligvis kan komme borti. Mens "jeg er jomfru, men ikke fanatisk" er en skikkelig fleip, er "jeg er monogam, men ikke fanatisk" rett som det er ikke så langt fra virkeligheten.

Et dypt og inderlig kjærlighetsforhold er derimot noe annet. Forelskelsen i en annen kan være truende, utvikler det seg til kjærlighet, vil det ofte være knusende. Mange opplever eksklusiviteten i dyp forpliktende kjærlighet som så grunnleggende, at om den begynner å rette seg mot en annen, så må den bare opphøre mot den første. Og det er fort gjort å mistenke polyamorøse for bare å være overflatiske, kanskje umodne, barnslig svermeriske, når de har nære forhold til flere samtidig. De som går ut fra "open fidelity" - åpen trofasthet - framstår som litt mer jordnære, for de innser mer av problemene ved å gå inn i flere "full pakke"-forhold samtidig. Hvis de polyamorøse først treffes av kjærligheten, skal du se det blir andre boller!

Kanskje det, noen ganger. Overflatiske forhold er jo regelen på den måten at ting gjerne starter sånn, dybde utvikler seg eventuelt etter hvert. Og mange forhold er over før en har rukket å utvikle så mye dybde. Men vil det alltid være sånn, også over tid? Kan det kanskje hende at polyamori tvert imot danner en ramme som kan romme alle de andre formene for samliv, også monogami, som et spesialtilfelle? En ramme som kan være håpløst krevende hvis en skal ta ut alt som kan ligge i den, ja, men er det egentlig aktuelt? Polyamori er en ramme der det er mulig å leve ut veldig mye, men der det ikke kreves at en lever ut noe som helst.

Forholdet kan overleve positive følelser, opplevelser og engasjement utenfor.

En grunnsetning i polyamori kan formuleres slik: Ingen følelser, ikke noe engasjement, ingen opplevelser som er av positiv art for en av partene trenger å bety døden for et forhold som en vil satse på. Utfordringer ja, og kanskje for store slike, men en kommer alltid tilbake til det grunnleggende spørsmålet: Hvor mye ønsker du egentlig å satse på dette her? Hvor mye vil du la det koste for deg personlig? "Beklager, jeg har prøvd, men greier det ikke. Det blir for mye for meg" er et ærlig svar. Og da må kanskje kursen justeres hvis en ønsker å fortsette. Det har partneren som har frambrakt utfordringene, vanligvis hovedansvaret for å ta tak i. Unntak kan være om en person som ikke er polyamorøs "av hjertet" går inn i et forhold med en som allerede lever polyamorøst, og så får problemer med poly-opplegget. Da kan det nok bli den minst polyamorøse som må jobbe mest med situasjonen. Mye mer problematisk er det om en sier "Du har brutt med vår felles vei, jeg holder meg til det som er virkelig kjærlighet for meg. Farvel". For en felles vei må jo defineres i fellesskap, og det er ikke mye til kjærlighet om en ikke vil prøve å justere, korrigere,finne løsninger å leve med, prøve alt det tunge og vanskelige først - men heller velger å stikke av. Derfor blir nok en slik holdning uakseptabel i polyamori, og det spørs vel hvor akseptabel den bør være i andre typer forhold også.

Ut fra diverse oppfatninger, ikke minst de som har monogamiet som forutsetning og mål, er en partner riktignok ofte høyst berettiget til å stikke av i slike situasjoner. Men er denne holdningen egentlig så forholds- og familievennlig? Hvis et par virkelig er blitt "ett kjød", så bør det kanskje ikke være så fort gjort å skjære dem fra hverandre igjen? Slikt skjer jo, og må skje, men særlig de ensidige bruddene kan være problematiske, for det innebærer at en har delt i to noe som skulle vært en enhet. Det handler ikke om at en alltid må få fram en felles forståelse, for det er i strengeste forstand kanskje prinsipielt umulig - forståelse er alltid individuell. Og praktisk umulig - i mange tilfeller kan det skorte både på evne og vilje til å møtes på felles punkter i forståelsen. Men det går an å prøve så godt en kan, og det går an å ha felles forståelse som en retning, et ideal. Ikke som noe knugende imperativ, men som noe faktisk livgivende å strekke seg etter. Ved å innebefatte opplevelser som i utgangspunktet er utenfor, kan forholdet vokse og styrkes; ja, det kan gå utover seg selv og til og med inkludere dette andre.

Denne grunnsetningen i polyamori representerer altså absolutt ikke noe smalt, men tvertimot det bredeste og mest generelle grunnlaget å bygge samliv på.

Partnerne kan engasjere seg utenfor forholdet, uten noen prinsipielle begrensninger på dette engasjementet.

Denne grunnsetningen er det som får flest til å riste på hodet av polyamori, og være helt sikre på at det ikke er noe for dem. Det er jo nettopp begrensningene utad som definerer og sikrer paret for mange, og utallige par har erfart at noe slikt er nødvendig. Uten ramme, intet klart innhold. Det å fikse partnerens dype og på alle måter realiserte kjærlighet til en annen, og endog være heiagjeng, er virkelig ikke noe å tilstrebe, er det vel? Til denne setningen vil mange si at "smalt" bare er fornavnet.

Ja. - Og nei. For det første, kan det være enorm forskjell på prinsipper og praksis. Den prinsipielt grenseløse kjærligheten, som vokser ved å gis bort, deles, skal realiseres med høyst begrensede ressurser, ikke minst av oppmerksomhet og krefter, og innenfor knapt avmålte tidsrom. Og det er jo i prioriteringene vi ser hva som i praksis er viktig for folk. En skikkelig prioritering av primærforhold tar gjerne så mye tid og krefter, at engasjement utenfor
begrenser seg selv. Det er ikke nødvendig å legge prinsipielle begrensninger så lenge en er noenlunde enig om hva som kommer først! For et par som satser sammen, vil den mulige grenseløsheten presse fram et mangfold av felles grensesettinger, og det gjør at kommunikasjon er nødvendig - hele tiden. Sortering av partnere i primær, sekundær, tertiær osv. er ikke ubetinget nødvendig, men en viss klassifisering kommer gjerne av seg selv ut fra hvordan forhold kan plasseres. Særlig hvis en har flere parallelle gående over tid, er det viktig å avklare hva en kan forvente og forlange. For de som synes sånt virker teknisk, prosaisk, kynisk etc, så er det for det første det å si, at jo mer en har fått rammene riktig på plass, desto mer kan en glemme dem og konsentrere seg om innholdet. Dernest at det kan være ganske forløyent å late som om begrensninger, forstyrrelser og konkurrerende alternativer ikke finnes. For det gjør de som regel. Det er forsåvidt greit nok "å ta imot det gode så lenge det varer", men det kan ikke være så galt å se på hvordan og hvorfor ting utvikler seg også.

For det andre, så forutsetter polyamori samtykke, og det på en strengere måte enn de fleste andre retninger. I monogami er jo rammen gitt, uansett hvor enige partene egentlig er i det - og det forekommer da også at de kan tenke seg og kanskje fantasere om både det ene og det andre. I andre former, f.eks swinging, er det også gjennomgående mindre spørsmål om hvordan partene forholder seg - enten er reglene gitt, eller det er mer likegyldig hva de synes - det urtypiske eksemplet er "åpne" ekteskap med "don't ask, don't tell". Hovedregelen om at de minst bekvemme må bestemme tempoet, tvinger seg jo fram både her og der; i polyamori blir den et ufravikelig grunnprinsipp for hvordan nye partnere og forhold kan innpasses. Om noen føler seg overkjørt, er det ikke polyamori! Polyamori defineres etter åpenheten for ikke-monogami, ikke etter hvor mye det praktiseres... Polyamori forutsetter heller ikke seksuelle handlinger for at et forhold skal realiseres. For de fleste "praktiserende" polyamorøse, er det seksuelle aspektet viktig, og som oftest med i deres forhold, men det er fullt mulig å basere seg på sideforhold uten seksuell involvering. Rammene for sideforhold er alltid et felles anliggende, og med flere likestilte partnere kan det være mange som har rett til å uttale seg! Det vil f.eks ofte bety at sideforhold starter med klare og strenge rammer, gjerne som en rein elsker-relasjon, og at omfanget av slike forhold blir begrenset, eller at slike opplegg utsettes. Polyamori er inkluderende i forhold til f.eks swinging, og polyamorøse kan praktisere swinging av akkurat samme grunner som andre: En ganske grei og uforpliktende form å skaffe seg opplevelser og seksuell variasjon. Den viktigste forskjellen vil kanskje være at poly-folk er mer forberedt på at seksuelle relasjoner svært lett kan dra med seg følelsesmessige, og at om følelsesmessig involvering skulle oppstå, så er dette ikke "feil" eller "uhell", men en situasjon som må håndteres. Nettopp fordi en ikke undervurderer følelser og engasjement, og tid, krefter og andre ressurser et forhold kan kreve, vil en innen polyamori gjerne være varsom med hva en setter i gang, og prøve å finne gode rammer å sette det inn i. Det medfører gjerne klare begrensninger som kan se ut til å stride mot den polyamorøse "grenseløse kjærligheten", men det beror altså på at polyamorøs romantikk alltid må forholde seg til en helhet der det ofte fins flere eksisterende relasjoner som må prioriteres. Polyamori handler om å få forhold til å fungere, ikke om å prøve å få det til, eller late som om en for det til.

For det tredje, så kan vi ikke styre måten mennesker engasjerer seg og utfolder kjærlighet på, vi kan i høyden påvirke den. Derfor vil både løftebasert monogami,"swinging uten kjærlige følelser" og "avgrensede elskerforhold" ha ganske mye av en "prøv lykken"-karakter. Erfaringsmessig har det lett for å utvikle seg mere følelser, kanskje har vi med helt grunnleggende menneskelige karaktertrekk å gjøre, og polyamori er faktisk den eneste retningen som tar denne tendensen til engasjement fullstendig på alvor. Og fordi en regner med at det kan skje, så er det heller ikke så enormt mye på spill når det først skjer. Forhold vil ofte overleve, og fordi en har prøvd å "arbeide med naturen", så vil de som opphører som parforhold, ofte utvikle seg videre som mennesklige forhold. Det er vanlig å legge mye vekt på seksualitet, erfaringer og utvikling, og dette kan bidra til kortere varighet enn mer "her er vi, og her skal vi bli"-forhold.

Så viser det seg altså at også dette, med å være åpen for andre forhold, ikke trenger å representere noen "smal" tilnærmelse, men tvert imot kan være den bredeste og sikreste for å danne forhold som kan vare over tid.

Polyamorøse forhold bygger på ærlighet, åpenhet og symmetri.

Dette burde kanskje alle forhold bygd på, men særlig symmetrikravet brytes grundig i mange sammenhenger: Klassisk polygami har et fullstendig usymmetrisk grunnlag, f.eks kunne de bibelske patriarkene gjerne få seg et knull på si, men om en av konene deres gjorde det samme, skulle hun drepes, osv. Samme gjelder i mange ulike kulturer. I BDSM er det også ofte, nærmest per definisjon, ubalanse, og i mange forhold oppstår det en de facto usymmetri pga. partnernes ulike forutsetninger: Det kan være ressurser, ønske om forholdet og mange andre ting. Nettopp i usymmetriske situasjoner kan det være spesielt viktig å ha polyamori-prinsipper "i bunnen", for det vil virke balanserende. Den som går inn som en av flere koner, kan sikre rettighetene sine ved at det polygame ikke er grunnprinsippet, men en tilleggsavtale lagt oppå polyamorøse grunnprinsipper. Det samme med diverse former for underkastelse: Dette viser seg å være en "øvelse" som betyr masse for en god del mennesker, men det trengs sunne og trygge hovedrammer å sette det inn i, og polyamori kan være en slik.

Ærlighet og åpenhet er og blir uhyre viktig, men også dette feies lettere under teppet når en har andre grunnprinsipper. F.eks kan det i en monogam ramme ofte være greit å holde munn om begjær og fascinasjoner som truer denne rammen, i swinging holder en best tett om evt. forelskelser osv. Åpenhet er jo alltid relatert til hva som er aktuelt å snakke om, og ærlighet dreier seg jo ikke om å plumpe ut med alt som måtte falle en inn, men idealet er klart nok i polyamori - og det kan altså med fordel gjøres mer gjeldende i andre retninger.

Så - kanskje er ikke polyamori så smalt likevel, når det kommer til stykket?

Illustrasjon: Nydalen T-bane. Eget fotografi

Vi må finne vår egen form

Samtale med transepsykologen Sissel Frode Veltetuen; spesialist i sære samliv. Vi kan endelig presentere et faglig helt-sikkert-forsvarlig intervju med oss.

Sissel Frode Veltetuen: Er det virkelig mulig å elske flere enn èn?

Capricorny og Inni: Ja, men kanskje ikke flere på nøyaktig samme måte. Hver partner har sine spesielle kvaliteter og gjør at forholdet til vedkommende får noe unikt over seg, selv om det ikke er eksklusivt. Vi tror det lettere kan bli "kluss" om partnerne framstår som for like.

Sissel Frode Veltetuen: Men dette minner jo om den unikheten monogame søker i parforhold?

Capricorny og Inni: Ja, og i motsetning til hva mange monogame synes å tro, trenger en ikke være monogam for å leve i den unikheten enhver relasjon kan ha ved seg. I polyamori kan en være både "bundet" og "fri" samtidig. Bundet til det en har bestemt og forpliktet seg til i sine eksisterende forhold og med frihet til å inngå nye.

Sissel Frode Veltetuen: Frihet ja,men det må vel være fastlagte strukturer, ellers blir det mest rot?

Capricorny og Inni: Vi opplever at vi - og vi tror det gjelder andre også - er nødt til å finne vår egen form, noe som passer for oss og vår situasjon, men kanskje ikke for noen andre. Noen ha behovet for strengere retningslinjer, f.eks.: Hvem er primærpartner, hvor mye tid skal sekundærpartnerne få osv. Vi er ikke så opptatt av klassifisering, f.eks. trenger ikke en partner ha forrang på alle måter. Hvem en tilbringer mest tid med er også ofte avhengig av livssituasjon. En annen partner med mindre tid kan være like viktig.

Sissel Frode Veltetuen: Men dere kan ikke ha 35 like viktige partnere!?

Capricorny og Inni: Huff, nei! For oss er det ganske slitsomt som det er. Jo mer som foregår, desto større blir behovet for kommunikasjon, og vi synes ikke vi er så flinke på det; vi håper vi skal bli mye bedre. Det har med både tid, (u)vaner, livshistorie og personlighet å gjøre. Så vi føler nok at kapasiteten vår er godt og vel utnyttet som vi har det. Prøver en å ha mange "like viktige" partnere tror vi det dessuten lett ender med at alle blir like uviktige. Og da kan hele greia bli mer av en egotripp.

Sissel Frode Veltetuen: Jeg vil jo tro at det går utover dybden straks en har mer enn en partner?

Capricorny og Inni: Dybde trenger ikke være avhengig av masse tid sammen, særlig ikke når en kjenner den andre godt. Iallfall med en eller to partnere, opplever vi at en kan utvikle like mye dybde som i et monogamt forhold. Det avhenger - som i monogame forhold - av hvor mye en satser, hvor mye en er villig til å la et forhold "koste". Dette kan også gå mye på ens eget "jobbing", både med seg selv og forholdene. Og slik jobbing kan faktisk bli enklere når en har mer enn en, har vi erfart. For da blir ikke alskens små og litt større problemer så lett blåst ut av proporsjoner.

Sissel Frode Veltetuen: Tiden som er til rådighet må da være en begrensning?

Capricorny og Inni: I prinsippet, alltid ja. I praksis for oss, både og. Vi opplever det er viktig å ha romslige pauserom, tid en ikke er sammen også. Det går både på nødvendighet for kontakt med seg selv, impulser fra andre og i blant å ta seg inn :-)

Sissel Frode Veltetuen: Jeg tror det ikke hvis dere påstår det er enkelt å dele.

Capricorny og Inni: Jo mer to mennesker flyter sammen blir "ett kjød" som det heter på bibelsk, desto lettere kan det, iallfall for noen, være å oppleve parallelle forhold som forstyrrelser. Men akkurat vi to opplever ikke noen spesielle problemer ved å dele, så lenge det blir nok igjen! En kan jo oppleve den andres forhold som en lykke og berikning for seg selv også, og vi tror faktisk det ikke er så uvanlig å ha det sånn, hvis en først går inn i en slik situasjon og kjenner på følelsene. Det som vi derimot sliter litt med, er diskresjon vs å dele erfaringer, opplevelser og engasjement. Vi to har veldig forskjellige holdninger, vaner og erfaringer på dette.

Sissel Frode Veltetuen: Forskjellige sier dere? Utdyp det.

Capricorny og Inni: Vi er to svært forskjellige personer med helt ulik erfaringsbakgrunn når det gjelder forhold. Capricorny har lenge jobbet med forhold svært aktivt og er den mest pågående i så måte. Inni "gjemmer" seg mer, det tar tid å komme "ut" i en veldig uvant type forhold.

Sissel Frode Veltetuen: Dette med lykkemedfølelse - opplever dere noe som helst av det når dere deler?

Capricorny og Inni: Ja! Vi opplever at lykkemedfølelse er noe veldig naturlig som oppstår når mennesker har noe sammen og støtter hverandres ønsker. Vennskap, familie etc. Vi mener det er en illusjon at sjalusi og misunnelse skal være det naturlige når forhold til andre er involvert, de oppstår etter vår erfaring heller fordi ting ikke stemmer. Vi opplever tvertimot at når en føler en grunnleggende trygghet og oversikt i en situasjon, så oppstår lykkemedfølelsen ganske naturlig. Og den kan bli sterkere jo mer og nærmere en identifiserer seg med hverandre. Å "vite" hvordan den andre har det, kan være helt herlig, når den andre har det bra! Derfor kan åpenhet være både sunt og godt! :-)

Sissel Frode Veltetuen: Jaha, men hvordan er det for de andre involverte når dere forteller hverandre alt mulig og dere deler det dere opplever?

Capricorny og Inni: Ler! Ja, nå kan du lure! Neida, vi er svært tilbakeholdne med å gå i detaljer og utleverer ikke den/de andre slik du antyder. Det kunne hende vi med fordel burde fortalt mer.

Sissel Frode Veltetuen: Har dere tanker om de andre partnerne og hva tenker dere om dem?

Capricorny og Inni: Ja,det har vi. Vi tenker gode tanker om dem og gleder oss over at de også kan dele oss.

Sissel Frode Veltetuen: Opplever dere at det er forskjeller i hvordan polyamori virker for kvinner og menn?

Capricorny og Inni: I forhold til de vante seksuelle rollene opplever vi at det kan innebære sunne korreksjoner. Vi opplever at det kan være frigjørende for kvinner; de kan leve ut sin seksualitet slik det passer for dem og ikke slik det forventes av andre. Vi ser også at de menn som ikke vil leve monogamt kan ha godt av de "forpliktelsene" et polyamorøst forhold innebærer.

Sissel Frode Veltetuen: Til slutt Capricorny og Inni. Nå har dere vært relativt ærlige overfor meg. Hva med familie og venner? Er dere åpne om deres polyforhold overfor dem?

Capricorny og Inni: Vi er i forskjellig livssituasjon og har svært ulik bakgrunn.

Inni: Jeg synes på mange måter det er leit at vi ikke kan være helt åpne,men aksepterer at Capricorny ikke ønsker det.

Capricorny: Har egentlig lyst til å være mer åpen enn jeg synes jeg kan, det har både med familiesituasjon og offentlig profil å gjøre. Det hadde vært mye enklere om dette var noe mer vanlig som mange sto fram med. Vi prøver jo å gi litt bidrag likevel, med bloggen, og dessuten er det jo veldig forsøksvis og "amatørmessig" mye av det vi holder på med. Hvor stabile er forholdene våre, hvor mye er vi på høyden med problemene osv. Jeg føler vel ikke noe behov for å bringe store deler av det tanke- og følelsesmessige roteloftet mitt til torgs, vil gjerne gå ut med ting jeg føler jeg har gjennomarbeidet og er litt sikker på.

Hvem gir VG grave- og grafsetillatelser?

Vi har på ingen måte noen oversikt over forekomstene, men direkte og indirekte får vi mange indikasjoner på at ulike varianter av åpen trofasthet og polyamori forekommer en god del også i Norge. Det er bare så sjelden at folk velger å stå fram. Denne tilbakeholdenheten kommer nok mye av at Norge er et lite og ganske "tett" samfunn, men også av at så mange av de som på en eller annen måte har kommet fram i lyset, har fått gode grunner for å angre på det. Siste par ut i så måte er regissør Stein Winge og skuespiller-kone Kari Onstad. Med hektiske liv i en "utsatt" bransje, og i tettere samhold enn noensinne etter 45 år sammen, er det nok mange som både vil uttrykke beundring og spørre om oppskriften deres.

Stein Winge letter litt på sløret i et langt intervju i aprilnummeret av magasinet Tara, og røper at en av ingrediensene har vært noe som for oss kan likne på "åpen trofasthet". Paret har tatt konsekvensene både av at de har vært i stand til å elske flere, og at de ikke alltid har fått til å gi og være for hverandre det den andre trenger:

"Det har vært lange perioder med andre ting, men det er moro ikke å ha gitt opp, og nå har vi det veldig fint sammen, hele tiden. Så det at vi har hatt problemer kan jo gjøre at det blir sterkere når det først treffer igjen. Kari har hatt det ganske moro hun også, og jeg hadde en over tid som hun visste om, som jeg var veldig glad i. Man kan være glad i flere mennesker samtidig, og når krigen blir for stor innenfor ekteskapet, vil man jo gå litt ut. Men uansett hvor vanskelig vi har hatt det, har blodstrømmen mellom meg og Kari alltid vært så heftig at det ikke har vært mulig å kutte den. Vi har alltid vært veldig nær, selv om vi har vært fra hverandre. Det er vel det som er kjærlighet, det er jo et liv - fantastisk."

"Så flott!" tenker vi. Dette kan være til å få forstand av. Her er det noen som har sett noen av de vanskeligere utfordringene inn i øynene, møtt dem, og kommet hele og styrket gjennom det. Vi kunne ønsket oss utdypinger av dette, men det lange intervjuet tar i hovedsak for seg andre ting.

Dessverre handler dette ikke om fluefiske - da hadde nok paret fått være i fred. Men kombinasjonen sex, kjendiser og "innrømmelser" er jo en potensiell løssalgsbombe, da får det heller stå til at Winge og kona med 67 år er i pensjonsalderen. Slik later det til at VG har tenkt, for avisen slår opp "utroskapsavtalen" på førstesida 26. mars, og følger opp med dobbeltside inni avisa. Under trusselen om at avisa ville skrive om saken uansett, har de fått Winge til å gi utfyllende kommentarer og opplysninger i et forsøk på å få til en balansert framstilling, noe som de presenterer helt utenfor helheten og perspektivet han ønsker. Slik at han i harme karakteriserer VG: "Jeg synes de er noen svin, for å si det helt enkelt."

VGs oppslag står nok ikke til mye over stryk verken i presse-etikk eller begrepsbruk. Når mennesker er villige til å dele noen ganske personlige og definitivt private erfaringer med andre, bør de respekteres og skjermes - så lenge det de gjør ikke er del av noen salgskampanje. Og dette paret har masse å gi, men har ikke behov for å selge noe som helst. Og så lenge ingen påviselig har lidd noen overlast, bør en ta hensyn til folks ønsker når en skal publisere noe om deres privatliv. VG hadde kanskje ikke blitt dømt i Pressens faglige utvalg etter en klage på dette, men hva sier det i så fall om de presse-etiske reglene? Når noen som bare er åpne og ærlige, og forteller om ting offentligheten absolutt ikke har noe med, blir slått opp mot sin vilje og på en måte de opplever som motbydelig, bør dette absolutt slås ned på. Sjefredaktør Bernt Olufsen ser denne typen oppslag, som de berørte ofte opplever som overgrep, derimot som pressens selvsagte rett: "Alle som uttaler seg offentlig om private forhold må regne med at dette kan bli plukket opp andre steder", sier han til NRK. Åpenhet skal altså medføre grave- og grafsetillatelse.

Men begrepsbruken her er nok enda verre enn etikken. For hva i huleste er en "utroskapsavtale"? Har Winge og kona avtalt at de skal bedra hverandre? Neppe. Det er jo nettopp den slags type avtaler som i veldig mange tilfeller kan avverge utroskap, partene gjør alt i full åpenhet og forståelse. Dessverre kommer nok sammenblandingen av ikke-monogami og "utroskap" til å forekomme tusenvis av ganger også heretter, men journalister med litt sans for og evne til presisjon og respekt for emnet de skriver om, bør greie å skille. Det forekommer jo rett som det er utroskap også i forbindelse med ikke-monogami: Partene lover å fortelle hverandre om affærer, men holder det ikke, de engasjerer seg i en ny partner før det er klarert, de er illojale og nedprioriterer forholdet osv. Men det å lage en avtale om sånt svik, er bortimot umulig! Dessverre bruker også journalisten Astrid Gunnestad i Tara ordet "utroskap" i sin ingress, selv om det hun forteller utelukkende handler om ikke-monogami.

Det norske samfunnet hadde trolig hatt veldig godt av at flere som lever i stabile, langvarige, ikke-nødvendigvis-monogame forhold ville stå fram og dele. Men så lenge organer av VGs type får tolke åpenheten som grave- og grafsetillatelser, er det forståelig om folk er tilbakeholdne.

Andres mening: VG får på pukkelen

Anbefalinger

Hverdag

Hun kjenner for å flykte langt langt av gårde inn i seg selv. Lukke døren hun så vidt har satt på gløtt for ham.
Ærligheten settes stadig på nye prøver og utfordringene kommer ofte der hun minst venter dem.
Hun har en stund ønsket å ha en elsker i tillegg til forholdet og er redd for å spørre. Fordi hun ikke vil såre ham.
Tåpelig. Det er tåpelig,hun vet det. Han vet at hun trenger flere.

Hun: Er det tillatt for meg å "innføre" en ny elsker?
Han: Det kan vel iallfall ikke være forbudt!
Hun: Ikke forbudt for meg slik jeg ser det. Heller ikke for deg.
Han: Har du gjort det allerede?
Hun: Nei. Akkurat DET synes jeg bør være forbudt.
Han: Og hvem er det?
Hun: En mann jeg har kjent i mange år og som heter B.
Han: Kan du si noe mer om grunnen til at du tenker deg å gå inn i et elskerforhold med ham nå? Hun: Fordi jeg sjelden kan treffe R. og jeg ........... trenger den formen for...sex. Jeg har ikke lyst til å såre deg;jeg mener ikke med det at det du gir meg ikke er bra og fint. Men jeg trenger også noe annet enn det. Mer ... rått..kanskje jeg kan si.
Han: Synes du våre greier er på veldig fin tur nå?
Hun: Ja, så absolutt,D!
Han: Det jeg er mest opptatt av, er hvordan det vil påvirke. Først og fremst deg. Det vil jo sikkert være positivt på mange måter, men på alle?
Hun: Jeg skjønner ikke helt at det skal være noe å bekymre seg for. *Jeg* gjør det ikke.
Han: Så oss. Vi har så mye å jobbe med, føler jeg, og så mange muligheter jeg brenner etter å gå inn på. Samtidig som jeg ikke synes noen av oss har vært bra nok på å prioritere. Så et absolutt krav må være at vi er enige om å prioritere oss to først, åkke som. Akkurat nå føler jeg det sterkt.

Takknemlig legger hun armene rundt ham.

Illustrasjon: Egon Schiele i publ.domain

Technoratitagger: Hverdag Inni Magic Penny polyamori ærlighet

Hva er forpliktelse i forhold?

Polyamorøse perspektiver på kjærlighet,sex og forhold
Av: Cascade Spring Cook

Lou`s klassekamerater diskuterer forhold - fra uforpliktende til forpliktende bånd - og hvordan enkelte innretter seg i så måte. Alt glir lett inntil læreren fremholder monogami som det virkelig forpliktende. "Nei," sier Lou, "det er feil. Du behøver ikke være monogam for å være forpliktet." Læreren er forbauset. "Selvsagt må du det." "Nei,det må du ikke," svarer Lou, som har foreldre som er i et forpliktende forhold med et annet par. Til slutt er læreren villig til å innrømme at det er mulig at noen mennesker kan være engasjert og forpliktet uten å være monogame.

Ordet polyamori ("flere kjærligheter") beskriver en form for relasjon hvor folk ser mulighetene for flere åpne, ærlige, ansvarlige, kjærlige og seksuelle forhold. Dette er "lag deg ditt eget" forhold. De er ikke bundet av de tradisjonelle formene i tradisjonelle ekteskap og monogami; menneskene som er involvert forsøker å lage intime forbindelser som fungerer for seg og sine partnere.
Hvordan ser forpliktelser ut i et polyamorøst forhold? Den tradisjonelle ideen om ekteskap og forpliktelser ser jo ikke ut til å fungere i vårt samfunn, hvor omtrent 40 til 50 prosent av ekteskapene ender med skilsmisse. Polyamorøse mennesker har et annet perspektiv på forpliktelser, forpliktelser som ikke innebærer at man er seksuelt og følelsesmessig eksklusiv overfor hverandre.

Til døden skiller oss ad
Selv etter mer enn 40 år sammen har *Trish og *Abe et levende og livskraftig samliv. Deres bånd til hverandre har det aldri vært noen tvil om.
De møttes i en teatergruppe på videregående skole og ble tiltrukket via deres felles form for humor. På sin første date hadde Trish det hun selv beskriver som en bisarr opplevelse. Plutselig begynte hun å gyse, hun skalv, og gråt. Det tok henne mange år å forstå at hun hadde hatt en forutanelse av den enorme kraften av dette forholdet.
Innen to måneder var omme var de knyttet til hverandre. De involverte seg i hverandre med en intensitet de fleste vil ha vanskelig for å fatte. De er hos hverandre eneste dag og har tilbrakt sin tid på denne måten gjennom nesten hele sitt forhold. De jobber på teateret sammen, skriver, opptrer og produserer egne skuespill.

Trish innrømmer at de har hatt sine syvårskonflikter med krangler, men de innså svært tidlig at "dette var et livstidsprosjekt og at ingen av oss ville noensinne avvike fra det." For Abe betyr forpliktelse å være der uansett. Han dømmer ikke mennesker som ikke har livslange ekteskap. Men han sier;".... jeg tror jeg ville anklage meg selv sterkt." Et av hans sterkeste minner er om sin onkel som alltid kranglet med sin kone, men som ble en hengiven omsorgsperson for henne da hun utviklet Alzheimer.

For rundt femten år siden kom Trish og Abe over informasjon om ikke-monogame forhold og oppdaget at de begge var interessert i å utforske disse mulighetene. De har etter det hatt forhold med andre par så vel som med separate elskere. Trish sier det er morsomt å være polyamorøs. Det er en måte å "ha en videre krets av mennesker du kan glede deg med og som du kan stole på om du trenger hjelp." Abe har lært mye av friheten han har til å utforske hvordan forhold kan utvikle seg og føler at det å være sammen med andre kvinner har hjulpet ham til å bli en bedre partner. Han passer på å opprettholde kontakten med Trish ved å være sammen med og fokusere på henne hver dag. De har spesielle dater seg imellom hver annen eller tredje måned. Og de passer på å sove sammen hver natt dersom de ikke er adskilt av for mange kilometer. Trish og Abe har to barn som var nesten voksne da foreldrene begynte å utforske alternative forhold. De fortalte ikke barna om sine nye forhold inntil Abe innså at han kunne støte på sønnen sin mens han selv gikk arm i arm med en annen partner. Han ønsket ikke at sønnen skulle bekymre seg og tro at familien hadde problemer,så han og Trish bestemte seg for å forklare situasjonen. Barna reagerte ikke noe særlig, sier Abe, annet enn med bekymring om hvorvidt foreldrene ville skade seg selv på denne måten.

Konvensjonell forpliktelse i en ukonvensjonell familie
For noen i polyamorøse forhold, er forpliktelsen til å være sammen resten av livet utvidet til å gjelde mer enn en person. *Peter og *Lucy for eksempel, er lovformelig gift og det er også *Frank og *Tina. Imidlertid anser de seg alle som gift med hele gruppen. For tiden har ingen av dem forhold utenom familien, men de har vært åpne for det tidligere og det kan skje igjen, selv om det mest sannsynlige er at de bringer noen inn i familien. Akkurat nå er de for opptatt til det. I tillegg til jobbene sine har de påtatt seg oppdrag på skolen der deres niårige datter går. De har problemer nok med å finne tid for hverandre og følge med på sine kompliserte timeplaner om de ikke også skulle date andre mennesker.

Alle fire snakker om å bli gamle sammen, om å være knyttet til og forpliktet av forholdet resten av livet. Økonomisk har de satt opp testamenter og har gjensidige forsikringer. Tina sier at hun ikke har noen reservasjoner om sine forpliktelser overfor familien. Rent økonomisk havner alt i samme pott. "Vi er en sammensveiset familie og vi er der for hverandre med alle våre negative og positive sider." Hun sier at de har en forpliktelse om å være sammen lenge, om å forandre seg sammen og en forpliktelse til å jobbe for å vokse i samme retning.

Åndelig og følelsesmessig vekst
Noen mennesker føler de er forpliktet og forbundet med hverandre selv om de ikke lover å være sammen for alltid. For dem er det viktigere med åndelig og følelsesmessig vekst i forholdet enn hvor lenge det varer. *Rogelio og *Shakti som begge er omkring femti år gamle, har vært sammen i ti år og kjenner fremdeles en dyp følelsesmessig forbindelse med hverandre. Shakti har også truffet *Zeke i omtrent fire år og Rogelio har et forhold med en kvinne som bare har anledning til å treffe ham to tre ganger i måneden.

Shakti beskriver seg selv som en ambivalent polyamorist. For henne handler det fremdeles om følelsen av at hun burde kunne være i stand til å få alt hun ønsker fra Rogelio. Imidlertid varte ingen av hennes tidligere forhold mer enn tre år og selv om hun den gang søkte etter monogami, fant hun alltid unnskyldninger for å ha forhold utenom i de lengre forholdene.

Hun setter pris på den annerledes energien hun erfarer med Rogelio og Zeke. Rogelio er hennes livspartner. Det er samklang mellom dem og de er gode venner, sier hun. De nyter å ha sex sammen, men kosing er viktigere. Zeke bringer frem mer av hennes erotiske side og hun nyter strømmen av verbal tilbedelse hun mottar fra ham.

Shakti og Rogelio fokuserte på hverandre de første tre årene de var sammen, selv om de alltid var åpne for å sette pris på skjønnheten i andre og å påpeke til hverandre hva de fant særlig attraktivt i andre mennesker.
En av fordelene Rogelio ser i polyamori er at det er vanskelig å gjemme seg når mange mennesker kjenner hverandre ut og inn. Når du har bare en partner kan du unngå å vise deg fullstendig åpen, men når mer enn en person forteller deg at du ikke virker ekte, da bør du ta affære.
Å være ekte er svært viktig for Rogelio. Han mener at forpliktelse inkluderer " være villig til å stå fram og konfrontere andre mennesker på de av deres sider som ikke er ekte og si; jeg tror du føkker opp her; og ta i mot dette fra en annen som en slags åndelig øvelse. For meg er dette den ultimate forpliktelse. Forpliktelsen til åndelig vekst."
Shakti ser også på vekst og utvikling som vitale begreper i deres forpliktende forhold. Å være ærlig, føler hun, er det viktigste i hennes forhold til Rogelio. Å få forholdet til å vare er ikke så viktig som å gjøre det "så sannferdig, dypt, gjensidig støttende, så utviklende for den andre personen og for oss selv som mulig." Hun ser på åpenheten og ønsket om forandring som et krav i ethvert forpliktende forhold. "Forpliktelser som er spikret er falske forpliktelser fordi det betyr at du på en måte har gått og lagt deg når det gjelder hva som er sannhet og realitet. Og om du virkelig ønsker å være forpliktet for resten av livet til denne personen, er du nødt til å stille opp og finne ut hva som er sant på et gitt tidspunkt slik at dere kan fortsette å utvikle dere sammen. For om du er forpliktet til et ideal eller et påskudd, vil det slå tilbake på deg."

Individet er viktigere enn forholdet
Både *Jerry og *Annie har erfaringer fra dårlige ekteskap. Imidlertid har de denne gangen funnet riktig person - de er begge overbevist om at hun enten vil dø i hans armer eller han i hennes. De er begge to over seksti år gamle og har vært sammen i femten av dem, slik at de har hatt god tid til å bli ferdige med sin NFE (Ny Forholds Energi). Annie forteller at hun alltid har kjent seg nær Jerry, men at de stadig kommer nærmere.
Annie har også vært involvert i et avstandsforhold med *Forrest i ti år og med *Daniel i fem. Daniel er gift og han tilbringer tre døgn i uken hjemme hos Annie og Jerry. Annie og Daniel har privat sextid, og så tilbringer de natten med å sove sammen med Jerry om ikke han også har en besøkende (ettersom sengen ikke er stor nok for fire). Jerry er svært fornøyd med dette arrangementet og sier: "Daniel er som en bror for meg. Han kunne gjerne flytte inn og vi kunne leve sammen syv dager i uken, jeg ville ikke ha noen problemer med det. Daniel og jeg står hverandre svært, svært nær." Jerry har også andre forhold blant annet et langtids-og avstandsforhold.
Annie og Jerry's forpliktelse overfor hverandre er basert på deres nærhet og glede i å være sammen. Men forholdet er basert på individualisme. Når Jerry blir spurt om hvilke råd han ville gi til par som tenker på å gå inn i polyamori, svarer han: "Jeg tror ikke at parforholdet er like viktig som partnernes individuelle forståelse av hvem de er og hva de vil og hva de gjør."

Forpliktelsen til å jobbe med problemer
Hvor lenge skal menneskene forbli i forhold som ikke fungerer? *Evelyn og *Scott, som begge er i begynnelsen av førtiårene, fulgte med på livet til en venn som hadde en toårs-syklus i sine forhold, og hvor de samme problemene dukket opp hver gang. De bestemte seg for at de ville gjøre ting annerledes. De inngikk en forpliktende avtale om å arbeide seg gjennom alle problemer som måtte dukke opp. De skulle gå til roten av hvert enkelt og løse dem slik at de ikke skulle føre dem videre inn i et nytt forhold. Først da skulle de overveie om de fremdeles ville være sammen eller slå opp.

Denne formen for forpliktelse har fungert godt. Noen år inn i deres attenårige forhold ble Scott utålmodig og hadde en affære. Planen deres hadde hele tiden vært å ha andre partnere, men Evelyn hadde tenkt at de ikke var klare for det. Det som inntraff førte til en intensiv prosess i terapi. De var heldige og fant en terapeut som forsto når de fortalte ham at problemet ikke var affæren men løgnen om den. Terapeuten jobbet med dem om de underliggende temaene. Noen år senere var de klare for å forsøke polyamori og være involvert med andre åpent og ærlig. I dag har de et nettverk av forhold av varierende grader av fysisk og emosjonell intimitet.

Dette hadde vært en ganske rystende prosess. Som Evelyn sier det; " Polyamori har tendens til å være en smeltedigel hvor du enten finner ut hvordan skape forhold eller forholdene omskapes til noe annet. Slik har vi blitt smeltet ned og omskapt mange ganger i løpet av prosessen."
De har måttet jobbe masse med sjalusi. Da Evelyn ble involvert med *Hugh, en tidligere kjæreste, fikk Scott store problemer med å se dem sammen. Han fikk ikke den fysiske omsorgen han ønsket fra Evelyn og det såret ham å se at Hugh så enkelt fikk berøre henne.

Evelyn`s forhold til Hugh brakte noen fordeler. Hugh oppdaget Gary Chapman's The Five Love Languages noe som hjalp Evelyn og Scott til å forstå ar selv om berøring ikke er så viktig for Evelyn, trenger Scott det for å føle seg elsket. Ettersom det her er snakk om å yte noe innen det å gi og få kjærlighet, har hun lært at hun kan gi berøring som en form for ytelse, noe som hjelper for dem begge for å føle kjærligheten mellom dem.

Vær klar på å uttrykke intensjoner
Enkelte mennesker lager seg avtaler i forholdet for å kunne sette sine formål i fokus. *Ann, *Kay, og *Marie, som alle er i førtiårene, har hatt en intens periode på to år for å forme en triade og i tillegg adoptere et barn. Ann og Kay hadde vært sammen i et åpent femtenårig forhold. De hadde også forsøkt å få en baby en stund og muligheten for adopsjon dukket opp kort etter at Marie slo seg sammen med dem. Marie hadde også ønsket å bli mor. Mindre enn et år inn i prosessen med den skiftende dynmikken med å omskape en dyade til en triade og røske opp i en del rundt spørsmålet om det å stole på hverandre, brakte de hjem sin sønn.

De tre kvinnene tror på hensiktens makt og på å leve sine liv etter det, de har derfor laget et dokument spm de kalte "Triad Intentions." (triadens formål). Ann forklarer at den er "om hvordan vi ønsker å kommunisere og om hvordan vi ønsker å krangle, og hvordan vi ønsket å behandle konflikter og likeverd og slike ting." Ann innser at selv om "vi ønsker at vårt forhold skal vare for alltid, vet vi at det er viktig at det utvikler seg sunt og det er mulig på et visst punkt at det vil være viktig for oss ikke å være sammen... hva vi virkelig ønsker for oss selv er å ha en følelsesmessig forpliktelse til hverandre, å alltid være støttende og oppløftende og alle de andre positive tingene."

De har også laget en erklæring "Parenting Intentions" ("foreldreforhold" formål) som gjør det klart hvordan de tre har til hensikt å oppdra sitt fjorten måneder gamle barn sammen. Planen med dette er å gjøre forholdet til hverandre og barnet klart og tydelig for sine respektive foreldre i tilfelle noe skulle skje en av dem.

Singel og forpliktet
*Steve beskriver seg selv som en singel polyamorøs mann i et sterkt primærforhold med andre perifere forhold. (Primærforhold er et begrep som ofte beskriver et ekteskapslignende forhold.) Hans partner *Jane føler at de "er i et forpliktende forhold hvor vi er primærpartnerne, og forholdet vil ikke endres uten at vi diskuterer det og blir enige om en endring."

Jane kjenner seg trygg i dette forholdet ettersom de begge er lykkelige og begge liker å bo alene. Om han skulle si at han ikke er forpliktet til forholdet, antar hun at det er fordi han har en annen definisjon av begrepet enn henne.

Steve's forpliktelse er til ærlighet. Han sier han ville bli opprørt om Jane forlot ham, men ikke på henne fordi hun aldri har lovet noe annet. Han hverken ønsker å gi eller motta den typen løfter. Han vil overhodet ikke bli hos noen på grunn av en overenskomst. Samtidig, sier han, "Jeg er tilfreds med at vår tiltrekning på mange nivåer er sterk nok til å binde oss sammen, Jeg har ikke noe ønske om å gå til andre. Jeg tror det er vår felles tilfredshet med hva vi har som holder oss sammen mer enn noen ide om at vi skulle være enige om det."

De har klart å skape et svært tilfredsstillende forhold til tross for hennes opprinnelige ønske om monogami.Da spørsmålet om monogami dukket opp,var Steve klok nok til å spørre Jane hva hun ønsket. Hun sa at hun ønsket å føle seg spesiell. Etter det har Steve vært lydhør overfor det behovet og hun føler at hennes behov blir imøtekommet.

Å la forhold vokse til sitt naturlige nivå
*Lori er førti år og hun lever også alene, selv om hun har to partnere hun føler seg forpliktet overfor. Hun mener at hennes ide om forpliktelse rent generelt er ganske konvensjonelt i og med "at personen er inne i det på lang sikt og du kan stole på hverandre inntil en viss grad, som er ganske høy, av tillit, følelsesmessig tilgjengelighet, fysisk tilgjengelighet, kommunikasjon." De eneste områdene hun mener hun tenker annerledes om begrepet forpliktelse er at det for henne ikke innvolverer det å bo sammen med noen og at det ikke inkluderer seksuell eksklusivitet.

Lori har tro på å la forhold vokse til det nivået som passer for de som er involvert, men hun innser at tid og energi skaper naturlige grenser. Hun er fremdeles åpen for et og annen tilfeldig "sidesprang". Hennes to kjærester kommer overens sosialt, men har lite til felles med hverandre.Hun skulle ønske folk hadde en mer åpen holdning til polyamori, for det er ikke annerledes enn monogami, det involverer bare mer enn en person.

Å skape ditt eget forhold
Dette er bare noen få av alle typer forhold som er dannet i den polyamorøse verden. Dette er noen av de menneskene som har skapt lange, tilfredsstillende, forpliktende forhold som ikke ser ut som konvensjonelle ekteskap. Disse menneskene og mange andre har vist at en dyp og meningsfull forpliktelse er mulig uten seksuell eksklusivitet og at dette kan ta mange former.

*Navnene er endret av forfatteren for å beskytte identiteten.
**

Siste avsnitt står ikke i artikkelen hos American Sexuality Magazine , men er tilføyet etter anmodning fra Cascade Spring Cook. Artikkelen er en forkortet versjon av hennes hovedoppgave da hun tok mastergrad i psykologi.

Oversatt og publisert med tillatelse fra forfatteren.

American Sexuality Magazine

AphroWeb - Cascade Spring Cook og Zhahai Spring Stewart

Commitment in Polyamorous Relationships, Master's thesis by Elaine Cook (aka Cascade Spring Cook): AphroWeb