Polyamori på norsk

Vi har omtalt bokprosjektet vårt flere ganger, «Polyamori på norsk». Og noen lurer kanskje på hvordan det går. Joda, det kryper seg framover, og vi kommer i mål - en gang. Men vi vet ikke når og hvordan, og det kan ta sin tid før det blir mer klart. Det er tre hovedgrunner for dette:

1. Vi har blitt mer ambisiøse etter hvert. Da vi begynte, tenkte vi mer på å spre det glade budskap om at dette går, altså mer misjonsbok og hvorfor. Nå sikter vi mer mot en slitesterk bruksbok, hvordan. Det stiller mye større krav til bearbeiding.

2. Vi har blitt veldig klar over vår egen manglende erfaring og trening. Vi startet denne bloggen som absolutte nybegynnere, og det tar tid å komme seg videre. Medisinen vår virker, men vi må ta mer av den, og oftere.

3. Norsk polyamorøst liv viser seg å være mye mer omfattende enn det synes og i rivende utvikling. Men dette er stort sett ganske usynlig i det offentlige rom, og de involverte vil oftest ha det slik. De som har prøvd seg litt med å stå fram, vil skjønne dette veldig godt. Men samtidig er det ikke noe heldig når det ikke fins noe særlig av samlende miljø for de som lever vanlige liv som medborgere, og samtidig er stabilt inne i poly-livsformen. Vi ønsker å bidra til at det skjer noe på dette området, men ser at det tar tid og det er diverse ting vi må styre klar av på veien.

I tillegg kommer jo at vi tror de fleste interesserte leser engelsk brukbart og det er ingen stor mangel på bra polyamori-bøker på engelsk.

Vi kommer til å være mye mer aktive her på bloggen framover enn vi har vært det siste året, og vi tar mer enn gjerne imot gjesteinnlegg, forslag, spørsmål osv. Så vil det som egner seg i bok utkrystallisere seg etter hvert. Men dette er jo ingen forholdsdagbok for oss, og denne bloggen kommer et godt stykke ned på lista over ting vi jobber med og skriver på for alle oss som er involverte. Så får vi håpe på at salig Ivar Aasens ord vil treffe også her: «..men det munar då jamt, ja det munar, so det stundom er hugnad å sjå.»
Illustrasjon: Eget bilde

Kanskje ingen stor motsetning, men iallfall ulike situasjoner

Tradisjonelt har det ofte forekommet tendenser til fronter mellom personer som karakteriserer seg selv som polyamorøse og swingers. For folk i begge gruppene har det vært om å gjøre å få fram at «vi er ikke slik» når det gjelder den andre retningen. Dette dukker opp så ofte og i så mange ulike sammenhenger og subkulturer at det nok ikke kan være helt tilfeldig.

Kamela Dolinova, som bor og utfolder seg i Boston-området, drøfter dette i et blogginnlegg: Open war: the polyamorous versus the swingers . Hun bruker begrepet «war» om noen av sine erfaringer fra USA - noe som iallfall er en solid overdrivelse i forhold til hva vi for vår del har vært borti. I utgangspunktet er det jo ikke spesielle krav til engasjementsdybde eller -bredde for at polyamorøse skal gå til sengs med noen, og det står vel heller ikke noe i Swingers-grunnloven om at en aldri må engasjere seg dypt og/eller varig i sine sexpartnere. Tvert imot, polyamori inkluderer på mange måter swinging som et spesialtilfelle, og det er ganske vanlig med swinging-erfaringer eller til og med ihuga praksis blant en del poly-folk. Og for mange swingers utvikler det seg over tid relasjoner mellom partnere som ikke i praksis er så ulike poly-relasjoner, selv om det slett ikke var meningen da de satte i gang.

På mange måter kan begge «bevegelsene» betraktes som protest-rørsler, mot monogamiet. De polyamorøse søker alternativer til eksklusiviteten i det relasjonelle monogamiet, swingerne til eksklusiviteten i det seksuelle monogamiet. Og mens en poly-relasjon strengt tatt ikke trenger å være seksuell for å være «fullstendig», trenger det ikke ligge noe som helst ut over det seksuelle i en swinger-relasjon. Dette gir to ganske ulike innfallsvinkler og det kan ha betydelige konsekvenser både praktisk og prinsipielt. Som Dolinova påpeker, legger swingerne ofte betydelig vekt på å framstå som helt «normale» utad, mens de polyamorøse langt oftere er nødt til å komme ut av skapet sitt - det de holder på med er altfor synlig til at det går greit å holde det skjult i lengden. Denne forskjellen i åpenhet viser seg i praksis ofte å henge sammen med andre ting: Poly-folka ser blant annet ut til å ha en sterkere tendens til livsstils/livssynsmessige alternativer. Det kan være politisk, religiøst eller atferdsmessig/seksuelt: Aktivisme, nyreligiøsitet og BDSM-interesser ser ut til å være overrepresentert hos de polyamorøse.

Swingerne på sin side opplever sin praksis som så «umoralsk» og uglesett at de gjerne legger ekstra vekt på ikke å stikke seg ut - iallfall gjelder dette i «frihetens land»USA, der presset til å følge de sosiale normene - og konsekvensene av ikke å gjøre det - i mange tilfeller ser ut til å være vesentlig større enn i Norge. Det kan også i blant være noen motsigelser innebygd: Når en legger vekt på ikke å komme for nær sex-partneren psykisk eller åndelig, vil jo dette stå i motsetning til at det er naturlig å tolke sex som uttrykk for intimitet og nærhet. For noen kan dette virke helt nedbrytende og etisk feil, noen opplever det som et misbruk av kjærlighetskreftene som ligger under sesualiteten, for andre igjen er det bare temmelig forvirrende. For eksempel har det forekommet at en swinger har identifisert og kontaktet en partner fra en i og for seg svært vellykket seanse, men der partneren var ment å være anonym. Og partneren har tatt det meget ille opp, og som et grovt brudd på «kontrakten», og til og med gått til represalier mot en person som har trodd at det var opprettet en kontakt..

I slike tilfeller har jo begge parter litt «rett»: En avtale er en avtale, og når det skal være «no strings attached» med samværet, så kan identifisering osv være et grovt avtalebrudd. At en eventuelt har innlatt seg på seksuelle handlinger, medfører ikke noe som helst annet, og en har rett til å reagere på avtalebrudd. Samtidig er det jo lett å forstå den som føler at det bør være lov å kontakte noen en har vært intim med, hvordan en enn velger å se på det, så har en defintivt noe sammen.

Polyamori er alt annet enn motsigelsesfri, men her settes veldig mye inn på å takle problemene. Noen vil sikkert være uenige, men ut fra mantraet «communicate, communicate, communicate» kan det betraktes som svik mot polyamori-ideen å stenge av eller skygge unna ubehagelig kommunikasjon som har med poly-relasjonene å gjøre. Det er kanskje ikke påbudt å bygge opp et inkluderende vi for alle som er involvert i en poly-relasjon, men det er iallfall problematisk å unnlate å jobbe i den retningen. På mange måter svikter en noen av poly-grunnprinsippene hvis en uten videre går med på swinger-prinsippet om «kjærlighetsfri sex». Og for alle de som vet at de ikke kan skille ut sexlivet sitt på den måten, kan det være ganske destruktivt å late som om det kan gå likevel. Ikke minst blir det veldig lett til at de involverte i slike «uforpliktende» relasjoner har helt ulike premisser for det de holder på med, og kanskje er det slett ikke det beste i hverandre en får fram - det kan like gjerne være at gamle demoner blir som nye, større og sterkere.

Litt sleivete kan en kanskje si om relasjonshåndteringen at mens det i swinging gjelder å ikke gjøre det vanskeligere enn nødvendig, gjelder det i polyamori ikke å gjøre det enklere enn nødvendig. Dermed er det nok også lettere for polyamorøse å gå inn på swinging enn omvendt. For de polyamorøse går det mest på å avgrense engasjementet, mens polyamori kan kreve et mennesklig engasjement som innebære helt nye og fremmede utfordringer for en swinger. Det er gjerne råd med den pølsa som er for lang, men åssen bærer en seg ad med den som er altfor kort?

Kanskje henger mye av den opplevde motsetningen mellom polyamori og swinging sammen med at en ser ting hos den andre som en ikke liker eller ønsker å ta opp hos seg selv. For mange polyamorøse kan nok «sannheten» være at de er mye mer sex-baserte, avgrensningsfikserte og mindre relasjonsorienterte enn (som så) de selv ønsker å innse, og swingerne tar konsekvensene av dette på en måte som egentlig er mer ryddig. Love without limits-ideen til polyfolka har jo noe som også lett kan bli kimen til en stor livsløgn: Det kommer veldig klart fram ved det klassiske og svært velbrukte eksemplet med at en elsker ikke barnet sitt mindre fordi om en får ett til. Nei, ikke i innstilling, mulig intensitet, dybde osv, men i evnen til å gi innhold til kjærligheten slår begrensningene fort inn. En gammel mann kommenterte sine foreldres digre barneflokk (enke og enkemann med dine, mine og våre omkring år 1900) sånn: «Det skulle ikke vært lov!» Og om en polyperson ikke opplever disse begrensningene, vil det ofte være fordi relasjonene vedkommende står i ikke har så veldig stort innhold. Aldri så nær en kan føle seg partnerne, kan det være en nærhet som er svært avgrenset i forhold til den store helheten et menneske kan være. I veldig mange tilfeller er nok polyamori mer å betrakte som «dybdeswinging» enn som virkelig grenseløs kjærlighet og dette kan være ubehagelig å gå inn på.

For swingerne går dette andre veien: De polyamorøse går, av prinsipp, inn på all relasjonsproblematikken som egentlig ligger innebygd i sexingen til swingerne, men som de selv i stor grad prøver å definere seg bort fra. Det ligger veldig mye potensiell bruk-og-kast-tankegang i swingernes utgangspunkt, og dette kan gå riktig bra så lenge partene er helt sammen om avgrensningene og overfladiskheten. Men det skal ikke så veldig mye til før det er dissonans her. Og selve tankegangen om sex uten følelser/engasjement kan, som vi har vært inne på, ha innebygd alvorlige motsigelser - de som enkelt og greit greier å gjennomføre dette, gang på gang på gang - er de følelsesmessig avanserte eller bare rett og slett avstumpede? Det er også et prinsipielt problem innebygd i swingernes bud på ansvarlig ikke-monogami: Et virkelig ansvar må jo gjelde helheten i swinger-situasjonen, men en masse kronglete aspekter forbundet med engasjement kan ofte bli definert bort, og dette kan gjøre ansvarligheten ganske hul. Slikt kan det være ubehagelig å innse.

Det kan godt hende at begge gruppene vil ha godt av å se nøyere på fellestrekkene i hva de holder på med, det dreier seg jo i grunnen om to ulike tilnærminger til den samme hovedproblemstllingen, ansvarlig ikke-monogami.

Illustrasjon: Scene erotique av Peter Fendi Wikimedia Commons

Polybok på norsk

I mars i fjor fikk vi forespørsel fra et forlag om vi ville skrive en bok om polyamori ettersom det ikke finnes noe litteratur på norsk om emnet. Det sa vi ja til.

I anledning arbeidet med manuskriptet, har vi intervjuet og snakket med andre som har ikke-monogame erfaringer for at det ikke bare skal være vårt eget syn som kommer frem.

Nå nærmer det seg tiden for at siste utkast av manuskriptet skal leveres til forlaget, men det er fremdeles rom for flere innspill. Har du tanker eller erfaringer med ikke-monogami og kunne tenke deg å dele dem med andre?
Du er velkommen til å ta kontakt med oss på mail: magicpenny2@gmail.com

Polyamori i praksis: Fullversjonene

Mange, ja, de fleste, eksempler på polyamori i praksis er og blir på sine måter "light"-versjoner fordi det ligger så mange begrensninger både i rammene og i de involvertes personlige interesser og grensesettinger.

1. Reproduksjon

Det med barn er kanskje det viktigste. En temmelig stor del av "poly-livene" utspiller seg utenfor rammen av reproduksjon: De polyamorøse har enten ikke kommet fram til barne-fasen ennå, de er forbi den, eller de velger ikke å gå inn i den. Og når det er barn med i bildet, så er det ofte relativt enkle konstellasjoner, med et primærpar som også er foreldre, og deres (som regel sekundære) relasjoner til andre, ofte barnløse, eller med barn på sin kant. De virkelig "fulle pakkene", med flere kull under samme tak, kanskje til og med med foreldrene i forhold med hverandre, er mer sjeldne, og de har nok en tendens til ikke å vare så lenge, om de prøves. "Reirbygging" og polyliv kan nok være helt ut forenlige, men i praksis hører de ofte til hver sine livskapitler.

2. Kontinuerlig "dating"

Også det med "dating", aktiv søking etter nye partnere, blir også gjerne dempet veldig ned i varige polyamorøse forhold. De involverte har gjerne nok med å vedlikeholde og utvikle de etablerte forholdene, så søkefasene har en tendens til å begrenses til erstatning av partnere som faller ut.


3. "Sosial" sex

I forhold til den veldig inkluderende grunnholdningen hos polyamorøse, kan den heller tilbakeholdne innstillingen overfor "sosial sex", altså seksualitet som leves ut i sammenhenger med flere til stede, nesten være overraskende. Polyamorøse kan sikkert ha minst like mye av en ekshibisjonist i seg som andre, men det virker absolutt ikke som om denne legningen fyres opp særlig av poly-settingen. Heller tvert imot.

Så når det ofte kan være sparsomt med "saftige" beskrivelser fra de polyamorøses liv, så er det nok gjerne fordi det ikke er så mye "saftig" å berette om. Seksuallivet praktiseres flittig og grundig, men det er ofte kjedelig likt det som foregår i monogame forhold.
Polyfulcrum, den rødhårete 30+-mora fra Seattle, og hennes triadepartnere, barnefaren Polygestalt og Simon (som har med seg et barn fra tidligere ekteskap inn i husholdningen) utgjør et unntak fra det meste av dette. De dokumenterer sitt liv på bloggen Journals of a Polyamorous Triad. For de som er ute etter refleksjoner, innsikt og innimellom litt mer saftig stoff fra noen som prøver å være åpne, ærlige og seriøse om det meste, er bloggen deres litt av ei gullgruve. Så lenge den varer, vil noen kanskje føye til, men det synes vi er heller irrelevant.

For de prøver på viktige og vanskelige ting, og mye av det får de faktisk ganske så bra til. I forhold til hvor mange barn som vokser opp under brutte samliv og foreldrene i relativt uforutsigbare par-relasjoner, er pålitelig og stabil voksenkontakt vesentlig. Relasjonsfokuset i polyamori kan så avgjort være til barnas beste, og det som ligger i poly-mantraet "kommunikasjon, kommunikasjon, kommunikasjon" er veldig ofte noe av det som mangler mest når det gjelder å skape trygge rammer. Nå består jo denne triaden av i overkant ressurssterke mennesker i forhold til hva som er mer gjennomsnittlig, slik at de har temmelig gode forutsetninger for å lykkes. Men det er mange nok eksempler på trøblete oppvekster med sterke foreldre...

Det er ikke bare når det gjelder reproduksjon denne triaden tar full pakke med utfordringer. De insisterer på å leve "skikkelig" poly, og for dem er beitemarker til for å beites. Dermed blir det et betydelig pensum i ny-relasjonsdannelse og -pleie som en også skal igjennom. Og om ikke annet, så krever det tid og krefter. Dette er fra polyfulcrums (PF) refleksjoner en (for henne) stille St.Hans-aften, mens gutta hennes er på vift:

This is one of those weeks in poly-world that leads me to wonder if I'm getting stuck in my ways. Both of my partners have been out and about dating, and I'm struggling a bit with feeling outside the flow. Mind you, it's not like I've been sitting at home alone, it's just that I have no external stuff going on currently. Heck, it's been quite a while since I've had a solo date with anyone outside the household, at least for anything more intensive than coffee.

Part of me is very happy and contented with life the way it is, and then there's the other piece that feels like I've lost contact with my sense of adventure. This is sort of ridiculous, since I don't really enjoy dating all that much. I prefer getting to the relationship part of things, enjoying the emotional (and physical!) fun of being "with" someone.

(Fra Home again)

Nicket "fulcrum" betyr vippepunkt, og det kan nok føles litt tomt når det ikke vippes noen ting, i opptil flere timer. Samtidig siger det inn over henne at Bjørnsons "Hva du evner, giv av, i de nærmeste krav" er noe som er fort gjort å overdrive. Det hun går inn på, er også noe å kjenne på for de fleste av oss: Hva slags kontakt har du og jeg med vår "sense of adventure"? Og hva slags kontakt ønsker vi å ha?

Og, som alltid, spørsmålet er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det. Og depressive spøkelser hører ikke til dem PF legger seg på rygg for:

Here's the four step process that gets me out of this particular hole: 1) Ask- for what I want. 2) Acknowledge- that it's okay to feel uncomfortable at times, and that isn't a personal failure, or an error on the part of my partners. 3) Accept-the results of my own choices, especially when it's inconvenient. 4) Action- take any corrective action and move forward.

By staying conscious through the minor things, like this, it gives a great base to draw from when something bigger crops up. Even when I am at home. Again.

Når det gjelder det tredje punktet, seksuell sosialitet, så er nok det de går minst inn på. De hadde jo knapt vært "ordentlige" poly-folk om de hadde vært veldig seksuelt utagerende - det er ingen regler som forbyr sånt, men det bare "blir sånn". Vi kan komme tilbake til hva de rapporterer fra denne fronten, for nå, kan det vel holde å si at det absolutt ikke er noen fare for at deres lokale møter for polyamori-interesserte skal forveksles med kirkekaffen..

(Illustrasjon: Eget foto)

Polyamori – vei ut av tosomheten ja, men hva med ensomheten?

Det er liten tvil om at polyamori for noen kan være en vei ut av tosomheten. Umiddelbart virker det mye mer tvilsomt om det kan være en vei ut av ensomheten. Polyamori fungerer jo som oftest best med utgangspunkt i et solid og stabilt parforhold, og det å bygge opp dette parforholdet krever gjerne en relativt ‘monogam’ fokusering. Der poly-perspektivet i første omgang lett virker forstyrrende. Forholdet trenger ikke være seksuelt monogamt i denne fasen, f.eks. kan det hende partnerne utforsker sammen. Men det kreves som regel en følelses- og engasjementsmessig fokusering for at det skal “bli til noe”. Den polyamorøse åpenheten for flere forhold kan lett virke forstyrrende i en fase der mye handler om satsing. Erfaringsmessig gjør en det heller ikke spesielt lett for seg selv ved å gå inn på dating som åpent polyamorøs. Mange av de som er på partnerjakt, er nettopp ute etter en de kan “ha for seg selv”. Ved første øyekast – og mange ofrer ikke flere – kan det se ut som om polyamori handler om å sette i system det ustabile og uforpliktende ved sjekke- og kjøttmarkedene. Og dette vil veldig mange ut av, når de har vært i det en stund. Så – om polyamori er en vei ut av ensomheten, så virker det som en veldig smal en. Joda, vil vi si. Smal, men sikker. Om en er tålmodig nok, og “sterk” nok. Poly-vinklingen går nemlig direkte inn i flere av hovedproblemene ved pardannelse, på måter som kan være konstruktive.

1. Sex-fellene

Sex kan ha en enorm egenverdi, uten å være uttrykk for noe annet, eller være element i et større pardannelses-prosjekt. Noe av det som gjør single mest fattige, er at de ikke vil utvikle denne egenverdien i sexlivet sitt. De kan gjøre ulike ting, som å la sexen bli slave under sine begjær, bli gissel i sine partnerbestrebelser, eller et ganske hyggelig tidsfordriv. Hva består fellene i her? Jo, at sexens egenverdi stjeles, slik at den ikke får lov å utfolde sitt fulle relasjonsbyggende potensiale. Det er jo i og for seg ikke noe galt i å bruke sex på disse måtene, men verken en selv eller de andre involverte blir så mer tydelige av det, og istedenfor å komme i bevegelse, blir en lett sittende fast i sine roller. Sex-fellene handler i prinsippet om å gjøre seksualiteten til et middel, og da har en berøvet den svært mye av dens potensielle magi. I mange tilfeller kan det nok være best å gjøre den litt mer kontrollert og dressert, men i vår tid er dette typisk helst når en har viktige parprosjekter å gjennomføre, som å oppdra barn f.eks. For de single, vil sexfellene veldig sjeldent virke særlig konstruktivt for dem – når en ser nøye etter. Vel kan de oppnå å rase ut begjær, finne en partner eller ha hyggelig sex-tidsfordriv – men alt dette kunne de fått til enda bedre om de hadde latt seksualiteten fått spille ut hele sin egenverdi, og tatt utgangspunkt der. Det er her en polyamorøs innfallsvinkel kan hjelpe mye. Det eneste som kan være problematisk med denne vinkelen, er om en er ute bare etter et eksklusivt parforhold, og vil kjøre single-løype hele veien. Men i en søkefase er det jo gjerne flere kandidater, og det er på ingen måte noe “svik” mot poly-ideen om en etter hvert lukker det som blir det ene forholdet som virkelig videreutvikles. Det gjør jo de fleste poly-folk mer eller mindre hver kveld ;-) Det viktige ved poly-vinklingen er at den lar ting skje av gode, “riktige” grunner. Seksualiteten blir ikke fastbundet, men den blir forankret til en kjærlighetsrelasjon – kjærlighet i sin mest generelle betydning. Den blir ikke styrt av interessene til, men integrert i menneskene som deltar. Den lar ikke den ene relasjonen utvikle seg på noen relasjonsmessig slagmark — mange misforstår pardannelse og ser ikke hvor skadelig det gjerne blir når “paret” skal utvikle seg i “kamp”, og “forsvares” mot alle lumske trusler. Den lar relasjonen utvikle seg fordi den er bra, det er dette paret velger. En velger blant goder, og en velger ut fra at det faktisk fins emosjonell rikelighet.

2. Relasjonell kompetanse

Den viktigste grunnen til “sjelslig nød” er ikke sex-mangel, det er sviktende relasjonell kompetanse. I forhold til de potensialene vi har, og det “verden” har behov for, svikter vi vel alle mer eller mindre på dette. Derfor blir ikke hovedspørsmålet om å ha eller ikke, men å utvikle. Og sentralt i dette er åpenhet for relasjoner. Ikke “vidåpenhet”, på den måten at vi inngår i hva som helst som ønskes, men en slags “åpen oppmerksomhet” – ikke minst at vi tar konsekvensene av hvor vi er og hva vi gjør. Mye av single-atferden er ikke så egna til å utvikle slik relasjonell kompetanse, heller til å bekrefte og utdype forholds-fattigdom. Når en f.eks søker “den rette”, men en viss front mot alle de som ikke er det, så lager en avstumpinger i seg. Og ved å definere sex som et sult-spørsmål, eller kronen på forholds-verket – eller hva som helst annet der en ikke har spurt fenomenet mennesklig seksualitet hva det kan være, så lukker en dører som kunne ført til mer rikelighet.

Akkurat som det mest grunnleggende ved læring er å “lære å lære”, er noe av det mest grunnleggende ved relasjoner å få et forhold til dem, utvikle innholdet aktivt, aktivisere fantasien, oppdage muligheter. Ingenting kan brukes som sikker kokebok i sånne prosesser, men kokebøker som bare inneholder lapskaus-oppskrifter er iallfall utilstrekkelige. Og oppskrifter på vanlige parforhold vil ofte ha en utpreget lapskaus-karakter.. Her skal det sære, unike, vanskelig definerbare, skjøre, skeive, ja det meste egentlig, sauses ned. I riktig forståtte poly-vinklinger har en ikke noen sånne lapskaus-oppskrifter. Derfor kan de virke luftige, ubegripelige, lettvinte osv osv. Men grunnlaget er strammere enn som så: Kjærlighet, likeverdighet og symmetri er ikke på noen måte trivielt å virkeliggjøre. Og mangelen på steinhogde regler for veien videre bare reflekterer den ubestemtheten som gjelder. Og som det er helt vesentlig å kunne forholde seg fruktbart til.. Disse poly-vinklingene trenger ikke følges av ihuga “poly-praksis”. Det er verken lovpålagt sjekking eller tvungent ikke-monogami innenfor polyamorien, desto mindre grunn til forpliktelser for de som ikke bekjenner seg til ikke-monogamiet, men som ser at det kan være en god del å hente i poly-vinklingene.

(Illustrasjon: Eget foto)

Pleie og stell av enhjørninger

I poly-sammenheng er det en ønskeforestilling som ser ut til å være like vanlig som den veldig sjelden oppfylles, derfor kalles den gjerne for “den polyamorøse enhjørningen” (Unicorn, må absolutt ikke forveksles med den langt hyppigere forekommende og mindre sagnsomsuste capricorn!) Enhjørningen er en ung, attraktiv (selvsagt!) bifil og komplett singel kvinne som er villig til å flytte inn hos et par, gjerne noen år eldre, der hun er bi og han er hetero. Så blir hun med dem og danner en triade, som regel vil paret ha den ganske lukket, på deres premisser.

Nå skal vi absolutt ikke si at slike triader ikke kan forekomme, og til og med være ganske vellykkede så lenge de varer, men for svært mange par som søker en slik kvinne, er det et fabeldyr de er ute etter. Ikke et menneske av kjøtt og blod, med egne følelser, interesser på tvers av deres og romantiske ambisjoner der de ikke alltid inngår. Cinema Babe, en gjesteskribent i poly-bloggen til Goddess of Java (mest kjent som The Polyamorous Misanthrope) tar opp dette temaet.
Først og fremst må enhjørningsjegerne tenke over hvor utrolig mye som skal til for at et slikt opplegg skal klaffe. De fleste av oss har mer enn nok med å finne en stabil partner som vil bli med den ene i en polysammenheng; her skal en finne en person som det klaffer med begge for. Og selve situasjonen er i utgangspunktet veldig usymmetrisk, med derav følgende “anti-poly”-tendenser: Paret på den ene siden, “enhjørningen” på den andre. Kravet om likeverdighet kan bli vanskelig å oppfylle dersom ikke paret gjør seg veldig umake med å finne fram til felles premisser som funker for alle. Ja, ofte bør det tas ekstra mye hensyn til den tredje, som både kan være mye mer sårbar, og kanskje ikke har klarlagt sine egne interesser ennå.
Cinema Babe lister opp 6 spørsmål som et par bør stille seg i en sånn situasjon:
1. Er det slik at dere begge inngår i en pakkehandel eller er dere villige til å treffes og utvikle forhold uavhengig av hverandre ? Hvis dere er opptatt av bare å date som et par, hvorfor ?

2. Hva skjer hvis dere møter en kvinne dere begge er interessert i, men hvor romantisk tiltrekning utvikler seg mellom henne og bare en av dere ?

3. La oss tenke oss at dere finner deres flyktige bi-kvinne og at dere inngår i triaden av deres (kollektive) drømmer. Hvis deres felles jentekjæreste forelsker seg i en annen som *ikke* er interessert i et forhold med en eller begge av dere – hva vil skje ? Hva hvis den nye personen er åpen for å utforske et forhold med en eller begge av dere ?

4. Hva skjer hvis personen som din enhjørning blir forelsket i er en annen mann ? Hun er nå en del av et par. Betyr det at ditt forhold/deres forhold med henne er over ?

5. Hva skjer hvis, etter noe tid sammen, et av deres forhold blir brutt men det andre forholdet forblir sterk ? Betyr det at dere begge må gjøre det slutt med henne selv om et av forholdene fungerer godt ?

6. Hvorfor ingen par ? Ville dere være åpne for å bli involvert med en kvinne som allerede er en del av et par ? Hvis ikke, hvorfor ikke det ? Hvorfor ingen menn ? Hvis kvinnen i deres par er bi, selv om hun identifiserer seg som hovedsakelig lesbisk, hun forelsket seg jo i en mann en gang, hvorfor kan ikke det skje igjen ?

Hvis den tredje personen tar både triaden og poly-livet sitt veldig alvorlig, kan paret ende opp med litt sånn Øystein Sunde-stemning: “Jeg ba om en smule, ikke et helt brød!” For sannsynligheten taler jo for at hun vil finne en partner utenfor, i tillegg til de to, og at hun vil ha egen karriere, egne barn etc. Vi vil tro at det i svært mange tilfeller bare er et tidsspørsmål før slike ting melder seg. Derfor tror vi ikke at konstellasjoner som den “konjakk-kongen” lever i vil være typiske varige livsformer i poly-sammenheng. Og kanskje vil slike triader fungere best når det meste skjer ut fra “liv og lyst”. Slik som denne ganske så livsbejaende Vestlands-rapporten fra et erotisk nett-forum:

Erfaringer ja… mange er det kanskje ikke, men gode har de vært så langt. I vårt nåværende forhold så er vi vel kanskje som tre “kjærester” å regne. Ja, for vi deler dette forholdet alle tre, min mann, vår venninne og meg. Vi treffes når det er mulig, og for tiden deler vi hus alle tre. Dette går utrolig knirkefritt, og jeg tror nok ikke det hadde vært mulig med hvem som helst. Vi trives i hverandres selskap på alle måter, og det er nok en forutsetning. Vår venninne har eget rom med mulighet til å trekke seg tilbake, akkurat som en annen gjest ville fått (så lenge det er plass nok). Når det kommer til det seksuelle så er det ikke noe annet enn lyst som bestemmer. Om vi er
alle tre sammen, eller to og to, så er ikke det noe vi holder regnskap over. Faktisk får vi fire varianter på den måten (ler). Om lysten ikke er der så er heller ikke det noe problem, for som sagt trives vi i hverandres selskap. Hva folk rundt oss tenker og tror vet jeg ikke, noen har sikkert sine mistanker, men det er egentlig uvesentlig så lenge det ikke går utover “mine og dine og våres” barn.

Vi tror ambisjonsnivået kan være viktig – “akkurat som en annen gjest ville fått” kan danne en helt vesentlig avgrensning. Slik at ingen later som om det som skjer er noe annet og “mer” enn hva det faktisk er. Og samtidig gir alle parter det spille- og handlingsrommet som er sunt for dem. Vi lurer på om det er litt sånn “trekanter er lett, triader er veldig vanskelig”…

Da kan fantasiene om enhjørningen kanskje realiseres på måter som virker fruktbart som alle, og ikke ende opp slik som denne amerikanske jenta summerer opp sine erfaringer:

Etter å ha vært en enhjørning (singel, relativt tiltrekkende, ingen unger, tidlig i 20-årene og bi) kan jeg fortelle
at de fleste par som jakter på enhjørninger har svært liten anelse om hvordan forholdet skal være. Mens de selv kan ha unger, får du ikke tillatelse til å ha noen. De er vanligvis også bare-i-teorien polyfolk, og har ikke den fjærneste ide om hvordan håndtere ting som sjalusi (og fyren har aldri noensinne tenkt over hvordan det vil være når kona og kjæresten har mensen samtidig).

Jeg tror at det er en tendens til å ville at NOEN skal være husmor- men folk flest mener jo det trengs to inntekter for å forsørge en familie. Det er mye billigere/lettere å få en enhjørning inn der for å være en ubetalt hushjelp/sexleketøy enn til a) jobbe med forholdet sitt og b) leie en tjenestepike.

Dette betyr ikke at enhjørningsjakt ikke er for seriøse poly-folk. Tvert imot, vil vi si – en skikkelig polyamorøs ramme er omtrent det eneste som kan få denne situasjonen til å fungere samtidig som alles interesser ivaretas. Men undervurder for al del ikke hva enhjørninger krever av pleie og stell!

Illustrasjon: Moretto da Brescia fra Wikimedia Commons
Takk til T.M. for tillatelse til å benytte forumsinnlegg.

Praksis, ja

Jeg har gjort det til tider. Før. I mitt tidligere liv. Jeg har rømt når forhold ble for vanskelige og jeg kom hverken frem eller tilbake. Etter hvert som jeg kom under vær med hva som manglet, klarte jeg til slutt å sette strek på et vis. Jeg klarte komme meg ut av den mangeårige relasjonen som jeg følte meg både fanget og hemmet i. Det er mulig det var feigt å bli værende så lenge,men jeg så det ikke slik den gangen. Jeg så det som en forpliktelse. En forpliktelse overfor ham, men først og fremst overfor barnet vårt. Jeg kunne heller ikke se for meg at jeg ville klare påkjenningene ved å bryte opp - jeg tenker på både de menneskelige omkostningene og de økonomiske. Få et nytt sted å bo, starte helt fra grunnen igjen... Men da jeg endelig gikk, viste det seg at jeg klarte det. Og til min store glede viser det seg i ettertid at min x-mann har blomstret opp; også han kom bedre ut etterpå, uten meg.
Så traff jeg Capricorny. Han stiller enorme krav til meg. Det minner meg sterkt om disse linjene av Anaïs Nin:
"I, with a deeper instinct, choose a man who compels my strength, who makes enormous demands on me, who does not doubt my courage or my toughness, who does not believe me naïve or innocent, who has the courage to treat me like a woman."
Han utfordrer meg hele tiden og jeg får ikke gå på akkord med meg selv eller det vi har lagt som ramme rundt vårt forhold. Ærlighet er det viktigste. Ærlighet om hva vi ønsker oss og hva vi tenker. Jeg har ikke vært like flink til å holde han løpende orientert hele tiden, men synes selv jeg har forbedret meg. Mitt ønske - eller rettere sagt behov - for mer enn èn mann er noe som virker provoserende på mange. Det har jeg sluttet å bry meg om. Jeg har tenkt mye over hvor dette behovet kommer fra uten å finne noe klart svar. Jeg ser på det som helt naturlig. For meg. Det er nesten en klisjé å sammenligne det med dette å ha to barn og at man har nok kjærlighet til begge. Men sammenligningen er enkel å forstå,så jeg bruker den.

Og nå sitter jeg i bilen sammen med Capricorny. Vi er på vei til Asker hvor Olav bor. Capricorny skal videre ut på landet hvor han og Pernille skal være i helgen. Jeg har ikke truffet Olav siden Capricorny, han og jeg var ute og drakk kaffe sammen i slutten av august. Mye jobbing og ferie er hovedgrunnen. Olav er min andre partner og jeg bryr meg svært mye om han. Han gir meg noe annet - ikke bedre - ikke dårligere - enn det Capricorny gjør. Selv gir jeg Olav noe annet enn jeg gir Capricorny. Jeg deler ikke så mye av det som er "meg" - det som er inni meg - med ham, Olav. Olav er en rolig person - ikke som den litt mer aktive Capricorny. Olav har for ikke lenge siden gått ut av et langt samlivsforhold og kjenner det godt å være mye alene. Han har hele tiden vært klar over mitt forhold med Capricorny og har ikke noe problem med å godta det. Når jeg er sammen med Olav er Capricorny alltid "med meg" som han er uansett hvor jeg er. Men jeg fokuserer på èn person om gangen i de mest intime øyeblikk. Det kommer helt av seg selv.
Jeg har fundert over om Olav er en elsker eller en polypartner. I prinsippet er et polyamorøst forhold en form for "ansvarlig ikke-monogami" som defineres ved likeverdighet, kjærlighet, ærlighet, åpenhet og respekt. Partene i forholdet skal godta og støtte den/de andres valg. Capricorny har hele tiden støttet meg og mine valg. Ikke bare støttet dem,men ropt "heia, heia!" Og avgrensningene i forholdet til Olav er han og jeg enige om, de springer ut fra våre felles behov,for Capricorny kunne det godt ha vært mer omfattende. Så ja,Olav kan antagelig defineres som en del av polyforholdet vårt.
Det er godt å få lov til å dele denne gleden over Olav med Capricorny. Da vi er fremme og jeg har gått ut av bilen snur jeg meg flere ganger etter den. Har nesten klump i halsen av takknemlighet over at jeg kan få lov å ha et slikt forhold med Capricorny. Og at at han unner meg og gleder seg med meg over dette. Og at jeg på denne måten sier ja til meg selv og den jeg er. Det gir meg en stor indre ro og harmoni.

Genetikk og erotikk - Del 1

Det er mange måter å betrakte gener på: En kan regne med at de inneholder fasiten til det meste i livet, og at det vi gjør i livet, bare er en mer eller mindre vellykket oppførelse av et verk skrevet i genenes partitur. Ulike varianter av dette synet utgjør det såkalte genparadigmet. Dette paradigmet har vært et ganske vellykket utgangspunkt for biologisk forskning, særlig innen molekylærbiologi, men i forhold til å forklare "alt", har det store svakheter - også når en holder seg til biokjemien.

Enda større blir svakhetene når en søker å relatere genene til atferd, slik at de "forklarer" ulike typer atferd. Det er jo ikke tvil om at gener ligger til grunn for mye, men genenes språk er ikke særlig egnet til å beskrive sosiale fenomener og læringsprosesser. Og mennesket er et sosialt og lærende dyr.

Det som derimot gener kan fortelle endel om, er atferdsmønstre og historie. Moren kan si hva hun vil, gentester vil nesten alltid kunne peke ut den biologiske faren. Og genstrukturen vår kan gi oss innblikk langt, langt bakover i vår utviklingshistorie.

En ny artikkel; Sex-Biased Evolutionary Forces Shape Genomic Patterns of Human Diversity i det elektroniske tidsskriftet PLoS Genetics gir et interessant eksempel på dette. Veldig kort fortalt, så viser denne genetiske studien av flere ulike folkegrupper verden rundt et mønster av genetisk variasjon som meget sterkt indikerer at kjernefamilien med ett livsvarig (for begge) parforhold ikke har vært den dominerende rammen for reproduksjon gjennom det meste av vår historie. Tvert imot, så tyder dataene på et mønster der den "effektive populasjonen" av menn har vært langt mindre enn for kvinner, slik at gjennomsnittlig en langt mindre andel av mennene enn av kvinnene har fått barn. Estimatene på forholdstallet kvinner/menn som reproduserer seg varierte fra 2.1 (San-folket i Namibia) til 12.5 hos franske baskere. Den betydelige variasjonen populasjoner i mellom kan bero både på atferdsforskjeller og historie, men uansett, indikerer de en historie verden over der mange menn ikke har blitt fedre, relativt sett mange flere kvinner enn menn har fått barn, og noen menn har fått ganske mange barn.

Hva slags former dette har tatt, vet vi lite om: Det er slett ikke sikkert, kanskje ikke engang veldig sannsynlig, at det i hovedsak har vært det vi kjenner som polygami. Mange kvinner har dødd unge av sykdom, eller under svangerskap/fødsel, og deres menn har vært etablert og både i stand til og særlig motivert for, å reetablere forhold. Dette kjenner vi godt fra de seinere hundreår i vår egen kultur. Går vi lenger tilbake, kan de sosiale forholdene ha vært helt annerledes, med mindre vekt på privateiendommen og større vekt på menneskegrupper og stammer. Og genetikken indikerer altså at disse livsformene ikke har vært overvettes tosomme, iallfall sett over hele livsløpet. Ved aktivt partnervalg fra kvinnenes side, vil det nok ofte i slike situasjoner bli færre menn enn kvinner som får reprodusere seg - slik vi også ser det i dagens norske samfunn. Det kan også ligge en svært voldelig forhistorie bak; at mennene har drept hverandre (slik f.eks steinaldermannen Õtzi viste seg å være drept i kamp for ca 5200 år siden). Og det kan ha vært seksuelle fellesskap
slik vi ser det hos våre nærmeste genetiske slektninger, de "sex-gale" dvergsjimpansene. I slike fellesskap skal det mye til at alle mennene får like mange barn, og for å opprettholde maksimal levedyktighet med et minimalt antall individer, kan en livsform der relativt sett flere kvinner enn menn reproduserer seg, samtidig som få ekskluderes, kanskje være optimal. Et interessant spørsmål, er om det mønsteret vi observerer, skriver seg fra menns eller kvinners valg, eller begges. Vi tror at det siste er tilfellet. Og det er slett ikke umulig at vi tidligere i vår utviklingshistorie har liknet mer på dvergsjimpansene, som har mye sex, med mange, og produserer forholdsvis lite avkom. Altså at seksualiteten og reproduksjonen har hatt delvis ulike funksjoner, akkurat på samme måten som vi ser i vårt samfunn i dag.

Om noen skulle ta dette som noe "bevis" for at mennesket egentlig er et polyamorøst dyr, så må vi protestere tvert. Men det gir sterke indikasjoner på at en livsvarig tosomhet iallfall ikke er noe vi er "skapt" til, på den måten at vi gjennom det aller meste av vår utviklingshistorie har forplantet oss på helt andre måter.

Dette kan også sette parforholdet i et nytt perspektiv: Ikke som det "naturlige", men som noe som utvikles etter hvert, som et utslag av vår "åndelig/sjelslige" utvikling vel så mye som vår reint biologiske.
Og er ikke det i så fall ganske fint?

Hvor "smalt" er polyamori egentlig?

Polyamori er liksom den "smaleste" formen for ikke-monogami, for spesielt interesserte. For mange vil polyamori være unntaket som bekrefter regelen om at i bunn og grunn er vi monogame. Det gjelder bare å finne rimelige tilpasninger av den prinsipielt monogame rammen, som kan gi nødvendig rom for de ikke-monogame tilbøyelighetene ganske mange er mer eller mindre rikt utstyrt med. Fysisk sex med andre viser seg jo å være noe mange kan akseptere, og gode forhold overlever gjerne en eller flere episoder av fascinasjon og forelskelse i andre gjennom et langt samliv. Derfor viser det seg også rett som det er som en misforståelse å avbryte et forhold som ellers er liv laget fordi det har kommet noe(n) i veien for en periode. Med litt sånn prinsipiell gummistrikk, kan en monogam ramme tilpasses til det meste av småsprell som folk vanligvis kan komme borti. Mens "jeg er jomfru, men ikke fanatisk" er en skikkelig fleip, er "jeg er monogam, men ikke fanatisk" rett som det er ikke så langt fra virkeligheten.

Et dypt og inderlig kjærlighetsforhold er derimot noe annet. Forelskelsen i en annen kan være truende, utvikler det seg til kjærlighet, vil det ofte være knusende. Mange opplever eksklusiviteten i dyp forpliktende kjærlighet som så grunnleggende, at om den begynner å rette seg mot en annen, så må den bare opphøre mot den første. Og det er fort gjort å mistenke polyamorøse for bare å være overflatiske, kanskje umodne, barnslig svermeriske, når de har nære forhold til flere samtidig. De som går ut fra "open fidelity" - åpen trofasthet - framstår som litt mer jordnære, for de innser mer av problemene ved å gå inn i flere "full pakke"-forhold samtidig. Hvis de polyamorøse først treffes av kjærligheten, skal du se det blir andre boller!

Kanskje det, noen ganger. Overflatiske forhold er jo regelen på den måten at ting gjerne starter sånn, dybde utvikler seg eventuelt etter hvert. Og mange forhold er over før en har rukket å utvikle så mye dybde. Men vil det alltid være sånn, også over tid? Kan det kanskje hende at polyamori tvert imot danner en ramme som kan romme alle de andre formene for samliv, også monogami, som et spesialtilfelle? En ramme som kan være håpløst krevende hvis en skal ta ut alt som kan ligge i den, ja, men er det egentlig aktuelt? Polyamori er en ramme der det er mulig å leve ut veldig mye, men der det ikke kreves at en lever ut noe som helst.

Forholdet kan overleve positive følelser, opplevelser og engasjement utenfor.

En grunnsetning i polyamori kan formuleres slik: Ingen følelser, ikke noe engasjement, ingen opplevelser som er av positiv art for en av partene trenger å bety døden for et forhold som en vil satse på. Utfordringer ja, og kanskje for store slike, men en kommer alltid tilbake til det grunnleggende spørsmålet: Hvor mye ønsker du egentlig å satse på dette her? Hvor mye vil du la det koste for deg personlig? "Beklager, jeg har prøvd, men greier det ikke. Det blir for mye for meg" er et ærlig svar. Og da må kanskje kursen justeres hvis en ønsker å fortsette. Det har partneren som har frambrakt utfordringene, vanligvis hovedansvaret for å ta tak i. Unntak kan være om en person som ikke er polyamorøs "av hjertet" går inn i et forhold med en som allerede lever polyamorøst, og så får problemer med poly-opplegget. Da kan det nok bli den minst polyamorøse som må jobbe mest med situasjonen. Mye mer problematisk er det om en sier "Du har brutt med vår felles vei, jeg holder meg til det som er virkelig kjærlighet for meg. Farvel". For en felles vei må jo defineres i fellesskap, og det er ikke mye til kjærlighet om en ikke vil prøve å justere, korrigere,finne løsninger å leve med, prøve alt det tunge og vanskelige først - men heller velger å stikke av. Derfor blir nok en slik holdning uakseptabel i polyamori, og det spørs vel hvor akseptabel den bør være i andre typer forhold også.

Ut fra diverse oppfatninger, ikke minst de som har monogamiet som forutsetning og mål, er en partner riktignok ofte høyst berettiget til å stikke av i slike situasjoner. Men er denne holdningen egentlig så forholds- og familievennlig? Hvis et par virkelig er blitt "ett kjød", så bør det kanskje ikke være så fort gjort å skjære dem fra hverandre igjen? Slikt skjer jo, og må skje, men særlig de ensidige bruddene kan være problematiske, for det innebærer at en har delt i to noe som skulle vært en enhet. Det handler ikke om at en alltid må få fram en felles forståelse, for det er i strengeste forstand kanskje prinsipielt umulig - forståelse er alltid individuell. Og praktisk umulig - i mange tilfeller kan det skorte både på evne og vilje til å møtes på felles punkter i forståelsen. Men det går an å prøve så godt en kan, og det går an å ha felles forståelse som en retning, et ideal. Ikke som noe knugende imperativ, men som noe faktisk livgivende å strekke seg etter. Ved å innebefatte opplevelser som i utgangspunktet er utenfor, kan forholdet vokse og styrkes; ja, det kan gå utover seg selv og til og med inkludere dette andre.

Denne grunnsetningen i polyamori representerer altså absolutt ikke noe smalt, men tvertimot det bredeste og mest generelle grunnlaget å bygge samliv på.

Partnerne kan engasjere seg utenfor forholdet, uten noen prinsipielle begrensninger på dette engasjementet.

Denne grunnsetningen er det som får flest til å riste på hodet av polyamori, og være helt sikre på at det ikke er noe for dem. Det er jo nettopp begrensningene utad som definerer og sikrer paret for mange, og utallige par har erfart at noe slikt er nødvendig. Uten ramme, intet klart innhold. Det å fikse partnerens dype og på alle måter realiserte kjærlighet til en annen, og endog være heiagjeng, er virkelig ikke noe å tilstrebe, er det vel? Til denne setningen vil mange si at "smalt" bare er fornavnet.

Ja. - Og nei. For det første, kan det være enorm forskjell på prinsipper og praksis. Den prinsipielt grenseløse kjærligheten, som vokser ved å gis bort, deles, skal realiseres med høyst begrensede ressurser, ikke minst av oppmerksomhet og krefter, og innenfor knapt avmålte tidsrom. Og det er jo i prioriteringene vi ser hva som i praksis er viktig for folk. En skikkelig prioritering av primærforhold tar gjerne så mye tid og krefter, at engasjement utenfor
begrenser seg selv. Det er ikke nødvendig å legge prinsipielle begrensninger så lenge en er noenlunde enig om hva som kommer først! For et par som satser sammen, vil den mulige grenseløsheten presse fram et mangfold av felles grensesettinger, og det gjør at kommunikasjon er nødvendig - hele tiden. Sortering av partnere i primær, sekundær, tertiær osv. er ikke ubetinget nødvendig, men en viss klassifisering kommer gjerne av seg selv ut fra hvordan forhold kan plasseres. Særlig hvis en har flere parallelle gående over tid, er det viktig å avklare hva en kan forvente og forlange. For de som synes sånt virker teknisk, prosaisk, kynisk etc, så er det for det første det å si, at jo mer en har fått rammene riktig på plass, desto mer kan en glemme dem og konsentrere seg om innholdet. Dernest at det kan være ganske forløyent å late som om begrensninger, forstyrrelser og konkurrerende alternativer ikke finnes. For det gjør de som regel. Det er forsåvidt greit nok "å ta imot det gode så lenge det varer", men det kan ikke være så galt å se på hvordan og hvorfor ting utvikler seg også.

For det andre, så forutsetter polyamori samtykke, og det på en strengere måte enn de fleste andre retninger. I monogami er jo rammen gitt, uansett hvor enige partene egentlig er i det - og det forekommer da også at de kan tenke seg og kanskje fantasere om både det ene og det andre. I andre former, f.eks swinging, er det også gjennomgående mindre spørsmål om hvordan partene forholder seg - enten er reglene gitt, eller det er mer likegyldig hva de synes - det urtypiske eksemplet er "åpne" ekteskap med "don't ask, don't tell". Hovedregelen om at de minst bekvemme må bestemme tempoet, tvinger seg jo fram både her og der; i polyamori blir den et ufravikelig grunnprinsipp for hvordan nye partnere og forhold kan innpasses. Om noen føler seg overkjørt, er det ikke polyamori! Polyamori defineres etter åpenheten for ikke-monogami, ikke etter hvor mye det praktiseres... Polyamori forutsetter heller ikke seksuelle handlinger for at et forhold skal realiseres. For de fleste "praktiserende" polyamorøse, er det seksuelle aspektet viktig, og som oftest med i deres forhold, men det er fullt mulig å basere seg på sideforhold uten seksuell involvering. Rammene for sideforhold er alltid et felles anliggende, og med flere likestilte partnere kan det være mange som har rett til å uttale seg! Det vil f.eks ofte bety at sideforhold starter med klare og strenge rammer, gjerne som en rein elsker-relasjon, og at omfanget av slike forhold blir begrenset, eller at slike opplegg utsettes. Polyamori er inkluderende i forhold til f.eks swinging, og polyamorøse kan praktisere swinging av akkurat samme grunner som andre: En ganske grei og uforpliktende form å skaffe seg opplevelser og seksuell variasjon. Den viktigste forskjellen vil kanskje være at poly-folk er mer forberedt på at seksuelle relasjoner svært lett kan dra med seg følelsesmessige, og at om følelsesmessig involvering skulle oppstå, så er dette ikke "feil" eller "uhell", men en situasjon som må håndteres. Nettopp fordi en ikke undervurderer følelser og engasjement, og tid, krefter og andre ressurser et forhold kan kreve, vil en innen polyamori gjerne være varsom med hva en setter i gang, og prøve å finne gode rammer å sette det inn i. Det medfører gjerne klare begrensninger som kan se ut til å stride mot den polyamorøse "grenseløse kjærligheten", men det beror altså på at polyamorøs romantikk alltid må forholde seg til en helhet der det ofte fins flere eksisterende relasjoner som må prioriteres. Polyamori handler om å få forhold til å fungere, ikke om å prøve å få det til, eller late som om en for det til.

For det tredje, så kan vi ikke styre måten mennesker engasjerer seg og utfolder kjærlighet på, vi kan i høyden påvirke den. Derfor vil både løftebasert monogami,"swinging uten kjærlige følelser" og "avgrensede elskerforhold" ha ganske mye av en "prøv lykken"-karakter. Erfaringsmessig har det lett for å utvikle seg mere følelser, kanskje har vi med helt grunnleggende menneskelige karaktertrekk å gjøre, og polyamori er faktisk den eneste retningen som tar denne tendensen til engasjement fullstendig på alvor. Og fordi en regner med at det kan skje, så er det heller ikke så enormt mye på spill når det først skjer. Forhold vil ofte overleve, og fordi en har prøvd å "arbeide med naturen", så vil de som opphører som parforhold, ofte utvikle seg videre som mennesklige forhold. Det er vanlig å legge mye vekt på seksualitet, erfaringer og utvikling, og dette kan bidra til kortere varighet enn mer "her er vi, og her skal vi bli"-forhold.

Så viser det seg altså at også dette, med å være åpen for andre forhold, ikke trenger å representere noen "smal" tilnærmelse, men tvert imot kan være den bredeste og sikreste for å danne forhold som kan vare over tid.

Polyamorøse forhold bygger på ærlighet, åpenhet og symmetri.

Dette burde kanskje alle forhold bygd på, men særlig symmetrikravet brytes grundig i mange sammenhenger: Klassisk polygami har et fullstendig usymmetrisk grunnlag, f.eks kunne de bibelske patriarkene gjerne få seg et knull på si, men om en av konene deres gjorde det samme, skulle hun drepes, osv. Samme gjelder i mange ulike kulturer. I BDSM er det også ofte, nærmest per definisjon, ubalanse, og i mange forhold oppstår det en de facto usymmetri pga. partnernes ulike forutsetninger: Det kan være ressurser, ønske om forholdet og mange andre ting. Nettopp i usymmetriske situasjoner kan det være spesielt viktig å ha polyamori-prinsipper "i bunnen", for det vil virke balanserende. Den som går inn som en av flere koner, kan sikre rettighetene sine ved at det polygame ikke er grunnprinsippet, men en tilleggsavtale lagt oppå polyamorøse grunnprinsipper. Det samme med diverse former for underkastelse: Dette viser seg å være en "øvelse" som betyr masse for en god del mennesker, men det trengs sunne og trygge hovedrammer å sette det inn i, og polyamori kan være en slik.

Ærlighet og åpenhet er og blir uhyre viktig, men også dette feies lettere under teppet når en har andre grunnprinsipper. F.eks kan det i en monogam ramme ofte være greit å holde munn om begjær og fascinasjoner som truer denne rammen, i swinging holder en best tett om evt. forelskelser osv. Åpenhet er jo alltid relatert til hva som er aktuelt å snakke om, og ærlighet dreier seg jo ikke om å plumpe ut med alt som måtte falle en inn, men idealet er klart nok i polyamori - og det kan altså med fordel gjøres mer gjeldende i andre retninger.

Så - kanskje er ikke polyamori så smalt likevel, når det kommer til stykket?

Illustrasjon: Nydalen T-bane. Eget fotografi

Praktisk talt monogam

I blant slår lynet ned, endog i de beste hjem. Eller kanskje nettopp der. For der hvor en har et trygt og godt forhold å bygge på, og hver enkelt part kommer godt fram, kan de ble synlige for andre, og de kan også nærme seg lite utviklede sider hos seg selv, sider som bryter fram og slår ned som lynet. I Frode Thuens spalte i Aftenposten-magasinet fredag 18.7.2008 står en kvinne fram med sine følelsesmessige kvaler, og ber om råd.

"Etter mer tyve års ekteskap er jeg blitt truffet av lynet. I form av en vanvittig forelskelse. Jeg hadde aldri trodd at noe sånt kunne skje meg, for jeg er ikke en type som lar meg rive med av følelser. Egentlig er jeg litt tilbakeholdende, og er nok mye mindre følelsesmenneske enn de fleste kvinner jeg kjenner. Jeg er ellers nokså målrettet og effektiv av natur. Og har typisk nok en lederstilling innenfor et manns- dominert arbeidsmiljø. Men i møte med denne mannen kjenner jeg knapt nok igjen meg selv."

Det er tilsynelatende ikke noen drømmeprins, men et menneske, en sjelefrende hun har truffet:

"Utseendet hans tiltalte meg enormt, selv om han kanskje ikke objektivt sett er spesielt pen. Jeg ble dessuten fascinert av sjarmen og humoren hans, og all oppmerksomheten han ga meg. Men aller viktigst var kjemien, at vi så umiddelbart fant tonen sammen – som om vi skulle ha kjent hverandre alltid."

Nå har hun denne mannen i tankene stadig vekk, og føler seg mektig i klemma. Enklest hadde det vært å skygge unna, men hun vil nok ikke egentlig det, iallfall ikke ennå. Men konsekvensene skremmer:

"Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Hvis han legger an på meg, tror jeg ikke jeg vil klare å stå imot. Samtidig vil det være en katastrofe for meg – for jeg orker ikke tanken på et dobbeltliv bak min manns rygg. En skilsmisse er enda mer utenkelig."

Frode Thuen kommer med ansvarlige råd. Dette er en brann som bør slukkes, hun må gå i seg selv, for dette er ikke noe som uforvarende og aldeles uforskyldt har rammet henne: "..i stedet tenker jeg på at man selv er med å skape denne tilstanden – gjennom å forfølge og dyrke det som i utgangspunktet er en fascinasjon og tiltrekning."

For å komme over dette, må hun kutte ham ut: "Under alle omstendigheter; hvis du skal klare å frigjøre deg fra forelskelsen, må du aktivt kutte ham ut. Det innebærer for det første at du må slutte å samarbeide med ham – om det lar seg gjøre. For det andre må du bekjempe din tilbøyelighet til å tenke på ham. Det er kanskje vanskeligere enn å unngå å treffe ham. For noe av forelskelsens vesen er nettopp besettelsen."

Vi vil på ingen måte angripe Frode Thuen for å svare på denne måten. Han maner til besinnelse, og det er alltid et godt råd i forelskelser, mer eller mindre besatte. Videre fins det jo ikke noe fasitsvar i slike tilfeller, og et råd på den "sikre siden", som dette, kan være helt greit.
Men - hvor realistisk er rådet, hvor "godt" er det? Og, kanskje viktigst, hvor riktige er antakelsene som både han og innsender gjør, om at utfallet nødvendigvis må bli tragisk om hun følger opp?

Innlegget avstedkom en heftig debatt på Aftenpostens Debattcentralen,
der mange fordømte, og en god del gikk i stikk motsatt retning, slik som denne kvinnen:

"Goddagmannøkseskaft............? Ja, dette var jo en spennende analyse av følelsesverden og andre verdner av energi og kjemi langt bakenfor mental 3-dimensjonalitet...... Har vi virkelig kommi så langt at det å bruke hode mener å overkjøre en hver annen virkelighet enn inndoktrinert tenkning og analyse ? Å analysere en slik situasjon og tema blir vel temmelig døfødt. Greit nok at det ofte river hardt mellom hode og hjerte, men dette tilsier vel ikke nødvendigvis at løsningen alltid ligger på intellektets side..... ? Ihvertfall ikke hvis en også vil leve litt fritt, ikke bare sitte som en fange i en liten boks av skulle-skulle ikke´r. Mitt råd ville heller være; Våg å kjenn på det, uten å tilkludre opplevelsen med tankespinn. Dette betyr
jo ikke at en behøver å dra det i hverken den ene eller andre retningen. Men våg allikevel å kjenn på det, kunne også hende at det hele dreier seg mere om egne fortrengte behov og lyster enn den personen som har vekket flammen. Hvem vet. Eller kanskje det bare er noe som må utforskes....... Det er jo ikke alltid ting ser ut slik vi tror, snarere sjelden spør du meg. Lykke til"

Det er jo heller regelen enn unntaket at et par gjennom et langt samliv har kortere eller lengre perioder der de er fascinert i, kanskje forelsket i andre. Det er ganske så vanlig at dette fører til "utroskap". Noe vi her mer presist kan kalle "ikke-monogam atferd", ettersom det jo ikke trenger være utroskap involvert dersom det enten skjer i åpenhet, eller paret, slik endel har gjort, har inngått en "Don't ask, don't tell"-avtale. Det er også vanlig at gode, lange, samliv overlever slike episoder, i endel tilfeller endog kommer styrket gjennom dem, og det er slett ikke opplagt at det å skygge unna slike utfordringer alltid er det beste for paret på sikt.

Holdninger og råd som tar utgangspunkt i at det vil være drepen for paret om en gir etter for impulsene, er derfor langt dårligere fundert enn mange tror. Som innsenderen over skriver "...kanskje det bare er noe som må utforskes....... Det er jo ikke alltid ting ser ut slik vi tror, snarere sjelden spør du meg" Ved å finne ut av dette, kan en bringe både seg selv og paret videre, og om det skulle føre til oppbrudd og nyetablering (som det kan gjøre, men sjeldnere enn mange tror), er dette nødvendigvis så ille? Når over halvparten av ekte- og samboerskap går i oppløsning, bør det ikke være noen bombe om noen velger å gå videre i et nytt forhold. Og egentlig bør en som lever i et forhold, alltid være mentalt forberedt på at det kan skje - det er del av en "defensiv kjørestil". Ikke for å leve mer forbeholdent, det bør være tvert imot. Akkurat som det at vi faktisk ikke har noen garanti for å våkne opp i morgen burde få oss til å leve fullere, og sette mer pris på livet, i dag.

Monogamiet er en naturlig norm for mange, men trenger ikke bli noen tvangstrøye for det. Er en "praktisk talt monogam", kan en la unntakene bekrefte regelen. Et par som har vært aktivt sammen i 30 år, har kanskje 2-3000 hyrdestunder, eller mer, bak seg. Om hver partner har 20 episoder med andre i løpet av denne tida, så er fortsatt minst 99% av samlivet dem imellom. Veldig ofte blåses episoder langt ut av proporsjoner, ikke minst fordi de kan oppleves som enormt viktige der og da. Men sett med noen års avstand kan de ta seg helt annerledes ut.

Vi kunne tenke oss å si noe slikt til hun som er rammet av lynet:

"Du opplever dette veldig sterkt, og sterke opplevelser kan være både en gave og en påminnelse. Prøv å se på dette, se hva det er som taler i deg. Kast ei bøtte kaldt vann over emosjonene. Er de fortsatt varme når det er tørket opp, kan de dreie seg om noe mer enn svermeriske grasbranner, som stadig vekk forekommer. Ta deg tid, prøv å få perspektiv, vær varsom med å klassifisere eller kategorisere, men prøv å variere synsmåtene og lyssettingen. Og hvor mye er dette deg, hvor mye er det den andre, og hvor mye er det dere? Er dette kanskje litt et korrektiv til deg, fordi du har hatt så god orden på livet og mestring av følelseslivet tidligere, at du rystes av sterkere krefter enn du kjente til? Du har truffet en ny mann på en ny måte, og blitt vippet litt av pinnen av det. Men hva trenger dette egentlig å innebære for det videre livet ditt? Kanskje viser det seg viktig for deg å komme nær denne mannen - men hva behøver slik nærhet egentlig innebære? Og om du går inn i et erotisk forhold, vil det hjelpe eller motvirke utviklingen av andre former for nærhet dere imellom?

Snakk om dette. Først og fremst med han som har tent deg, i neste omgang med mannen din - dersom dette skulle være noe du og den nye ønsker å gå videre på. Prøv å finne ut om det egentlig er naturlig eller "nødvendig" for dere å gå inn i et erotisk forhold for å utvikle noe sammen, og hva det trolig vil medføre for resten av deres liv. Og hva med forholdet til mannen din? Elsker du ham mindre eller annerledes fordi om det har kommet inn en annen? Har mannen din opplevd slike ting, uten at dere har snakket om det? Er det aktuelt å 'åpne' ekteskapet litt? Trenger et eventuelt sideforhold være svært forstyrrende, og hva slags tålmodighet har du/dere når det gjelder å finne ut om slikt?"

Illustrasjon: Goya-Wiki

Innlegget i Aftenposten
Debatten

Kort historisk oversikt

Her er vårt forsøk på en kort oversikt over endel viktige hendelser og utviklingstrekk innen ikke-monogami i den vestlige kulturkretsen gjennom de siste 150 år. Vi kommer også inn på hvordan noen av dagens begreper er oppstått.

1. Mormonerne
I 1831 stiftet Joseph Smith trossamfunnet Siste Dagers Hellige (Mormonerne) . I begynnelsen var visstnok ikke polygami en del av troen. Men i forbindelse med oversettelsen av noen av kapitlene fra det gamle testamente kom han over flere tilfeller av mangegifte. Smith var en streng puritaner og det påstås at han så på dette som vanskelig. Han fikk i følge ham selv beskjed fra Gud om at praksisen med flergifte var tillatt når Gud befalte det. Etter hvert gjennomførte han dette, men det var i praksis hemmelig frem til begynnelsen av 1850-tallet.
Spørsmålet om mormonernes flerkoneri er omstridt, og det finnes mengdevis av motstridende informasjon. Offisielt er dette en praksis som for lengst er forlatt, men fra andre kilder sies det at de praktiserte det i perioden 1842-90 og at de aldri har gått bort fra det. Det kan virke som om en god del som identifiserer seg, og for øvrig lever som, som mormonere, enten er åpne for slik praksis eller driver den. Men slike kan godt falle utenfor den "offisielle" definisjonen av mormonere. På liknende måte er det ikke helt uvanlig å være positiv til polygami i strengt fundamentalistiske kristne grupper. Budene som det gamle testamentets gud ga, danner normen, og her var polygami gjerne regelen for de som hadde ressurser til det, deriblant flere av stamfedrene, som Jakob. Denne typen ikke-monogami er gjerne strengt patriarkalsk fundert, i Bibelen var det gjerne dødsstraff for kvinner som var sammen med andre menn, og hevnen kunne også ramme mennene som var involvert. Ikke primært av moralske årsaker, men fordi det betød en drastisk krenkelse av viktig eiendom.

2. Oneida
På midten av 1800-tallet oppsto et av de mest berømte ikke-monogame fellesskap i New York; Oneida community. Det ble grunnlagt av John Humphry Noyes i 1849 og besto i over 30 år. Året før grunnleggingen av fellesskapet hadde han anskaffet et stort landområde i Oneida og gruppen vokste til 87 medlemmer.
Oneida-fellesskapet var et selvforsynt landsbruks-og inustrifellesskap med en arbeidsfarm/bondegård og et sagbruk. De hadde et felles bolighus, utnevnte administrative komiteer og utformet et levemønster som ble holdt i hevd i minst 30 år. En av de mest iøynefallende kvalitetene ved dette fellesskapet var at kvinnene hadde lik status som mennene med hensyn til religiøse plikter,administrative plikter og ansvar og de deltok i alle aktiviteter. Ved tidligere polygame arrangementer ble kvinner oftest betraktet som underordnede, eller endog mennenes eiendom. Det var innført et felles barnepass-system slik at begge kjønn kunne arbeide. Etter starten i 1849, oppsto adskillige mindre grener av denne gruppen omkring New York og rundt 1878 var det 306 medlemmer fra alle fellesskapene tilsammen.
Fra Oneida kommer uttrykket "Complex Marriage". Complex marriage var basert på Jesu utsagn om at det ikke ville bli noen ekteskap i himmelen. Noyes mente derfor at på jorden var alle menn gift med alle kvinner og at alle i Oneidasamfunnet skulle være seksuelt intime med et stort antall partnere. Praktiseringen av Complex marriage ble regulert av det Noyes kalte "male continence" (samleie uten ejakulasjon), en form for fødselskontroll.
"Noyes needed to control pregnancy so he could control which members of the community parented children, and through this type of social engineering people his community with only the "best" individuals." (Fra: John Humphrey Noyes and the Oneida Perfectionists.)
Da Noyes overga lederskapet til sin sønn på begynnelsen av 1880-tallet, begynte samfunnet å falle fra hverandre og det ble mer eller mindre oppløst rundt 1881. Det ser ut til at årsaken hovedsaklig lå i sønnens lederstil; han ønsket å ha nærmest eneveldig makt over medlemmene og det kunne de ikke akseptere.

3. Modern Times
Modern Times ble stiftet som en anarkistisk individualistisk koloni på Long Island i New York i 1851. Grunnleggerne var Josiah Warren og Stephen Perle Andrews. Samfunnet var basert på tanken om den enkeltes suverenitet og den enkeltes ansvar. Alle produkter av arbeidet tilfalt den enkelte. Samfunnet innførte sin egen valuta. Det fantes ikke noe system av myndigheter, ikke noe rettssystem,fengsel osv.
Modern Times nevnes ofte ikke over samfunn som levde ikke-monogamt fordi det var så ustrukturert. Polyamori og polygami var ikke en spesiell del av livet for innbyggerne. Det fungerte mer slik at det var en fullstendig mangel på orden og dette inkluderte blant annet retten til å leve ikke-monogamt dersom man ønsket det.
Man antar at borgerkrigen var medvirkende årsak til at gruppen oppløstes. På et tidspunkt i 1862 forlot Warren prosjektet og noen år etter tok gruppen navnet Brentwood.

4. Perioden ca.1960 – til i dag
Når vi går ut fra antallet samfunn, har monogami ikke vært regelen på verdensbasis: I perioden 1960-1980 ble mer enn 1200 samfunn gjennomgått etnografisk og klassifisert etter sin måte å arrangere samliv på; resultatene er rapportert i George P. Murdocks Ethnographic Atlas. Av disse var 186 monogame, 453 hadde leilighetsvis leilighetsvis polygyni, 588 hadde mer hyppig polygyni, og 4 hadde polyandri. Disse tallene viser at rundt 85% av verdens samfunn praktiserte en eller annen form av ikke-monogami. Dette kan indikere at de fleste mennesker har potensiale til å være mer eller mindre poly i en eller annen form, og at den monogame normen er samfunnsbestemt.

Forfatteren Robert Heinlein utga boken "Stranger In A Strange Land" i 1961, og ga impulser til eksperimenter med ikke-monogami. Boken tar opp spesielle seksuelle forhold og introduserer leserne for helt nye begreper. Heinlein skriver om "Line Marriage" og "Nesting" og boken er helt udiskutabelt den eneste tidlige referansen innen fiksjon når det gjelder skildring av flertallspartnerskap. Han skrev flere bøker som omhandlet dette emnet,bl.annet. "Time Enough For Love".
Dels kan dette ha inspirert til Kerista-samfunnet i San Francisco, men grunnleggeren, Jud Presmont, kan ha vært inne på disse tankene tidligere. Kerista Commune besto i perioden 1971-1991. Bofellesskapet føyde seg inn i hippiekulturen i Haight-Asbury-disktriktet i byen. Kerista praktiserte det de kalte flertrofasthet (polyfidelity); trofasthet overfor flere. Det ble satt opp strenge regler alle måtte følge (iallfall på papiret); bl.annet ble sterilisering av menn etter hvert benyttet som prevensjonsform. Bofellesskapet besto av flere leiligheter spredd på et avgrenset område. Jud Presmont hadde bakgrunn som offiser og erfaringer med tidligere forsøk på slike delvis sex-baserte fellesskap, og dette var med på å prege lederstilen. I prinsippet var dette en demokratisk kommune, men i praksis var han i stor grad både leder og `lovgiver`. Endel av sosialiseringen skjedde gjennom "gestalt-o-rama", en gestalt-psykologisk basert praksis. På det meste bodde det ca 20 mennesker i fellesskapet, delt i mindre grupper. Det ble satt opp soveskjemaer innen hver gruppe, etter rotasjonsprinsipp - som i praksis ble "samleieskjemaer". Dette dannet et sosialt press, og kunne medføre sterke elementer av tvang for de som ikke var topp motivert. Akkurat som en del av de øvrige bofellesskapene på denne tiden, utga Kerista flere gratisaviser med artikler og tegneserier. En av de som utviklet dette i særlig grad var Eve Furchgott, som arbeidet mye som tegner og tegneserieforfatter. Inntektene fikk Kerista fra div. enkle aktiviteter i starten,som hagearbeid osv,men etterhvert utviklet de egne prosjekter og hadde flere små bedrifter, blant annet innen IT. En av disse var en periode en stor Apple-forhandler. Bofellesskapet ble oppløst av flere grunner i 1991. En av dem, var at Jud Presmont for første gang fikk et flertall mot seg, og dermed trakk seg ut. Begrepene polyfidelity og compersion – lykkemedfølelse ble skapt av Kerista.

Allerede i 1984 begynte Loving More som da var et nyhetsbrev, å benytte begrepene "polyfidelity", "open relationships" og "intimate networks". Og noen år etter, i 1990, benyttet Deborah Anapol begrepene "non-monogamy" og "intimate networks". Hun var også en av de første forfatterne som benyttet begrepet «polyamory». Morning Glory Zell anses for å være den som star bak selve ordet polyamory. I 1990 publiserte hun en artikkel kalt "A Bouquet of Lovers" i sitt magasin Green Egg. I denne artikkelen benyttet hun uttrykket "poly-amorous". Morning Glory Zell-Ravenheart og hennes partner Oberon Ravenheart diskuterte det rent språklige dilemmaet ved ikke å ha et felles begrep som kunne omfatte alle former for flerfoldig-kjærlighet/sexforhold i forbindelse med at hun skrev den nevnte artikkelen. Hun kom fram til å sette sammen det greske poly og det latinske amore og fikk på den måten uttrykket "poly-amory".

I1992 publiserte Deborah Anapol boken Love Without Limits - The Quest for Sustainable Intimate Relationships : Responsible Nonmonogamy, Her benyttet hun igjen begrepet poly-amorous fra "A Bouquet of Lovers" and Morning Glory's ord "poly-amorous". I samme år brukte Usenet-gruppen alt.polyamory (Jennifer Wesp) begrepet og gjorde det på den måten kjent via internet.

I 1999 kontaktet Oxford English Dictionary Morning Glory og ba henne gi en offisiell definisjon av ordet "polyamory".

Dette er hennes definisjon:
"The practice, state or ability of having more than one sexual loving relationship at the same time, with the full knowledge and consent of all partners involved.
...
This term was meant to be inclusive, and in that context, we have never intended to particularly exclude "swinging" per se, if practitioners thereof wished to adopt the term and include themselves... The two essential ingredients of the concept of polyamory are more than one; and loving. That is, it is expected that the people in such relationships have a loving emotional bond, are involved in each other's lives multi-dimensionally, and care for each other. This term is not intended to apply to merely casual recreational sex, anonymous orgies, one-night stands, pick-ups, prostitution, "cheating," serial monogamy, or the popular definition of swinging as "mate-swapping" parties."

Illustrasjon: Oneida Community Wiki

På iNorden: Ikke-monogami: En kort historisk oversikt

Bokomtale - Open Fidelity

Anna Sharman
Open Fidelity – an A–Z Guide

Britiske Anna Sharman er en kvinne i trettiårene, biolog av utdanning, som i rundt regnet ti år har arbeidet med og skaffet seg erfaringer fra åpen trofasthet og polyamori. Hun har utviklet konseptet "Open Fidelity", og arbeider videre med dette i et prosjekt som i dag består av forskning, nettsiden hennes med artikler og boksalg og selve boken Open Fidelity – an A–Z Guide. Hun holder også foredrag og gir intervjuer.

Definisjon: "Åpen trofasthet"*) (Open Fidelity) Ærlig, åpen og ansvarlig ikke-monogami med utgangspunkt i ett primært forhold. Samlivet med primærpartneren har førsteprioritet, og er i utgangspunktet på noen måter unikt, men det er full åpenhet omkring eventuelle forhold til andre partnere. Grensen mellom åpen trofasthet og polyamori kan være noe flytende i de tilfellene der et forhold til en annen partner utvikler seg mot et mer komplett kjærlighetsforhold som består over tid."

Selve boken er en liten guide med definisjoner og omtaler av forskjellige begreper fra A til Z. Den er skrevet i en varm og humoristisk tone og passer godt for mennesker som vil ha en kort innføring i hva åpen trofasthet kan være.
Ettersom dette er en svært liten bok og inndelt som en alfabetisk gjennomgang av begreper, tenkte vi på forhånd at den kanskje var overfladisk.

Men der ble vi overrasket, for den er ikke det. Hun beskriver godt hva hun mener og drøfter de enkelte temaer på en inngående måte.
Boken inneholder i tillegg korte uttalelser og intervjuer med mennesker Anna Sharman har truffet. Mennesker med personlige erfaringer i å leve ikke-monogamt.
Det er viktig å påpeke at dette er en bok som også er verdt å lese om man er monogam. Den handler til syvende og sist om mennesker i forhold og er derfor relevant for alle.

Boken er for tiden utsolgt fra forlaget og kan derfor ikke lenger kjøpes fra Amazon. Boken er tilgjengelig fra Anna Sharman`s hjemmeside Open Fidelity. Prisen er på ca.35-40 kroner for pdf-utgaven.

Anbefales!

Edit 02.07.08 PDF-filen kan lastes ned gratis på Open Fidelity

*)Norsk uttrykk ved Capricorny og Inni.

Anbefalinger 4

Anbefalinger 3

Vi ønsker å rette oppmerksomheten mot en del av de artiklene,novellene og historiene skrevet av andre i anbefalingene våre. Det betyr ikke at vi går god for andres meninger,kun at vi plukker ut det som har satt tanker og følelser i sving hos oss selv og som kan være til glede og nytte for andre.

Vi må finne vår egen form

Samtale med transepsykologen Sissel Frode Veltetuen; spesialist i sære samliv. Vi kan endelig presentere et faglig helt-sikkert-forsvarlig intervju med oss.

Sissel Frode Veltetuen: Er det virkelig mulig å elske flere enn èn?

Capricorny og Inni: Ja, men kanskje ikke flere på nøyaktig samme måte. Hver partner har sine spesielle kvaliteter og gjør at forholdet til vedkommende får noe unikt over seg, selv om det ikke er eksklusivt. Vi tror det lettere kan bli "kluss" om partnerne framstår som for like.

Sissel Frode Veltetuen: Men dette minner jo om den unikheten monogame søker i parforhold?

Capricorny og Inni: Ja, og i motsetning til hva mange monogame synes å tro, trenger en ikke være monogam for å leve i den unikheten enhver relasjon kan ha ved seg. I polyamori kan en være både "bundet" og "fri" samtidig. Bundet til det en har bestemt og forpliktet seg til i sine eksisterende forhold og med frihet til å inngå nye.

Sissel Frode Veltetuen: Frihet ja,men det må vel være fastlagte strukturer, ellers blir det mest rot?

Capricorny og Inni: Vi opplever at vi - og vi tror det gjelder andre også - er nødt til å finne vår egen form, noe som passer for oss og vår situasjon, men kanskje ikke for noen andre. Noen ha behovet for strengere retningslinjer, f.eks.: Hvem er primærpartner, hvor mye tid skal sekundærpartnerne få osv. Vi er ikke så opptatt av klassifisering, f.eks. trenger ikke en partner ha forrang på alle måter. Hvem en tilbringer mest tid med er også ofte avhengig av livssituasjon. En annen partner med mindre tid kan være like viktig.

Sissel Frode Veltetuen: Men dere kan ikke ha 35 like viktige partnere!?

Capricorny og Inni: Huff, nei! For oss er det ganske slitsomt som det er. Jo mer som foregår, desto større blir behovet for kommunikasjon, og vi synes ikke vi er så flinke på det; vi håper vi skal bli mye bedre. Det har med både tid, (u)vaner, livshistorie og personlighet å gjøre. Så vi føler nok at kapasiteten vår er godt og vel utnyttet som vi har det. Prøver en å ha mange "like viktige" partnere tror vi det dessuten lett ender med at alle blir like uviktige. Og da kan hele greia bli mer av en egotripp.

Sissel Frode Veltetuen: Jeg vil jo tro at det går utover dybden straks en har mer enn en partner?

Capricorny og Inni: Dybde trenger ikke være avhengig av masse tid sammen, særlig ikke når en kjenner den andre godt. Iallfall med en eller to partnere, opplever vi at en kan utvikle like mye dybde som i et monogamt forhold. Det avhenger - som i monogame forhold - av hvor mye en satser, hvor mye en er villig til å la et forhold "koste". Dette kan også gå mye på ens eget "jobbing", både med seg selv og forholdene. Og slik jobbing kan faktisk bli enklere når en har mer enn en, har vi erfart. For da blir ikke alskens små og litt større problemer så lett blåst ut av proporsjoner.

Sissel Frode Veltetuen: Tiden som er til rådighet må da være en begrensning?

Capricorny og Inni: I prinsippet, alltid ja. I praksis for oss, både og. Vi opplever det er viktig å ha romslige pauserom, tid en ikke er sammen også. Det går både på nødvendighet for kontakt med seg selv, impulser fra andre og i blant å ta seg inn :-)

Sissel Frode Veltetuen: Jeg tror det ikke hvis dere påstår det er enkelt å dele.

Capricorny og Inni: Jo mer to mennesker flyter sammen blir "ett kjød" som det heter på bibelsk, desto lettere kan det, iallfall for noen, være å oppleve parallelle forhold som forstyrrelser. Men akkurat vi to opplever ikke noen spesielle problemer ved å dele, så lenge det blir nok igjen! En kan jo oppleve den andres forhold som en lykke og berikning for seg selv også, og vi tror faktisk det ikke er så uvanlig å ha det sånn, hvis en først går inn i en slik situasjon og kjenner på følelsene. Det som vi derimot sliter litt med, er diskresjon vs å dele erfaringer, opplevelser og engasjement. Vi to har veldig forskjellige holdninger, vaner og erfaringer på dette.

Sissel Frode Veltetuen: Forskjellige sier dere? Utdyp det.

Capricorny og Inni: Vi er to svært forskjellige personer med helt ulik erfaringsbakgrunn når det gjelder forhold. Capricorny har lenge jobbet med forhold svært aktivt og er den mest pågående i så måte. Inni "gjemmer" seg mer, det tar tid å komme "ut" i en veldig uvant type forhold.

Sissel Frode Veltetuen: Dette med lykkemedfølelse - opplever dere noe som helst av det når dere deler?

Capricorny og Inni: Ja! Vi opplever at lykkemedfølelse er noe veldig naturlig som oppstår når mennesker har noe sammen og støtter hverandres ønsker. Vennskap, familie etc. Vi mener det er en illusjon at sjalusi og misunnelse skal være det naturlige når forhold til andre er involvert, de oppstår etter vår erfaring heller fordi ting ikke stemmer. Vi opplever tvertimot at når en føler en grunnleggende trygghet og oversikt i en situasjon, så oppstår lykkemedfølelsen ganske naturlig. Og den kan bli sterkere jo mer og nærmere en identifiserer seg med hverandre. Å "vite" hvordan den andre har det, kan være helt herlig, når den andre har det bra! Derfor kan åpenhet være både sunt og godt! :-)

Sissel Frode Veltetuen: Jaha, men hvordan er det for de andre involverte når dere forteller hverandre alt mulig og dere deler det dere opplever?

Capricorny og Inni: Ler! Ja, nå kan du lure! Neida, vi er svært tilbakeholdne med å gå i detaljer og utleverer ikke den/de andre slik du antyder. Det kunne hende vi med fordel burde fortalt mer.

Sissel Frode Veltetuen: Har dere tanker om de andre partnerne og hva tenker dere om dem?

Capricorny og Inni: Ja,det har vi. Vi tenker gode tanker om dem og gleder oss over at de også kan dele oss.

Sissel Frode Veltetuen: Opplever dere at det er forskjeller i hvordan polyamori virker for kvinner og menn?

Capricorny og Inni: I forhold til de vante seksuelle rollene opplever vi at det kan innebære sunne korreksjoner. Vi opplever at det kan være frigjørende for kvinner; de kan leve ut sin seksualitet slik det passer for dem og ikke slik det forventes av andre. Vi ser også at de menn som ikke vil leve monogamt kan ha godt av de "forpliktelsene" et polyamorøst forhold innebærer.

Sissel Frode Veltetuen: Til slutt Capricorny og Inni. Nå har dere vært relativt ærlige overfor meg. Hva med familie og venner? Er dere åpne om deres polyforhold overfor dem?

Capricorny og Inni: Vi er i forskjellig livssituasjon og har svært ulik bakgrunn.

Inni: Jeg synes på mange måter det er leit at vi ikke kan være helt åpne,men aksepterer at Capricorny ikke ønsker det.

Capricorny: Har egentlig lyst til å være mer åpen enn jeg synes jeg kan, det har både med familiesituasjon og offentlig profil å gjøre. Det hadde vært mye enklere om dette var noe mer vanlig som mange sto fram med. Vi prøver jo å gi litt bidrag likevel, med bloggen, og dessuten er det jo veldig forsøksvis og "amatørmessig" mye av det vi holder på med. Hvor stabile er forholdene våre, hvor mye er vi på høyden med problemene osv. Jeg føler vel ikke noe behov for å bringe store deler av det tanke- og følelsesmessige roteloftet mitt til torgs, vil gjerne gå ut med ting jeg føler jeg har gjennomarbeidet og er litt sikker på.

Hvem gir VG grave- og grafsetillatelser?

Vi har på ingen måte noen oversikt over forekomstene, men direkte og indirekte får vi mange indikasjoner på at ulike varianter av åpen trofasthet og polyamori forekommer en god del også i Norge. Det er bare så sjelden at folk velger å stå fram. Denne tilbakeholdenheten kommer nok mye av at Norge er et lite og ganske "tett" samfunn, men også av at så mange av de som på en eller annen måte har kommet fram i lyset, har fått gode grunner for å angre på det. Siste par ut i så måte er regissør Stein Winge og skuespiller-kone Kari Onstad. Med hektiske liv i en "utsatt" bransje, og i tettere samhold enn noensinne etter 45 år sammen, er det nok mange som både vil uttrykke beundring og spørre om oppskriften deres.

Stein Winge letter litt på sløret i et langt intervju i aprilnummeret av magasinet Tara, og røper at en av ingrediensene har vært noe som for oss kan likne på "åpen trofasthet". Paret har tatt konsekvensene både av at de har vært i stand til å elske flere, og at de ikke alltid har fått til å gi og være for hverandre det den andre trenger:

"Det har vært lange perioder med andre ting, men det er moro ikke å ha gitt opp, og nå har vi det veldig fint sammen, hele tiden. Så det at vi har hatt problemer kan jo gjøre at det blir sterkere når det først treffer igjen. Kari har hatt det ganske moro hun også, og jeg hadde en over tid som hun visste om, som jeg var veldig glad i. Man kan være glad i flere mennesker samtidig, og når krigen blir for stor innenfor ekteskapet, vil man jo gå litt ut. Men uansett hvor vanskelig vi har hatt det, har blodstrømmen mellom meg og Kari alltid vært så heftig at det ikke har vært mulig å kutte den. Vi har alltid vært veldig nær, selv om vi har vært fra hverandre. Det er vel det som er kjærlighet, det er jo et liv - fantastisk."

"Så flott!" tenker vi. Dette kan være til å få forstand av. Her er det noen som har sett noen av de vanskeligere utfordringene inn i øynene, møtt dem, og kommet hele og styrket gjennom det. Vi kunne ønsket oss utdypinger av dette, men det lange intervjuet tar i hovedsak for seg andre ting.

Dessverre handler dette ikke om fluefiske - da hadde nok paret fått være i fred. Men kombinasjonen sex, kjendiser og "innrømmelser" er jo en potensiell løssalgsbombe, da får det heller stå til at Winge og kona med 67 år er i pensjonsalderen. Slik later det til at VG har tenkt, for avisen slår opp "utroskapsavtalen" på førstesida 26. mars, og følger opp med dobbeltside inni avisa. Under trusselen om at avisa ville skrive om saken uansett, har de fått Winge til å gi utfyllende kommentarer og opplysninger i et forsøk på å få til en balansert framstilling, noe som de presenterer helt utenfor helheten og perspektivet han ønsker. Slik at han i harme karakteriserer VG: "Jeg synes de er noen svin, for å si det helt enkelt."

VGs oppslag står nok ikke til mye over stryk verken i presse-etikk eller begrepsbruk. Når mennesker er villige til å dele noen ganske personlige og definitivt private erfaringer med andre, bør de respekteres og skjermes - så lenge det de gjør ikke er del av noen salgskampanje. Og dette paret har masse å gi, men har ikke behov for å selge noe som helst. Og så lenge ingen påviselig har lidd noen overlast, bør en ta hensyn til folks ønsker når en skal publisere noe om deres privatliv. VG hadde kanskje ikke blitt dømt i Pressens faglige utvalg etter en klage på dette, men hva sier det i så fall om de presse-etiske reglene? Når noen som bare er åpne og ærlige, og forteller om ting offentligheten absolutt ikke har noe med, blir slått opp mot sin vilje og på en måte de opplever som motbydelig, bør dette absolutt slås ned på. Sjefredaktør Bernt Olufsen ser denne typen oppslag, som de berørte ofte opplever som overgrep, derimot som pressens selvsagte rett: "Alle som uttaler seg offentlig om private forhold må regne med at dette kan bli plukket opp andre steder", sier han til NRK. Åpenhet skal altså medføre grave- og grafsetillatelse.

Men begrepsbruken her er nok enda verre enn etikken. For hva i huleste er en "utroskapsavtale"? Har Winge og kona avtalt at de skal bedra hverandre? Neppe. Det er jo nettopp den slags type avtaler som i veldig mange tilfeller kan avverge utroskap, partene gjør alt i full åpenhet og forståelse. Dessverre kommer nok sammenblandingen av ikke-monogami og "utroskap" til å forekomme tusenvis av ganger også heretter, men journalister med litt sans for og evne til presisjon og respekt for emnet de skriver om, bør greie å skille. Det forekommer jo rett som det er utroskap også i forbindelse med ikke-monogami: Partene lover å fortelle hverandre om affærer, men holder det ikke, de engasjerer seg i en ny partner før det er klarert, de er illojale og nedprioriterer forholdet osv. Men det å lage en avtale om sånt svik, er bortimot umulig! Dessverre bruker også journalisten Astrid Gunnestad i Tara ordet "utroskap" i sin ingress, selv om det hun forteller utelukkende handler om ikke-monogami.

Det norske samfunnet hadde trolig hatt veldig godt av at flere som lever i stabile, langvarige, ikke-nødvendigvis-monogame forhold ville stå fram og dele. Men så lenge organer av VGs type får tolke åpenheten som grave- og grafsetillatelser, er det forståelig om folk er tilbakeholdne.

Andres mening: VG får på pukkelen