Polyamori i praksis: Fullversjonene

Mange, ja, de fleste, eksempler på polyamori i praksis er og blir på sine måter "light"-versjoner fordi det ligger så mange begrensninger både i rammene og i de involvertes personlige interesser og grensesettinger.

1. Reproduksjon

Det med barn er kanskje det viktigste. En temmelig stor del av "poly-livene" utspiller seg utenfor rammen av reproduksjon: De polyamorøse har enten ikke kommet fram til barne-fasen ennå, de er forbi den, eller de velger ikke å gå inn i den. Og når det er barn med i bildet, så er det ofte relativt enkle konstellasjoner, med et primærpar som også er foreldre, og deres (som regel sekundære) relasjoner til andre, ofte barnløse, eller med barn på sin kant. De virkelig "fulle pakkene", med flere kull under samme tak, kanskje til og med med foreldrene i forhold med hverandre, er mer sjeldne, og de har nok en tendens til ikke å vare så lenge, om de prøves. "Reirbygging" og polyliv kan nok være helt ut forenlige, men i praksis hører de ofte til hver sine livskapitler.

2. Kontinuerlig "dating"

Også det med "dating", aktiv søking etter nye partnere, blir også gjerne dempet veldig ned i varige polyamorøse forhold. De involverte har gjerne nok med å vedlikeholde og utvikle de etablerte forholdene, så søkefasene har en tendens til å begrenses til erstatning av partnere som faller ut.


3. "Sosial" sex

I forhold til den veldig inkluderende grunnholdningen hos polyamorøse, kan den heller tilbakeholdne innstillingen overfor "sosial sex", altså seksualitet som leves ut i sammenhenger med flere til stede, nesten være overraskende. Polyamorøse kan sikkert ha minst like mye av en ekshibisjonist i seg som andre, men det virker absolutt ikke som om denne legningen fyres opp særlig av poly-settingen. Heller tvert imot.

Så når det ofte kan være sparsomt med "saftige" beskrivelser fra de polyamorøses liv, så er det nok gjerne fordi det ikke er så mye "saftig" å berette om. Seksuallivet praktiseres flittig og grundig, men det er ofte kjedelig likt det som foregår i monogame forhold.
Polyfulcrum, den rødhårete 30+-mora fra Seattle, og hennes triadepartnere, barnefaren Polygestalt og Simon (som har med seg et barn fra tidligere ekteskap inn i husholdningen) utgjør et unntak fra det meste av dette. De dokumenterer sitt liv på bloggen Journals of a Polyamorous Triad. For de som er ute etter refleksjoner, innsikt og innimellom litt mer saftig stoff fra noen som prøver å være åpne, ærlige og seriøse om det meste, er bloggen deres litt av ei gullgruve. Så lenge den varer, vil noen kanskje føye til, men det synes vi er heller irrelevant.

For de prøver på viktige og vanskelige ting, og mye av det får de faktisk ganske så bra til. I forhold til hvor mange barn som vokser opp under brutte samliv og foreldrene i relativt uforutsigbare par-relasjoner, er pålitelig og stabil voksenkontakt vesentlig. Relasjonsfokuset i polyamori kan så avgjort være til barnas beste, og det som ligger i poly-mantraet "kommunikasjon, kommunikasjon, kommunikasjon" er veldig ofte noe av det som mangler mest når det gjelder å skape trygge rammer. Nå består jo denne triaden av i overkant ressurssterke mennesker i forhold til hva som er mer gjennomsnittlig, slik at de har temmelig gode forutsetninger for å lykkes. Men det er mange nok eksempler på trøblete oppvekster med sterke foreldre...

Det er ikke bare når det gjelder reproduksjon denne triaden tar full pakke med utfordringer. De insisterer på å leve "skikkelig" poly, og for dem er beitemarker til for å beites. Dermed blir det et betydelig pensum i ny-relasjonsdannelse og -pleie som en også skal igjennom. Og om ikke annet, så krever det tid og krefter. Dette er fra polyfulcrums (PF) refleksjoner en (for henne) stille St.Hans-aften, mens gutta hennes er på vift:

This is one of those weeks in poly-world that leads me to wonder if I'm getting stuck in my ways. Both of my partners have been out and about dating, and I'm struggling a bit with feeling outside the flow. Mind you, it's not like I've been sitting at home alone, it's just that I have no external stuff going on currently. Heck, it's been quite a while since I've had a solo date with anyone outside the household, at least for anything more intensive than coffee.

Part of me is very happy and contented with life the way it is, and then there's the other piece that feels like I've lost contact with my sense of adventure. This is sort of ridiculous, since I don't really enjoy dating all that much. I prefer getting to the relationship part of things, enjoying the emotional (and physical!) fun of being "with" someone.

(Fra Home again)

Nicket "fulcrum" betyr vippepunkt, og det kan nok føles litt tomt når det ikke vippes noen ting, i opptil flere timer. Samtidig siger det inn over henne at Bjørnsons "Hva du evner, giv av, i de nærmeste krav" er noe som er fort gjort å overdrive. Det hun går inn på, er også noe å kjenne på for de fleste av oss: Hva slags kontakt har du og jeg med vår "sense of adventure"? Og hva slags kontakt ønsker vi å ha?

Og, som alltid, spørsmålet er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det. Og depressive spøkelser hører ikke til dem PF legger seg på rygg for:

Here's the four step process that gets me out of this particular hole: 1) Ask- for what I want. 2) Acknowledge- that it's okay to feel uncomfortable at times, and that isn't a personal failure, or an error on the part of my partners. 3) Accept-the results of my own choices, especially when it's inconvenient. 4) Action- take any corrective action and move forward.

By staying conscious through the minor things, like this, it gives a great base to draw from when something bigger crops up. Even when I am at home. Again.

Når det gjelder det tredje punktet, seksuell sosialitet, så er nok det de går minst inn på. De hadde jo knapt vært "ordentlige" poly-folk om de hadde vært veldig seksuelt utagerende - det er ingen regler som forbyr sånt, men det bare "blir sånn". Vi kan komme tilbake til hva de rapporterer fra denne fronten, for nå, kan det vel holde å si at det absolutt ikke er noen fare for at deres lokale møter for polyamori-interesserte skal forveksles med kirkekaffen..

(Illustrasjon: Eget foto)

Polyamori – vei ut av tosomheten ja, men hva med ensomheten?

Det er liten tvil om at polyamori for noen kan være en vei ut av tosomheten. Umiddelbart virker det mye mer tvilsomt om det kan være en vei ut av ensomheten. Polyamori fungerer jo som oftest best med utgangspunkt i et solid og stabilt parforhold, og det å bygge opp dette parforholdet krever gjerne en relativt ‘monogam’ fokusering. Der poly-perspektivet i første omgang lett virker forstyrrende. Forholdet trenger ikke være seksuelt monogamt i denne fasen, f.eks. kan det hende partnerne utforsker sammen. Men det kreves som regel en følelses- og engasjementsmessig fokusering for at det skal “bli til noe”. Den polyamorøse åpenheten for flere forhold kan lett virke forstyrrende i en fase der mye handler om satsing. Erfaringsmessig gjør en det heller ikke spesielt lett for seg selv ved å gå inn på dating som åpent polyamorøs. Mange av de som er på partnerjakt, er nettopp ute etter en de kan “ha for seg selv”. Ved første øyekast – og mange ofrer ikke flere – kan det se ut som om polyamori handler om å sette i system det ustabile og uforpliktende ved sjekke- og kjøttmarkedene. Og dette vil veldig mange ut av, når de har vært i det en stund. Så – om polyamori er en vei ut av ensomheten, så virker det som en veldig smal en. Joda, vil vi si. Smal, men sikker. Om en er tålmodig nok, og “sterk” nok. Poly-vinklingen går nemlig direkte inn i flere av hovedproblemene ved pardannelse, på måter som kan være konstruktive.

1. Sex-fellene

Sex kan ha en enorm egenverdi, uten å være uttrykk for noe annet, eller være element i et større pardannelses-prosjekt. Noe av det som gjør single mest fattige, er at de ikke vil utvikle denne egenverdien i sexlivet sitt. De kan gjøre ulike ting, som å la sexen bli slave under sine begjær, bli gissel i sine partnerbestrebelser, eller et ganske hyggelig tidsfordriv. Hva består fellene i her? Jo, at sexens egenverdi stjeles, slik at den ikke får lov å utfolde sitt fulle relasjonsbyggende potensiale. Det er jo i og for seg ikke noe galt i å bruke sex på disse måtene, men verken en selv eller de andre involverte blir så mer tydelige av det, og istedenfor å komme i bevegelse, blir en lett sittende fast i sine roller. Sex-fellene handler i prinsippet om å gjøre seksualiteten til et middel, og da har en berøvet den svært mye av dens potensielle magi. I mange tilfeller kan det nok være best å gjøre den litt mer kontrollert og dressert, men i vår tid er dette typisk helst når en har viktige parprosjekter å gjennomføre, som å oppdra barn f.eks. For de single, vil sexfellene veldig sjeldent virke særlig konstruktivt for dem – når en ser nøye etter. Vel kan de oppnå å rase ut begjær, finne en partner eller ha hyggelig sex-tidsfordriv – men alt dette kunne de fått til enda bedre om de hadde latt seksualiteten fått spille ut hele sin egenverdi, og tatt utgangspunkt der. Det er her en polyamorøs innfallsvinkel kan hjelpe mye. Det eneste som kan være problematisk med denne vinkelen, er om en er ute bare etter et eksklusivt parforhold, og vil kjøre single-løype hele veien. Men i en søkefase er det jo gjerne flere kandidater, og det er på ingen måte noe “svik” mot poly-ideen om en etter hvert lukker det som blir det ene forholdet som virkelig videreutvikles. Det gjør jo de fleste poly-folk mer eller mindre hver kveld ;-) Det viktige ved poly-vinklingen er at den lar ting skje av gode, “riktige” grunner. Seksualiteten blir ikke fastbundet, men den blir forankret til en kjærlighetsrelasjon – kjærlighet i sin mest generelle betydning. Den blir ikke styrt av interessene til, men integrert i menneskene som deltar. Den lar ikke den ene relasjonen utvikle seg på noen relasjonsmessig slagmark — mange misforstår pardannelse og ser ikke hvor skadelig det gjerne blir når “paret” skal utvikle seg i “kamp”, og “forsvares” mot alle lumske trusler. Den lar relasjonen utvikle seg fordi den er bra, det er dette paret velger. En velger blant goder, og en velger ut fra at det faktisk fins emosjonell rikelighet.

2. Relasjonell kompetanse

Den viktigste grunnen til “sjelslig nød” er ikke sex-mangel, det er sviktende relasjonell kompetanse. I forhold til de potensialene vi har, og det “verden” har behov for, svikter vi vel alle mer eller mindre på dette. Derfor blir ikke hovedspørsmålet om å ha eller ikke, men å utvikle. Og sentralt i dette er åpenhet for relasjoner. Ikke “vidåpenhet”, på den måten at vi inngår i hva som helst som ønskes, men en slags “åpen oppmerksomhet” – ikke minst at vi tar konsekvensene av hvor vi er og hva vi gjør. Mye av single-atferden er ikke så egna til å utvikle slik relasjonell kompetanse, heller til å bekrefte og utdype forholds-fattigdom. Når en f.eks søker “den rette”, men en viss front mot alle de som ikke er det, så lager en avstumpinger i seg. Og ved å definere sex som et sult-spørsmål, eller kronen på forholds-verket – eller hva som helst annet der en ikke har spurt fenomenet mennesklig seksualitet hva det kan være, så lukker en dører som kunne ført til mer rikelighet.

Akkurat som det mest grunnleggende ved læring er å “lære å lære”, er noe av det mest grunnleggende ved relasjoner å få et forhold til dem, utvikle innholdet aktivt, aktivisere fantasien, oppdage muligheter. Ingenting kan brukes som sikker kokebok i sånne prosesser, men kokebøker som bare inneholder lapskaus-oppskrifter er iallfall utilstrekkelige. Og oppskrifter på vanlige parforhold vil ofte ha en utpreget lapskaus-karakter.. Her skal det sære, unike, vanskelig definerbare, skjøre, skeive, ja det meste egentlig, sauses ned. I riktig forståtte poly-vinklinger har en ikke noen sånne lapskaus-oppskrifter. Derfor kan de virke luftige, ubegripelige, lettvinte osv osv. Men grunnlaget er strammere enn som så: Kjærlighet, likeverdighet og symmetri er ikke på noen måte trivielt å virkeliggjøre. Og mangelen på steinhogde regler for veien videre bare reflekterer den ubestemtheten som gjelder. Og som det er helt vesentlig å kunne forholde seg fruktbart til.. Disse poly-vinklingene trenger ikke følges av ihuga “poly-praksis”. Det er verken lovpålagt sjekking eller tvungent ikke-monogami innenfor polyamorien, desto mindre grunn til forpliktelser for de som ikke bekjenner seg til ikke-monogamiet, men som ser at det kan være en god del å hente i poly-vinklingene.

(Illustrasjon: Eget foto)

Pleie og stell av enhjørninger

I poly-sammenheng er det en ønskeforestilling som ser ut til å være like vanlig som den veldig sjelden oppfylles, derfor kalles den gjerne for “den polyamorøse enhjørningen” (Unicorn, må absolutt ikke forveksles med den langt hyppigere forekommende og mindre sagnsomsuste capricorn!) Enhjørningen er en ung, attraktiv (selvsagt!) bifil og komplett singel kvinne som er villig til å flytte inn hos et par, gjerne noen år eldre, der hun er bi og han er hetero. Så blir hun med dem og danner en triade, som regel vil paret ha den ganske lukket, på deres premisser.

Nå skal vi absolutt ikke si at slike triader ikke kan forekomme, og til og med være ganske vellykkede så lenge de varer, men for svært mange par som søker en slik kvinne, er det et fabeldyr de er ute etter. Ikke et menneske av kjøtt og blod, med egne følelser, interesser på tvers av deres og romantiske ambisjoner der de ikke alltid inngår. Cinema Babe, en gjesteskribent i poly-bloggen til Goddess of Java (mest kjent som The Polyamorous Misanthrope) tar opp dette temaet.
Først og fremst må enhjørningsjegerne tenke over hvor utrolig mye som skal til for at et slikt opplegg skal klaffe. De fleste av oss har mer enn nok med å finne en stabil partner som vil bli med den ene i en polysammenheng; her skal en finne en person som det klaffer med begge for. Og selve situasjonen er i utgangspunktet veldig usymmetrisk, med derav følgende “anti-poly”-tendenser: Paret på den ene siden, “enhjørningen” på den andre. Kravet om likeverdighet kan bli vanskelig å oppfylle dersom ikke paret gjør seg veldig umake med å finne fram til felles premisser som funker for alle. Ja, ofte bør det tas ekstra mye hensyn til den tredje, som både kan være mye mer sårbar, og kanskje ikke har klarlagt sine egne interesser ennå.
Cinema Babe lister opp 6 spørsmål som et par bør stille seg i en sånn situasjon:
1. Er det slik at dere begge inngår i en pakkehandel eller er dere villige til å treffes og utvikle forhold uavhengig av hverandre ? Hvis dere er opptatt av bare å date som et par, hvorfor ?

2. Hva skjer hvis dere møter en kvinne dere begge er interessert i, men hvor romantisk tiltrekning utvikler seg mellom henne og bare en av dere ?

3. La oss tenke oss at dere finner deres flyktige bi-kvinne og at dere inngår i triaden av deres (kollektive) drømmer. Hvis deres felles jentekjæreste forelsker seg i en annen som *ikke* er interessert i et forhold med en eller begge av dere – hva vil skje ? Hva hvis den nye personen er åpen for å utforske et forhold med en eller begge av dere ?

4. Hva skjer hvis personen som din enhjørning blir forelsket i er en annen mann ? Hun er nå en del av et par. Betyr det at ditt forhold/deres forhold med henne er over ?

5. Hva skjer hvis, etter noe tid sammen, et av deres forhold blir brutt men det andre forholdet forblir sterk ? Betyr det at dere begge må gjøre det slutt med henne selv om et av forholdene fungerer godt ?

6. Hvorfor ingen par ? Ville dere være åpne for å bli involvert med en kvinne som allerede er en del av et par ? Hvis ikke, hvorfor ikke det ? Hvorfor ingen menn ? Hvis kvinnen i deres par er bi, selv om hun identifiserer seg som hovedsakelig lesbisk, hun forelsket seg jo i en mann en gang, hvorfor kan ikke det skje igjen ?

Hvis den tredje personen tar både triaden og poly-livet sitt veldig alvorlig, kan paret ende opp med litt sånn Øystein Sunde-stemning: “Jeg ba om en smule, ikke et helt brød!” For sannsynligheten taler jo for at hun vil finne en partner utenfor, i tillegg til de to, og at hun vil ha egen karriere, egne barn etc. Vi vil tro at det i svært mange tilfeller bare er et tidsspørsmål før slike ting melder seg. Derfor tror vi ikke at konstellasjoner som den “konjakk-kongen” lever i vil være typiske varige livsformer i poly-sammenheng. Og kanskje vil slike triader fungere best når det meste skjer ut fra “liv og lyst”. Slik som denne ganske så livsbejaende Vestlands-rapporten fra et erotisk nett-forum:

Erfaringer ja… mange er det kanskje ikke, men gode har de vært så langt. I vårt nåværende forhold så er vi vel kanskje som tre “kjærester” å regne. Ja, for vi deler dette forholdet alle tre, min mann, vår venninne og meg. Vi treffes når det er mulig, og for tiden deler vi hus alle tre. Dette går utrolig knirkefritt, og jeg tror nok ikke det hadde vært mulig med hvem som helst. Vi trives i hverandres selskap på alle måter, og det er nok en forutsetning. Vår venninne har eget rom med mulighet til å trekke seg tilbake, akkurat som en annen gjest ville fått (så lenge det er plass nok). Når det kommer til det seksuelle så er det ikke noe annet enn lyst som bestemmer. Om vi er
alle tre sammen, eller to og to, så er ikke det noe vi holder regnskap over. Faktisk får vi fire varianter på den måten (ler). Om lysten ikke er der så er heller ikke det noe problem, for som sagt trives vi i hverandres selskap. Hva folk rundt oss tenker og tror vet jeg ikke, noen har sikkert sine mistanker, men det er egentlig uvesentlig så lenge det ikke går utover “mine og dine og våres” barn.

Vi tror ambisjonsnivået kan være viktig – “akkurat som en annen gjest ville fått” kan danne en helt vesentlig avgrensning. Slik at ingen later som om det som skjer er noe annet og “mer” enn hva det faktisk er. Og samtidig gir alle parter det spille- og handlingsrommet som er sunt for dem. Vi lurer på om det er litt sånn “trekanter er lett, triader er veldig vanskelig”…

Da kan fantasiene om enhjørningen kanskje realiseres på måter som virker fruktbart som alle, og ikke ende opp slik som denne amerikanske jenta summerer opp sine erfaringer:

Etter å ha vært en enhjørning (singel, relativt tiltrekkende, ingen unger, tidlig i 20-årene og bi) kan jeg fortelle
at de fleste par som jakter på enhjørninger har svært liten anelse om hvordan forholdet skal være. Mens de selv kan ha unger, får du ikke tillatelse til å ha noen. De er vanligvis også bare-i-teorien polyfolk, og har ikke den fjærneste ide om hvordan håndtere ting som sjalusi (og fyren har aldri noensinne tenkt over hvordan det vil være når kona og kjæresten har mensen samtidig).

Jeg tror at det er en tendens til å ville at NOEN skal være husmor- men folk flest mener jo det trengs to inntekter for å forsørge en familie. Det er mye billigere/lettere å få en enhjørning inn der for å være en ubetalt hushjelp/sexleketøy enn til a) jobbe med forholdet sitt og b) leie en tjenestepike.

Dette betyr ikke at enhjørningsjakt ikke er for seriøse poly-folk. Tvert imot, vil vi si – en skikkelig polyamorøs ramme er omtrent det eneste som kan få denne situasjonen til å fungere samtidig som alles interesser ivaretas. Men undervurder for al del ikke hva enhjørninger krever av pleie og stell!

Illustrasjon: Moretto da Brescia fra Wikimedia Commons
Takk til T.M. for tillatelse til å benytte forumsinnlegg.

Artikler om polyamori i Cupido og Tara

Cupido har i siste nummer - 10/2008 - flere artikler om polyamori. Av innholdet kan nevnes forklaring av begreper, omtale av den belgiske sexologen Ester Perel og intervju med den ene av oss - Inni. Artiklene gir en god presentasjon av polyamori og vi anbefaler dem gjerne til våre lesere.

*

Oppdatering 4.februar 09:


Bladet tara har startet en serie de kaller «Samlivet utenfor A4» og åpner serien i februarnummeret med en artikkel om polyamori. Inni er intervjuet. Dessverre avsluttes artikkelen med å henvise til en ikke-eksisterende nettside/adresse i stedet for adressen til bloggen vår.

Flyt

Etterklang - den vare, gode tonen som blir med inn i uken, når helgen er over og vi ikke sees igjen før fredag kveld. Den tonen som er igjen etter lange morgener i sengen, dypt fokusert på temaer som berører oss, eller etter skauturene, der pulsen blir høy av farten både i beina og hodet. Tonen som henger der etter langsomme måltider, eller middagsluren i sofaen tett omslynget. Hvordan ta vare på den tonen, så den bærer helt fram til neste møte, fem uendelig lange dager inn i framtiden?

I det du forlater meg, vendes din oppmerksomhet mot en annen. Ukedagene er hennes, den andre. Så trygg er du på vårt forhold, og så fokusert vender du deg mot henne, at det kjennes mest som jeg ikke fins, de 120 timene vi ikke sees. Vi er i samme by, vi har mobiltelefoner og e-post, og likevel forsvinner du i et mørke, når etterklangen blir brutt. Av taushet. Fordi jeg ikke vil ta kontakt når du er hos henne. Fordi vi har travle jobber som ikke tillater privat tid i arbeidstiden. Bare vite at du er i live, at alt er vel, den ene lille sms’en hadde vært nok…

Kjæreste, etterklangen kan bære gjennom mandag, kanskje tirsdag, av og til onsdag. Den pleies av de ørsmå bekreftelsene, som en e-post i lunchpausen. En om dagen er nok. Selv det har ofte vært for vanskelig, til nå. Slik har helgene startet i disharmoni, og det har tatt tid å finne tonen, enda en helg.

Hvordan få kommunikasjonen til å flyte, når vi ikke er sammen? Hvordan unngå brudd i flyten, når vi er sammen?

----

Flyt er viktig, og gjerne litt vanskelig, i alle forhold, både når man er sammen og har dager fra hverandre. Drypp av kommunikasjon, kanskje oppmerksomheter, bekreftelser, felles opplevelser, en levende dialog, prosjekter som utfolder seg, felles utvikling og modning av tanker og forestillinger - flyt kan være så mangt. Neglisjering av flyt, eller at en ikke bryr seg om å utvikle den videre etter hvert som partene utvikler seg og forandrer seg, er ofte viktige faktorer bak forhold som dør ut.

I poly-sammenheng blir flyt spesielt viktig, og byr ofte på noen ekstra utfordringer. For når en skal holde ikke ett, men flere, forhold levende, og utvikle dem, står problemene i kø. Det går ikke så mye av seg selv som ett forhold kan gjøre. Det kan kreve bevisst mobilisering av krefter og oppmerksomhet, og da blir det liksom ikke «ekte» etter gamle, vante forestillinger. Når kjærligheten er sterk, skal liksom alt slikt bare være der, pleier en gjerne å tro.


Og jo mer "seriøse" forholdene er, desto vanskeligere kan dette bli. Et elskerforhold kan ofte vedlikeholdes" med sporadiske møter og mer tilfeldig kommunikasjon, mens det føles feil for mange om en ikke har kontakt med kjæresten daglig (minst). Med to, eller kanskje til og med tre "kjærester", blir det gjerne minst en som opplever for liten kontakt mellom møtene. Og brudd i kontakten, hvis den ene midt i et møte pleier kontakt med en eller flere av ”de andre”. Vi mennesker ser jo også ut til å ha et behov for unikhet (iallfall de fleste av oss), og når det er bare du og jeg som er sammen, så skal det være du og jeg. Og ikke han og han og henne og henne i tillegg, som spøkelser i lufta rundt oss, eller som konstante online chattepartnere. Hvis jeg plutselig blir åndsfraværende, og kaster meg inn i en intens SMS-kommunikasjon mens vi to er sammen, så sier jeg jo egentlig til deg at "det er nok ikke oss to, nei".

I polyamorøse forhold dreier det seg på ingen måte om å lage en illusjon av tosomhet, "weekend-monogami" er for eksempel ingen varig "løsning". Men nettopp fordi det aldri blir helt tosomt, er det desto viktigere at en er helhjertet og helfokusert til stede når en er til stede. Ellers vil det lett snike seg inn en overflatiskhet som på sikt bryter ned forholdet. Det virker som om denne formen for fokusering ikke faller så vanskelig for dem som virkelig går inn for det forholdet de står oppe i. Og skifte av fokus fra en dag til neste, kan falle overraskende naturlig. Dette er jo kjent fra utallige elsker-relasjoner, og heller ikke polyamorøse, som gjør "partnerbyttene" sine helt åpent, ser ut til å oppleve dette som det største problemet de har. Når fokuseringen begynner å bli et problem, er det gjerne et tegn på at selve forholdet skranter.

Verre er det med "flyten" med den som ikke er i fokus. Ensomhet, forlatthet, sjalusi, savn - mange følelser kan velle opp, og de kan bli forsterket av vissheten om at partneren ikke er alene. Det er heller ingen fullgod løsning å skaffe seg flere partnere, så en ikke må være alene om en ikke vil. For det "gjør vondt" i akkurat det forholdet, akkurat der og da, når flyten ikke er som den skal.
Kanskje er det ekstra viktig å vite at hun ikke har glemt meg når hun har fokus vendt mot en annen. Det trenger på ingen måte være min selvfølelse som er problemet. Jeg kan være aldri så sikker på meg selv og mitt, så lenge jeg føler en sterk usikkerhet ved henne, kan de negative følelsene trenge seg på. Og det skjer lettere, jo mer forbeholdsløst hun er til stede i et annet forhold. Nettopp det vi i utgangspunktet gjerne legger opp til i polyamori.

Derfor flyt. Helst sterk flyt, trygg flyt, bred flyt – kommunikasjon over et bredt spektrum. Og gjerne jamn flyt. Her kommer "kravet" i polyamori om at partneren aktivt må støtte de andre forholdene, godt med. For det trenger ikke innebære store forstyrrelser når flyten med andre skal opprettholdes. Men det vil oftest kunne merkes - kanskje skal det kunne merkes. For det må ikke være slik at en sniker seg til å sende en tekstmelding - åpenhet og ærlighet er alltid viktig. Samtidig dreier det seg til en viss grad om parallelle privatliv, så nøyaktig hva to har sammen, trenger ikke være en sak for andre. Diskresjon. Selv om litt åpenhet også kan være vesentlig for en god flyt, og på denne måten blir flyt noe som angår alle som er involvert i en situasjon.

Når alle involverte er berørt, kan også kommunikasjon dem imellom være ønskelig eller nødvendig. En partner er som regel ikke like langt "borte" når vi kjenner personen vedkommende er sammen med og settingen det skjer i. Ofte vil det heller ikke koste noe særlig for denne å bidra til å holde god flyt. Men den monogame tradisjonen forbyr nærmest omtale av eventuelle andre involverte, og dette sitter ganske dypt i atferdsmønsteret hos de aller fleste. En må bestemme seg for å gå på tvers av disse vanemønstrene, etablere nye, bedre rutiner. Og, ikke minst, innstille seg på å legge mer energi i oppmerksomhet og kommunikasjon, både sin egen og andres.

--

Den gode uken, som ender med åpne armer og glede smil når vi møtes igjen:

Sms mandag (Kl 7:59): God morgen! Ble hjemme igår, på vei til jobb nå. Kom en del videre med oversettelsen, men det tar tid. Klem.

Sms tirsdag (Kl 8:45): I gang med en ny god dag. Pga dårlig værmelding foreslo A at jeg skulle bli i byen, gjorde det. Siri trenger å vite når det passer for deg med en time. Klem, kjæreste du.

Sms onsdag (Kl 11:22): Hei kjære. Dro innover sammen med A i dag tidlig, avventer klippevær. Trolig drar vi sammen utover i morra. Masse regnbyger nå. Ser på artikkelen i ettermiddag. Håper du har det fint, klemmer!

Sms torsdag kveld (Kl 22:22) : Liten kveldshilsen, A har bakt epler, vi koser oss. Lang og fin dag. Klem!

Fredag morgen (Kl 8:45): Lang travel dag foran meg på jobben. Gleder meg til å se deg ikveld! Klem

*

(Skrevet av Capricorny og Pernille.)

Beveren og filosofen

Simone de Beauvoir og Jean-Paul Sartres særegne forhold blir ofte trukket frem som et eksempel på et åpent forhold blant en del ikke-monogame. Simone de Beauvoirs betydning for kvinnefrigjøringen i det 20.århundre gjør det også spesielt. Vi har lenge hatt lyst til å lage en serie korte polyamorøse portretter og valget falt på dette paret først. Det burde vi nok ikke ha gjort om vi ønsket å drive med propaganda, for her er det mye gruff.

Sartre og Beauvoir – sistnevnte kalt Beveren i hele sitt voksne liv - møttes i studietiden Paris i 1929; han var da 24 år, hun 21. Beauvoir var en vakker og elegant kvinne, Sartre en knøttliten fyr på ca.halvannen meter, halvblind på det ene øyet og tydeligvis ikke så nøye med personlig hygiene. Men han var intelligent, behagelig og glødende opptatt av det han holdt på med og svært morsom i Simone de Beauvoirs øyne. Han elsket å snakke og drikke alkohol til langt ut i de små timer og det samme gjorde hun. Forholdet deres varte i over 50 år inntil han døde i 1980.

De hadde en pakt om et såkalt åpent forhold og skulle fortelle hverandre alt. Hvilken form forholdet hadde var aldri noen hemmelighet for venner og kjente, men for offentligheten som sådan ble det først brakt frem i lyset etter krigen. De var et berømt par som levde hver sine liv. De møttes på kafeer med venner, diskuterte, skrev bøker og hadde sin fulle frihet til å ha forhold med andre. I følge dem selv bevarte de sitt forhold som en form for sjeleekteskap, og dette fungerte etter sigende aldeles utmerket.
Simone de Beauvoir hadde flere lengre og kortere forhold der hun levde med andre menn. Det mest kjente av disse er forholdet med den amerikanske forfatteren Nelson Algren. I alle årene med Sartre opptrådte hun som den som fikk tak i kvinner til ham. Mange av dem var svært unge; helt ned i 16-17 års alderen. Hun innledet selv forhold av seksuell karakter med flere av dem. Et par stykker ble senere adoptert av paret.

Etter at Sartre døde i april 1980 utga Beauvoir en samling av hans brev til henne. I disse beskrev han detaljert sine aktiviteter med både den ene og den andre på sengekammerset, men Beauvoir redigerte innholdet ved å skjule identiteten til de omtalte. Boken vakte oppsikt, men inneholdt ikke noe man ikke kunne ha forventet.
Dette endret seg imidlertid radikalt etter Beauvoirs død (1986). Noen år senere publiserte hennes testamentfullbyrder Sylvie Le Bon de Beauvoir Beauvoirs «Brev til Sartre» - uredigerte. I forordet skriver hun "Er det ikke nå på tide å fortelle sannheten?" Brevenes innhold var sjokkerende. Ikke på grunn av promiskuiteten, som var velkjent, men på grunn av kulden og hykleriet de avslørte.
I flere intervjuer hadde Beauvoir benektet seksuelle forhold med kvinner. I brevene beskrev hun utførlig sine seksuelle opplevelser med kvinner. Og nå gikk det opp for leserne hva «fortelle hverandre alt» betydde. Korrespondansen er fylt av negative, slibrige og nedlatende bemerkninger om mennesker de enten hadde et seksuelt forhold med eller prøvde å få med til sengs. Til daglig var dette mennesker de hadde omgang med og viste hengivenhet. Sartre og Beauvoir nyter tydelig å utbrodere seg imellom alle løgnene de fortalte. Brevene viser utstrakt avsky og forakt for andre mennesker.

Det hele hadde startet med at Sartre foreslo en "pakt". De kunne ha forhold med andre under den forutsetning at de fortalte hverandre alt. Inntil dette tidspunktet hadde Beauvoirs liv vært en lang reise bort fra sin egen borgerlige bakgrunn og familie. Hun ble utfordret av Sartre og hadde også dyp beundring for hans filosofi. Hun innså raskt at denne pakten ville binde henne for livet til en mann hun visste aldri ville være trofast.
Etter hvert som dette utviklet seg ble det ikke slik at hun bare diskuterte hans interesser i andre kvinner; hun inngikk ofte intime forhold med dem selv. I de første årene ble hun urolig over å oppdage at hun var sjalu og hun tok dette opp med Sartre. Han ga henne råd og sa at sjalusien var en fiende av friheten og at hun måtte jobbe med å overvinne den.

Det gikk bare noen få år etter at forholdet startet før Sartre sluttet å ha sex med henne og dette ble starten på hennes egne eventyr.
Sett fra sidelinjen kan det virke som Sartre hadde et stort behov for å nedlegge et bytte - eller mer riktig; bytter. Han levde et svært aktivt og i stor grad sosialt åndelig liv. Kjønnslivet hans hadde derimot en mye mer - skal vi si primitiv? - karakter. Han skrøt uhemmet av å ha tatt jomfrudommen på flere unge kvinner og det er ikke noen følelsesmessig høyt utviklet person vi møter i brevene mellom ham og Simone. Samtidig brukte han, da skuespillene og bøkene gjorde ham rik, en betydelig del av sine inntekter på å losjere og underholde flere av disse unge kvinnene.

Beauvoirs forhold med andre menn hadde en annen karakter. De fleste av dem varte over år og hun bodde gjerne sammen med dem. Dette gjelder også i tilfellet med Nelson Algren. De hadde en lidenskapelig affære. Han følte seg imidlertid ført bak lyset av henne ettersom hun offentliggjorde deres forhold i boken The Mandarins, hvor Algren er Lewis Brogan:

At first I found it amusing meeting in the flesh that classic American species: self-made leftist writer. Now, I began taking an interest in Brogan. Through his stories, you got the feeling that he claimed no rights to life and that nevertheless he had always had a passionate desire to live. I liked that mixture of modesty and eagerness.

Sartre og Beauvoir omtalte gjerne sitt forhold som "Familien". Ser man nærmere etter, er det sterke innslag av lekeincest og lek med tabuer som var med på å sprite opp deres eget sexliv. Det finnes mange eksempler på parets misbruk - bruk og kast - av kvinner. Et grelt eksempel er historien om Bianca Bienenfeld. Hun var jødisk flyktning og kom opprinnelig fra Polen. Som 16-åring kom hun i kontakt med Beauvoir og innen kort tid innledet de et forhold før hun introduserte Bianca for Sartre. Sartre forførte henne, og sammen hadde de et trekantforhold som varte en tid. Da de begge var lei av henne, ba Beauvoir Sartre gjøre det slutt, hvilket han gjorde ved å sende Bianca er kort brev.
Tre måneder senere inntok nazistene Paris. Bianca Bienenfeld klarte såvidt å unnslippe pågripelse under okkupasjonen. Hun forteller i sin bok "A Disgraceful Affair" at Sartre og Beauvoir aldri forhørte seg om henne eller prøvde til å finne henne i løpet av krigen. Hun traff Beauvoir igjen i 1945 og møtte henne også noen måneder før hun døde. Hun hadde ingen idè om hvordan hun var blitt brukt av paret Sartre/Beauvoir før hun leste om seg selv i "Brev til Sartre".
I sin bok fra 1993 sier hun dette om dem:
"Their perversity was carefully concealed beneath Sartre's meek and mild exterior and the Beaver's serious and austere appearance." Videre: "In fact, they were acting out a commonplace version of 'Dangerous Liaisons.' "
Det de to holdt på med, kan altså fortone seg mer som en pervers iscenesettelse enn et "ekte" liv.

Mens det paret gjorde helt klart hadde mye av en polyamorøs struktur, kan en spørre hvor mye av et slikt innhold det hadde. For kjærlighetsbegrepet må tøyes til det ugjenkjennelige for at dette de bedrev skal falle helt inn under det. Forholdet dem imellom kan minne mer om en allianse enn en kjærlighetsrelasjon, og ironisk nok gjenspeilet deres utnytting av andre mange av de mørkeste og fattigste sidene ved det borgerlige klassesamfunnet de kritiserte så intenst, samtidig som de var en aktiv del av det. Og handlemåtene deres var nok dessverre mye i tråd med hva som ellers foregikk i borgerskapet; om de skilte seg ut fra andre "besteborgere", var det nok heller kvantitativt enn kvalitativt, og i det at de holdt en så høy offentlig profil med den "offisielle" versjonen av sitt privatliv.

Kanskje kan vi ta dem som et eksempel på hvor galt det kan gå hvis en dropper de absolutte kravene til kjærlig engasjement, åpenhet og likeverdighet i polyamori eller nøyer seg med at dette skal omfatte noen av de impliserte.

For ordens skyld: Både Sartre og Beauvoirs faglige arbeider står på sine egne bein, uavhengig av deres livsførsel. Det har ikke vært aktuelt å trekke arbeidene inn i denne sammenhengen; i våre øyne hverken forklarer eller legitimerer de dette parets privatliv i noen stor grad.




Bilde fra Wiki: Beauvoir og Sartre på Cuba.









Redigert 24.10.08 etter innspill fra Pernille.

Det vanskelige livet

Den berusende følelsen av å begjære og bli begjært. Det var lidenskapen hun ønsket. Det var det hun fikk. Hele tiden å bli utfordret av Hans sterke vilje. Utfordret til å bryte grenser. Stadig nye grenser. Ettersom årene gikk ble hun mer og mer knyttet til ham følelsesmessig. Da han sa han var blitt glad i henne,begynte hun å gråte. Hun visste det betydde slutten.
Hun:"For å være ærlig A. Jeg forstår ikke noe av hva som har skjedd. Med deg og meg. Og ettersom jeg ikke finner noen forklaring på det,har jeg prøvd å komme videre i livet mitt. Jeg er svært,svært glad i deg og ønsker deg all verdens godt."
Han: "Jeg vet ikke vennen min, men føler nok at jeg hele tiden har pushet deg til å gjøre ting du egentlig ikke har lyst til. Når jeg samtidig har dårlig utviklet sosiale evner, føler jeg at jeg ikke behandler deg som du fortjener. Selv om vi er glade i hverandre, så blir møtene med deg fulle av bismak. Du fortjener en som virkelig vil DEG vel, en som har tid og omtanke. Jeg er nok ikke en slik, dessverre. Blir av og til litt redd for meg selv, at jeg er så kynisk..
Du er et flott menneske vennen min, og jeg vil deg så vel..."
*
Forelskelse og begjær er merkelige greier. Kanskje kan det i blant være nødvendig å fyre opp litt for å skape vilkår for forandring, men når forelskelse systematisk blandes sammen med kjærlighet, kan resultatet bli en ganske trist rekke med branntomter. For kjærligheten handler om mange ting som det gjerne tas ganske lett på i forelskelsen, som f.eks omsorg som krever noe, jobbing med de mindre hyggelige sidene ved seg selv og andre, skape et felles rom der slett ikke alt foregår på egne premisser osv.

Hvis forelskelsen gjør mer "seende" enn "blind", og åpner for utvikling av kjærliget, så vil nok dette i de fleste tilfeller danne et bedre utgangspunkt for et langvarig forhold enn allverdens fornuft. Og en forelskelse trenger ikke komme stormende på heller. Men ganske ofte tar utviklingen helt andre retninger -- ikke minst når en hengir seg til illusjonen om at lidenskapene både skal vare og være bærende.

Poly-forhold kan virke konstruktivt i slike tilfeller. Når det er flere inne i bildet, blir ting gjerne litt mer "edruelige", respekten og omsorgen må gjerne settes mer i sentrum - og når en kan gå skritt og vokse sammen, kan kjærligheten også følge. Sjalusi kan ofte være tegn på dårlig kontakt både med situasjonen og med egne følelser. Og innbitt undertrykkelse av sjalusien kan være tegn på enda dårligere kontakt. Noen later til å være "skrudd sammen" slik at det synes omtrent umulig å få kontakt med røttene til sjalusifølelsene, andre igjen reagerer ikke noe særlig sterkt på "trusler". Men alle kan utvikle lykkemedfølelse ("kompersjon"): Hvis jeg er virkelig glad i noen for deres egen skyld - og ikke for min -, så bør jeg jo være i stand til å glede meg med dem... og det viser det seg at mange er! Det trenger slett ikke være så vanskelig å like "kjærestens" andre partnere, også om en selv bare har et vennskaplig forhold til dem.

Illustrasjon: Hieronymus Bosch; De syv dødssynder Wiki Commons