onsdag 24. mars 2010

Kanskje ingen stor motsetning, men iallfall ulike situasjoner

Tradisjonelt har det ofte forekommet tendenser til fronter mellom personer som karakteriserer seg selv som polyamorøse og swingers. For folk i begge gruppene har det vært om å gjøre å få fram at «vi er ikke slik» når det gjelder den andre retningen. Dette dukker opp så ofte og i så mange ulike sammenhenger og subkulturer at det nok ikke kan være helt tilfeldig.

Kamela Dolinova, som bor og utfolder seg i Boston-området, drøfter dette i et blogginnlegg: Open war: the polyamorous versus the swingers . Hun bruker begrepet «war» om noen av sine erfaringer fra USA - noe som iallfall er en solid overdrivelse i forhold til hva vi for vår del har vært borti. I utgangspunktet er det jo ikke spesielle krav til engasjementsdybde eller -bredde for at polyamorøse skal gå til sengs med noen, og det står vel heller ikke noe i Swingers-grunnloven om at en aldri må engasjere seg dypt og/eller varig i sine sexpartnere. Tvert imot, polyamori inkluderer på mange måter swinging som et spesialtilfelle, og det er ganske vanlig med swinging-erfaringer eller til og med ihuga praksis blant en del poly-folk. Og for mange swingers utvikler det seg over tid relasjoner mellom partnere som ikke i praksis er så ulike poly-relasjoner, selv om det slett ikke var meningen da de satte i gang.

På mange måter kan begge «bevegelsene» betraktes som protest-rørsler, mot monogamiet. De polyamorøse søker alternativer til eksklusiviteten i det relasjonelle monogamiet, swingerne til eksklusiviteten i det seksuelle monogamiet. Og mens en poly-relasjon strengt tatt ikke trenger å være seksuell for å være «fullstendig», trenger det ikke ligge noe som helst ut over det seksuelle i en swinger-relasjon. Dette gir to ganske ulike innfallsvinkler og det kan ha betydelige konsekvenser både praktisk og prinsipielt. Som Dolinova påpeker, legger swingerne ofte betydelig vekt på å framstå som helt «normale» utad, mens de polyamorøse langt oftere er nødt til å komme ut av skapet sitt - det de holder på med er altfor synlig til at det går greit å holde det skjult i lengden. Denne forskjellen i åpenhet viser seg i praksis ofte å henge sammen med andre ting: Poly-folka ser blant annet ut til å ha en sterkere tendens til livsstils/livssynsmessige alternativer. Det kan være politisk, religiøst eller atferdsmessig/seksuelt: Aktivisme, nyreligiøsitet og BDSM-interesser ser ut til å være overrepresentert hos de polyamorøse.

Swingerne på sin side opplever sin praksis som så «umoralsk» og uglesett at de gjerne legger ekstra vekt på ikke å stikke seg ut - iallfall gjelder dette i «frihetens land»USA, der presset til å følge de sosiale normene - og konsekvensene av ikke å gjøre det - i mange tilfeller ser ut til å være vesentlig større enn i Norge. Det kan også i blant være noen motsigelser innebygd: Når en legger vekt på ikke å komme for nær sex-partneren psykisk eller åndelig, vil jo dette stå i motsetning til at det er naturlig å tolke sex som uttrykk for intimitet og nærhet. For noen kan dette virke helt nedbrytende og etisk feil, noen opplever det som et misbruk av kjærlighetskreftene som ligger under sesualiteten, for andre igjen er det bare temmelig forvirrende. For eksempel har det forekommet at en swinger har identifisert og kontaktet en partner fra en i og for seg svært vellykket seanse, men der partneren var ment å være anonym. Og partneren har tatt det meget ille opp, og som et grovt brudd på «kontrakten», og til og med gått til represalier mot en person som har trodd at det var opprettet en kontakt..

I slike tilfeller har jo begge parter litt «rett»: En avtale er en avtale, og når det skal være «no strings attached» med samværet, så kan identifisering osv være et grovt avtalebrudd. At en eventuelt har innlatt seg på seksuelle handlinger, medfører ikke noe som helst annet, og en har rett til å reagere på avtalebrudd. Samtidig er det jo lett å forstå den som føler at det bør være lov å kontakte noen en har vært intim med, hvordan en enn velger å se på det, så har en defintivt noe sammen.

Polyamori er alt annet enn motsigelsesfri, men her settes veldig mye inn på å takle problemene. Noen vil sikkert være uenige, men ut fra mantraet «communicate, communicate, communicate» kan det betraktes som svik mot polyamori-ideen å stenge av eller skygge unna ubehagelig kommunikasjon som har med poly-relasjonene å gjøre. Det er kanskje ikke påbudt å bygge opp et inkluderende vi for alle som er involvert i en poly-relasjon, men det er iallfall problematisk å unnlate å jobbe i den retningen. På mange måter svikter en noen av poly-grunnprinsippene hvis en uten videre går med på swinger-prinsippet om «kjærlighetsfri sex». Og for alle de som vet at de ikke kan skille ut sexlivet sitt på den måten, kan det være ganske destruktivt å late som om det kan gå likevel. Ikke minst blir det veldig lett til at de involverte i slike «uforpliktende» relasjoner har helt ulike premisser for det de holder på med, og kanskje er det slett ikke det beste i hverandre en får fram - det kan like gjerne være at gamle demoner blir som nye, større og sterkere.

Litt sleivete kan en kanskje si om relasjonshåndteringen at mens det i swinging gjelder å ikke gjøre det vanskeligere enn nødvendig, gjelder det i polyamori ikke å gjøre det enklere enn nødvendig. Dermed er det nok også lettere for polyamorøse å gå inn på swinging enn omvendt. For de polyamorøse går det mest på å avgrense engasjementet, mens polyamori kan kreve et mennesklig engasjement som innebære helt nye og fremmede utfordringer for en swinger. Det er gjerne råd med den pølsa som er for lang, men åssen bærer en seg ad med den som er altfor kort?

Kanskje henger mye av den opplevde motsetningen mellom polyamori og swinging sammen med at en ser ting hos den andre som en ikke liker eller ønsker å ta opp hos seg selv. For mange polyamorøse kan nok «sannheten» være at de er mye mer sex-baserte, avgrensningsfikserte og mindre relasjonsorienterte enn (som så) de selv ønsker å innse, og swingerne tar konsekvensene av dette på en måte som egentlig er mer ryddig. Love without limits-ideen til polyfolka har jo noe som også lett kan bli kimen til en stor livsløgn: Det kommer veldig klart fram ved det klassiske og svært velbrukte eksemplet med at en elsker ikke barnet sitt mindre fordi om en får ett til. Nei, ikke i innstilling, mulig intensitet, dybde osv, men i evnen til å gi innhold til kjærligheten slår begrensningene fort inn. En gammel mann kommenterte sine foreldres digre barneflokk (enke og enkemann med dine, mine og våre omkring år 1900) sånn: «Det skulle ikke vært lov!» Og om en polyperson ikke opplever disse begrensningene, vil det ofte være fordi relasjonene vedkommende står i ikke har så veldig stort innhold. Aldri så nær en kan føle seg partnerne, kan det være en nærhet som er svært avgrenset i forhold til den store helheten et menneske kan være. I veldig mange tilfeller er nok polyamori mer å betrakte som «dybdeswinging» enn som virkelig grenseløs kjærlighet og dette kan være ubehagelig å gå inn på.

For swingerne går dette andre veien: De polyamorøse går, av prinsipp, inn på all relasjonsproblematikken som egentlig ligger innebygd i sexingen til swingerne, men som de selv i stor grad prøver å definere seg bort fra. Det ligger veldig mye potensiell bruk-og-kast-tankegang i swingernes utgangspunkt, og dette kan gå riktig bra så lenge partene er helt sammen om avgrensningene og overfladiskheten. Men det skal ikke så veldig mye til før det er dissonans her. Og selve tankegangen om sex uten følelser/engasjement kan, som vi har vært inne på, ha innebygd alvorlige motsigelser - de som enkelt og greit greier å gjennomføre dette, gang på gang på gang - er de følelsesmessig avanserte eller bare rett og slett avstumpede? Det er også et prinsipielt problem innebygd i swingernes bud på ansvarlig ikke-monogami: Et virkelig ansvar må jo gjelde helheten i swinger-situasjonen, men en masse kronglete aspekter forbundet med engasjement kan ofte bli definert bort, og dette kan gjøre ansvarligheten ganske hul. Slikt kan det være ubehagelig å innse.

Det kan godt hende at begge gruppene vil ha godt av å se nøyere på fellestrekkene i hva de holder på med, det dreier seg jo i grunnen om to ulike tilnærminger til den samme hovedproblemstllingen, ansvarlig ikke-monogami.

Illustrasjon: Scene erotique av Peter Fendi Wikimedia Commons