Polybok på norsk

I mars i fjor fikk vi forespørsel fra et forlag om vi ville skrive en bok om polyamori ettersom det ikke finnes noe litteratur på norsk om emnet. Det sa vi ja til.

I anledning arbeidet med manuskriptet, har vi intervjuet og snakket med andre som har ikke-monogame erfaringer for at det ikke bare skal være vårt eget syn som kommer frem.

Nå nærmer det seg tiden for at siste utkast av manuskriptet skal leveres til forlaget, men det er fremdeles rom for flere innspill. Har du tanker eller erfaringer med ikke-monogami og kunne tenke deg å dele dem med andre?
Du er velkommen til å ta kontakt med oss på mail: magicpenny2@gmail.com

Polykonferanse 2009 i Gøteborg

Det arrangeres polykonferanse i Gøteborg i perioden 4. - 6. september. Informasjon om påmelding etc. finner du her: Polykonferens 2009 i Göteborg

Polyamori i praksis: Fullversjonene

Mange, ja, de fleste, eksempler på polyamori i praksis er og blir på sine måter "light"-versjoner fordi det ligger så mange begrensninger både i rammene og i de involvertes personlige interesser og grensesettinger.

1. Reproduksjon

Det med barn er kanskje det viktigste. En temmelig stor del av "poly-livene" utspiller seg utenfor rammen av reproduksjon: De polyamorøse har enten ikke kommet fram til barne-fasen ennå, de er forbi den, eller de velger ikke å gå inn i den. Og når det er barn med i bildet, så er det ofte relativt enkle konstellasjoner, med et primærpar som også er foreldre, og deres (som regel sekundære) relasjoner til andre, ofte barnløse, eller med barn på sin kant. De virkelig "fulle pakkene", med flere kull under samme tak, kanskje til og med med foreldrene i forhold med hverandre, er mer sjeldne, og de har nok en tendens til ikke å vare så lenge, om de prøves. "Reirbygging" og polyliv kan nok være helt ut forenlige, men i praksis hører de ofte til hver sine livskapitler.

2. Kontinuerlig "dating"

Også det med "dating", aktiv søking etter nye partnere, blir også gjerne dempet veldig ned i varige polyamorøse forhold. De involverte har gjerne nok med å vedlikeholde og utvikle de etablerte forholdene, så søkefasene har en tendens til å begrenses til erstatning av partnere som faller ut.


3. "Sosial" sex

I forhold til den veldig inkluderende grunnholdningen hos polyamorøse, kan den heller tilbakeholdne innstillingen overfor "sosial sex", altså seksualitet som leves ut i sammenhenger med flere til stede, nesten være overraskende. Polyamorøse kan sikkert ha minst like mye av en ekshibisjonist i seg som andre, men det virker absolutt ikke som om denne legningen fyres opp særlig av poly-settingen. Heller tvert imot.

Så når det ofte kan være sparsomt med "saftige" beskrivelser fra de polyamorøses liv, så er det nok gjerne fordi det ikke er så mye "saftig" å berette om. Seksuallivet praktiseres flittig og grundig, men det er ofte kjedelig likt det som foregår i monogame forhold.
Polyfulcrum, den rødhårete 30+-mora fra Seattle, og hennes triadepartnere, barnefaren Polygestalt og Simon (som har med seg et barn fra tidligere ekteskap inn i husholdningen) utgjør et unntak fra det meste av dette. De dokumenterer sitt liv på bloggen Journals of a Polyamorous Triad. For de som er ute etter refleksjoner, innsikt og innimellom litt mer saftig stoff fra noen som prøver å være åpne, ærlige og seriøse om det meste, er bloggen deres litt av ei gullgruve. Så lenge den varer, vil noen kanskje føye til, men det synes vi er heller irrelevant.

For de prøver på viktige og vanskelige ting, og mye av det får de faktisk ganske så bra til. I forhold til hvor mange barn som vokser opp under brutte samliv og foreldrene i relativt uforutsigbare par-relasjoner, er pålitelig og stabil voksenkontakt vesentlig. Relasjonsfokuset i polyamori kan så avgjort være til barnas beste, og det som ligger i poly-mantraet "kommunikasjon, kommunikasjon, kommunikasjon" er veldig ofte noe av det som mangler mest når det gjelder å skape trygge rammer. Nå består jo denne triaden av i overkant ressurssterke mennesker i forhold til hva som er mer gjennomsnittlig, slik at de har temmelig gode forutsetninger for å lykkes. Men det er mange nok eksempler på trøblete oppvekster med sterke foreldre...

Det er ikke bare når det gjelder reproduksjon denne triaden tar full pakke med utfordringer. De insisterer på å leve "skikkelig" poly, og for dem er beitemarker til for å beites. Dermed blir det et betydelig pensum i ny-relasjonsdannelse og -pleie som en også skal igjennom. Og om ikke annet, så krever det tid og krefter. Dette er fra polyfulcrums (PF) refleksjoner en (for henne) stille St.Hans-aften, mens gutta hennes er på vift:

This is one of those weeks in poly-world that leads me to wonder if I'm getting stuck in my ways. Both of my partners have been out and about dating, and I'm struggling a bit with feeling outside the flow. Mind you, it's not like I've been sitting at home alone, it's just that I have no external stuff going on currently. Heck, it's been quite a while since I've had a solo date with anyone outside the household, at least for anything more intensive than coffee.

Part of me is very happy and contented with life the way it is, and then there's the other piece that feels like I've lost contact with my sense of adventure. This is sort of ridiculous, since I don't really enjoy dating all that much. I prefer getting to the relationship part of things, enjoying the emotional (and physical!) fun of being "with" someone.

(Fra Home again)

Nicket "fulcrum" betyr vippepunkt, og det kan nok føles litt tomt når det ikke vippes noen ting, i opptil flere timer. Samtidig siger det inn over henne at Bjørnsons "Hva du evner, giv av, i de nærmeste krav" er noe som er fort gjort å overdrive. Det hun går inn på, er også noe å kjenne på for de fleste av oss: Hva slags kontakt har du og jeg med vår "sense of adventure"? Og hva slags kontakt ønsker vi å ha?

Og, som alltid, spørsmålet er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det. Og depressive spøkelser hører ikke til dem PF legger seg på rygg for:

Here's the four step process that gets me out of this particular hole: 1) Ask- for what I want. 2) Acknowledge- that it's okay to feel uncomfortable at times, and that isn't a personal failure, or an error on the part of my partners. 3) Accept-the results of my own choices, especially when it's inconvenient. 4) Action- take any corrective action and move forward.

By staying conscious through the minor things, like this, it gives a great base to draw from when something bigger crops up. Even when I am at home. Again.

Når det gjelder det tredje punktet, seksuell sosialitet, så er nok det de går minst inn på. De hadde jo knapt vært "ordentlige" poly-folk om de hadde vært veldig seksuelt utagerende - det er ingen regler som forbyr sånt, men det bare "blir sånn". Vi kan komme tilbake til hva de rapporterer fra denne fronten, for nå, kan det vel holde å si at det absolutt ikke er noen fare for at deres lokale møter for polyamori-interesserte skal forveksles med kirkekaffen..

(Illustrasjon: Eget foto)

Polyamori – vei ut av tosomheten ja, men hva med ensomheten?

Det er liten tvil om at polyamori for noen kan være en vei ut av tosomheten. Umiddelbart virker det mye mer tvilsomt om det kan være en vei ut av ensomheten. Polyamori fungerer jo som oftest best med utgangspunkt i et solid og stabilt parforhold, og det å bygge opp dette parforholdet krever gjerne en relativt ‘monogam’ fokusering. Der poly-perspektivet i første omgang lett virker forstyrrende. Forholdet trenger ikke være seksuelt monogamt i denne fasen, f.eks. kan det hende partnerne utforsker sammen. Men det kreves som regel en følelses- og engasjementsmessig fokusering for at det skal “bli til noe”. Den polyamorøse åpenheten for flere forhold kan lett virke forstyrrende i en fase der mye handler om satsing. Erfaringsmessig gjør en det heller ikke spesielt lett for seg selv ved å gå inn på dating som åpent polyamorøs. Mange av de som er på partnerjakt, er nettopp ute etter en de kan “ha for seg selv”. Ved første øyekast – og mange ofrer ikke flere – kan det se ut som om polyamori handler om å sette i system det ustabile og uforpliktende ved sjekke- og kjøttmarkedene. Og dette vil veldig mange ut av, når de har vært i det en stund. Så – om polyamori er en vei ut av ensomheten, så virker det som en veldig smal en. Joda, vil vi si. Smal, men sikker. Om en er tålmodig nok, og “sterk” nok. Poly-vinklingen går nemlig direkte inn i flere av hovedproblemene ved pardannelse, på måter som kan være konstruktive.

1. Sex-fellene

Sex kan ha en enorm egenverdi, uten å være uttrykk for noe annet, eller være element i et større pardannelses-prosjekt. Noe av det som gjør single mest fattige, er at de ikke vil utvikle denne egenverdien i sexlivet sitt. De kan gjøre ulike ting, som å la sexen bli slave under sine begjær, bli gissel i sine partnerbestrebelser, eller et ganske hyggelig tidsfordriv. Hva består fellene i her? Jo, at sexens egenverdi stjeles, slik at den ikke får lov å utfolde sitt fulle relasjonsbyggende potensiale. Det er jo i og for seg ikke noe galt i å bruke sex på disse måtene, men verken en selv eller de andre involverte blir så mer tydelige av det, og istedenfor å komme i bevegelse, blir en lett sittende fast i sine roller. Sex-fellene handler i prinsippet om å gjøre seksualiteten til et middel, og da har en berøvet den svært mye av dens potensielle magi. I mange tilfeller kan det nok være best å gjøre den litt mer kontrollert og dressert, men i vår tid er dette typisk helst når en har viktige parprosjekter å gjennomføre, som å oppdra barn f.eks. For de single, vil sexfellene veldig sjeldent virke særlig konstruktivt for dem – når en ser nøye etter. Vel kan de oppnå å rase ut begjær, finne en partner eller ha hyggelig sex-tidsfordriv – men alt dette kunne de fått til enda bedre om de hadde latt seksualiteten fått spille ut hele sin egenverdi, og tatt utgangspunkt der. Det er her en polyamorøs innfallsvinkel kan hjelpe mye. Det eneste som kan være problematisk med denne vinkelen, er om en er ute bare etter et eksklusivt parforhold, og vil kjøre single-løype hele veien. Men i en søkefase er det jo gjerne flere kandidater, og det er på ingen måte noe “svik” mot poly-ideen om en etter hvert lukker det som blir det ene forholdet som virkelig videreutvikles. Det gjør jo de fleste poly-folk mer eller mindre hver kveld ;-) Det viktige ved poly-vinklingen er at den lar ting skje av gode, “riktige” grunner. Seksualiteten blir ikke fastbundet, men den blir forankret til en kjærlighetsrelasjon – kjærlighet i sin mest generelle betydning. Den blir ikke styrt av interessene til, men integrert i menneskene som deltar. Den lar ikke den ene relasjonen utvikle seg på noen relasjonsmessig slagmark — mange misforstår pardannelse og ser ikke hvor skadelig det gjerne blir når “paret” skal utvikle seg i “kamp”, og “forsvares” mot alle lumske trusler. Den lar relasjonen utvikle seg fordi den er bra, det er dette paret velger. En velger blant goder, og en velger ut fra at det faktisk fins emosjonell rikelighet.

2. Relasjonell kompetanse

Den viktigste grunnen til “sjelslig nød” er ikke sex-mangel, det er sviktende relasjonell kompetanse. I forhold til de potensialene vi har, og det “verden” har behov for, svikter vi vel alle mer eller mindre på dette. Derfor blir ikke hovedspørsmålet om å ha eller ikke, men å utvikle. Og sentralt i dette er åpenhet for relasjoner. Ikke “vidåpenhet”, på den måten at vi inngår i hva som helst som ønskes, men en slags “åpen oppmerksomhet” – ikke minst at vi tar konsekvensene av hvor vi er og hva vi gjør. Mye av single-atferden er ikke så egna til å utvikle slik relasjonell kompetanse, heller til å bekrefte og utdype forholds-fattigdom. Når en f.eks søker “den rette”, men en viss front mot alle de som ikke er det, så lager en avstumpinger i seg. Og ved å definere sex som et sult-spørsmål, eller kronen på forholds-verket – eller hva som helst annet der en ikke har spurt fenomenet mennesklig seksualitet hva det kan være, så lukker en dører som kunne ført til mer rikelighet.

Akkurat som det mest grunnleggende ved læring er å “lære å lære”, er noe av det mest grunnleggende ved relasjoner å få et forhold til dem, utvikle innholdet aktivt, aktivisere fantasien, oppdage muligheter. Ingenting kan brukes som sikker kokebok i sånne prosesser, men kokebøker som bare inneholder lapskaus-oppskrifter er iallfall utilstrekkelige. Og oppskrifter på vanlige parforhold vil ofte ha en utpreget lapskaus-karakter.. Her skal det sære, unike, vanskelig definerbare, skjøre, skeive, ja det meste egentlig, sauses ned. I riktig forståtte poly-vinklinger har en ikke noen sånne lapskaus-oppskrifter. Derfor kan de virke luftige, ubegripelige, lettvinte osv osv. Men grunnlaget er strammere enn som så: Kjærlighet, likeverdighet og symmetri er ikke på noen måte trivielt å virkeliggjøre. Og mangelen på steinhogde regler for veien videre bare reflekterer den ubestemtheten som gjelder. Og som det er helt vesentlig å kunne forholde seg fruktbart til.. Disse poly-vinklingene trenger ikke følges av ihuga “poly-praksis”. Det er verken lovpålagt sjekking eller tvungent ikke-monogami innenfor polyamorien, desto mindre grunn til forpliktelser for de som ikke bekjenner seg til ikke-monogamiet, men som ser at det kan være en god del å hente i poly-vinklingene.

(Illustrasjon: Eget foto)

Pleie og stell av enhjørninger

I poly-sammenheng er det en ønskeforestilling som ser ut til å være like vanlig som den veldig sjelden oppfylles, derfor kalles den gjerne for “den polyamorøse enhjørningen” (Unicorn, må absolutt ikke forveksles med den langt hyppigere forekommende og mindre sagnsomsuste capricorn!) Enhjørningen er en ung, attraktiv (selvsagt!) bifil og komplett singel kvinne som er villig til å flytte inn hos et par, gjerne noen år eldre, der hun er bi og han er hetero. Så blir hun med dem og danner en triade, som regel vil paret ha den ganske lukket, på deres premisser.

Nå skal vi absolutt ikke si at slike triader ikke kan forekomme, og til og med være ganske vellykkede så lenge de varer, men for svært mange par som søker en slik kvinne, er det et fabeldyr de er ute etter. Ikke et menneske av kjøtt og blod, med egne følelser, interesser på tvers av deres og romantiske ambisjoner der de ikke alltid inngår. Cinema Babe, en gjesteskribent i poly-bloggen til Goddess of Java (mest kjent som The Polyamorous Misanthrope) tar opp dette temaet.
Først og fremst må enhjørningsjegerne tenke over hvor utrolig mye som skal til for at et slikt opplegg skal klaffe. De fleste av oss har mer enn nok med å finne en stabil partner som vil bli med den ene i en polysammenheng; her skal en finne en person som det klaffer med begge for. Og selve situasjonen er i utgangspunktet veldig usymmetrisk, med derav følgende “anti-poly”-tendenser: Paret på den ene siden, “enhjørningen” på den andre. Kravet om likeverdighet kan bli vanskelig å oppfylle dersom ikke paret gjør seg veldig umake med å finne fram til felles premisser som funker for alle. Ja, ofte bør det tas ekstra mye hensyn til den tredje, som både kan være mye mer sårbar, og kanskje ikke har klarlagt sine egne interesser ennå.
Cinema Babe lister opp 6 spørsmål som et par bør stille seg i en sånn situasjon:
1. Er det slik at dere begge inngår i en pakkehandel eller er dere villige til å treffes og utvikle forhold uavhengig av hverandre ? Hvis dere er opptatt av bare å date som et par, hvorfor ?

2. Hva skjer hvis dere møter en kvinne dere begge er interessert i, men hvor romantisk tiltrekning utvikler seg mellom henne og bare en av dere ?

3. La oss tenke oss at dere finner deres flyktige bi-kvinne og at dere inngår i triaden av deres (kollektive) drømmer. Hvis deres felles jentekjæreste forelsker seg i en annen som *ikke* er interessert i et forhold med en eller begge av dere – hva vil skje ? Hva hvis den nye personen er åpen for å utforske et forhold med en eller begge av dere ?

4. Hva skjer hvis personen som din enhjørning blir forelsket i er en annen mann ? Hun er nå en del av et par. Betyr det at ditt forhold/deres forhold med henne er over ?

5. Hva skjer hvis, etter noe tid sammen, et av deres forhold blir brutt men det andre forholdet forblir sterk ? Betyr det at dere begge må gjøre det slutt med henne selv om et av forholdene fungerer godt ?

6. Hvorfor ingen par ? Ville dere være åpne for å bli involvert med en kvinne som allerede er en del av et par ? Hvis ikke, hvorfor ikke det ? Hvorfor ingen menn ? Hvis kvinnen i deres par er bi, selv om hun identifiserer seg som hovedsakelig lesbisk, hun forelsket seg jo i en mann en gang, hvorfor kan ikke det skje igjen ?

Hvis den tredje personen tar både triaden og poly-livet sitt veldig alvorlig, kan paret ende opp med litt sånn Øystein Sunde-stemning: “Jeg ba om en smule, ikke et helt brød!” For sannsynligheten taler jo for at hun vil finne en partner utenfor, i tillegg til de to, og at hun vil ha egen karriere, egne barn etc. Vi vil tro at det i svært mange tilfeller bare er et tidsspørsmål før slike ting melder seg. Derfor tror vi ikke at konstellasjoner som den “konjakk-kongen” lever i vil være typiske varige livsformer i poly-sammenheng. Og kanskje vil slike triader fungere best når det meste skjer ut fra “liv og lyst”. Slik som denne ganske så livsbejaende Vestlands-rapporten fra et erotisk nett-forum:

Erfaringer ja… mange er det kanskje ikke, men gode har de vært så langt. I vårt nåværende forhold så er vi vel kanskje som tre “kjærester” å regne. Ja, for vi deler dette forholdet alle tre, min mann, vår venninne og meg. Vi treffes når det er mulig, og for tiden deler vi hus alle tre. Dette går utrolig knirkefritt, og jeg tror nok ikke det hadde vært mulig med hvem som helst. Vi trives i hverandres selskap på alle måter, og det er nok en forutsetning. Vår venninne har eget rom med mulighet til å trekke seg tilbake, akkurat som en annen gjest ville fått (så lenge det er plass nok). Når det kommer til det seksuelle så er det ikke noe annet enn lyst som bestemmer. Om vi er
alle tre sammen, eller to og to, så er ikke det noe vi holder regnskap over. Faktisk får vi fire varianter på den måten (ler). Om lysten ikke er der så er heller ikke det noe problem, for som sagt trives vi i hverandres selskap. Hva folk rundt oss tenker og tror vet jeg ikke, noen har sikkert sine mistanker, men det er egentlig uvesentlig så lenge det ikke går utover “mine og dine og våres” barn.

Vi tror ambisjonsnivået kan være viktig – “akkurat som en annen gjest ville fått” kan danne en helt vesentlig avgrensning. Slik at ingen later som om det som skjer er noe annet og “mer” enn hva det faktisk er. Og samtidig gir alle parter det spille- og handlingsrommet som er sunt for dem. Vi lurer på om det er litt sånn “trekanter er lett, triader er veldig vanskelig”…

Da kan fantasiene om enhjørningen kanskje realiseres på måter som virker fruktbart som alle, og ikke ende opp slik som denne amerikanske jenta summerer opp sine erfaringer:

Etter å ha vært en enhjørning (singel, relativt tiltrekkende, ingen unger, tidlig i 20-årene og bi) kan jeg fortelle
at de fleste par som jakter på enhjørninger har svært liten anelse om hvordan forholdet skal være. Mens de selv kan ha unger, får du ikke tillatelse til å ha noen. De er vanligvis også bare-i-teorien polyfolk, og har ikke den fjærneste ide om hvordan håndtere ting som sjalusi (og fyren har aldri noensinne tenkt over hvordan det vil være når kona og kjæresten har mensen samtidig).

Jeg tror at det er en tendens til å ville at NOEN skal være husmor- men folk flest mener jo det trengs to inntekter for å forsørge en familie. Det er mye billigere/lettere å få en enhjørning inn der for å være en ubetalt hushjelp/sexleketøy enn til a) jobbe med forholdet sitt og b) leie en tjenestepike.

Dette betyr ikke at enhjørningsjakt ikke er for seriøse poly-folk. Tvert imot, vil vi si – en skikkelig polyamorøs ramme er omtrent det eneste som kan få denne situasjonen til å fungere samtidig som alles interesser ivaretas. Men undervurder for al del ikke hva enhjørninger krever av pleie og stell!

Illustrasjon: Moretto da Brescia fra Wikimedia Commons
Takk til T.M. for tillatelse til å benytte forumsinnlegg.