Det vanskelige livet

Den berusende følelsen av å begjære og bli begjært. Det var lidenskapen hun ønsket. Det var det hun fikk. Hele tiden å bli utfordret av Hans sterke vilje. Utfordret til å bryte grenser. Stadig nye grenser. Ettersom årene gikk ble hun mer og mer knyttet til ham følelsesmessig. Da han sa han var blitt glad i henne,begynte hun å gråte. Hun visste det betydde slutten.
Hun:"For å være ærlig A. Jeg forstår ikke noe av hva som har skjedd. Med deg og meg. Og ettersom jeg ikke finner noen forklaring på det,har jeg prøvd å komme videre i livet mitt. Jeg er svært,svært glad i deg og ønsker deg all verdens godt."
Han: "Jeg vet ikke vennen min, men føler nok at jeg hele tiden har pushet deg til å gjøre ting du egentlig ikke har lyst til. Når jeg samtidig har dårlig utviklet sosiale evner, føler jeg at jeg ikke behandler deg som du fortjener. Selv om vi er glade i hverandre, så blir møtene med deg fulle av bismak. Du fortjener en som virkelig vil DEG vel, en som har tid og omtanke. Jeg er nok ikke en slik, dessverre. Blir av og til litt redd for meg selv, at jeg er så kynisk..
Du er et flott menneske vennen min, og jeg vil deg så vel..."
*
Forelskelse og begjær er merkelige greier. Kanskje kan det i blant være nødvendig å fyre opp litt for å skape vilkår for forandring, men når forelskelse systematisk blandes sammen med kjærlighet, kan resultatet bli en ganske trist rekke med branntomter. For kjærligheten handler om mange ting som det gjerne tas ganske lett på i forelskelsen, som f.eks omsorg som krever noe, jobbing med de mindre hyggelige sidene ved seg selv og andre, skape et felles rom der slett ikke alt foregår på egne premisser osv.

Hvis forelskelsen gjør mer "seende" enn "blind", og åpner for utvikling av kjærliget, så vil nok dette i de fleste tilfeller danne et bedre utgangspunkt for et langvarig forhold enn allverdens fornuft. Og en forelskelse trenger ikke komme stormende på heller. Men ganske ofte tar utviklingen helt andre retninger -- ikke minst når en hengir seg til illusjonen om at lidenskapene både skal vare og være bærende.

Poly-forhold kan virke konstruktivt i slike tilfeller. Når det er flere inne i bildet, blir ting gjerne litt mer "edruelige", respekten og omsorgen må gjerne settes mer i sentrum - og når en kan gå skritt og vokse sammen, kan kjærligheten også følge. Sjalusi kan ofte være tegn på dårlig kontakt både med situasjonen og med egne følelser. Og innbitt undertrykkelse av sjalusien kan være tegn på enda dårligere kontakt. Noen later til å være "skrudd sammen" slik at det synes omtrent umulig å få kontakt med røttene til sjalusifølelsene, andre igjen reagerer ikke noe særlig sterkt på "trusler". Men alle kan utvikle lykkemedfølelse ("kompersjon"): Hvis jeg er virkelig glad i noen for deres egen skyld - og ikke for min -, så bør jeg jo være i stand til å glede meg med dem... og det viser det seg at mange er! Det trenger slett ikke være så vanskelig å like "kjærestens" andre partnere, også om en selv bare har et vennskaplig forhold til dem.

Illustrasjon: Hieronymus Bosch; De syv dødssynder Wiki Commons