Polyamori – vei ut av tosomheten ja, men hva med ensomheten?

Det er liten tvil om at polyamori for noen kan være en vei ut av tosomheten. Umiddelbart virker det mye mer tvilsomt om det kan være en vei ut av ensomheten. Polyamori fungerer jo som oftest best med utgangspunkt i et solid og stabilt parforhold, og det å bygge opp dette parforholdet krever gjerne en relativt ‘monogam’ fokusering. Der poly-perspektivet i første omgang lett virker forstyrrende. Forholdet trenger ikke være seksuelt monogamt i denne fasen, f.eks. kan det hende partnerne utforsker sammen. Men det kreves som regel en følelses- og engasjementsmessig fokusering for at det skal “bli til noe”. Den polyamorøse åpenheten for flere forhold kan lett virke forstyrrende i en fase der mye handler om satsing. Erfaringsmessig gjør en det heller ikke spesielt lett for seg selv ved å gå inn på dating som åpent polyamorøs. Mange av de som er på partnerjakt, er nettopp ute etter en de kan “ha for seg selv”. Ved første øyekast – og mange ofrer ikke flere – kan det se ut som om polyamori handler om å sette i system det ustabile og uforpliktende ved sjekke- og kjøttmarkedene. Og dette vil veldig mange ut av, når de har vært i det en stund. Så – om polyamori er en vei ut av ensomheten, så virker det som en veldig smal en. Joda, vil vi si. Smal, men sikker. Om en er tålmodig nok, og “sterk” nok. Poly-vinklingen går nemlig direkte inn i flere av hovedproblemene ved pardannelse, på måter som kan være konstruktive.

1. Sex-fellene

Sex kan ha en enorm egenverdi, uten å være uttrykk for noe annet, eller være element i et større pardannelses-prosjekt. Noe av det som gjør single mest fattige, er at de ikke vil utvikle denne egenverdien i sexlivet sitt. De kan gjøre ulike ting, som å la sexen bli slave under sine begjær, bli gissel i sine partnerbestrebelser, eller et ganske hyggelig tidsfordriv. Hva består fellene i her? Jo, at sexens egenverdi stjeles, slik at den ikke får lov å utfolde sitt fulle relasjonsbyggende potensiale. Det er jo i og for seg ikke noe galt i å bruke sex på disse måtene, men verken en selv eller de andre involverte blir så mer tydelige av det, og istedenfor å komme i bevegelse, blir en lett sittende fast i sine roller. Sex-fellene handler i prinsippet om å gjøre seksualiteten til et middel, og da har en berøvet den svært mye av dens potensielle magi. I mange tilfeller kan det nok være best å gjøre den litt mer kontrollert og dressert, men i vår tid er dette typisk helst når en har viktige parprosjekter å gjennomføre, som å oppdra barn f.eks. For de single, vil sexfellene veldig sjeldent virke særlig konstruktivt for dem – når en ser nøye etter. Vel kan de oppnå å rase ut begjær, finne en partner eller ha hyggelig sex-tidsfordriv – men alt dette kunne de fått til enda bedre om de hadde latt seksualiteten fått spille ut hele sin egenverdi, og tatt utgangspunkt der. Det er her en polyamorøs innfallsvinkel kan hjelpe mye. Det eneste som kan være problematisk med denne vinkelen, er om en er ute bare etter et eksklusivt parforhold, og vil kjøre single-løype hele veien. Men i en søkefase er det jo gjerne flere kandidater, og det er på ingen måte noe “svik” mot poly-ideen om en etter hvert lukker det som blir det ene forholdet som virkelig videreutvikles. Det gjør jo de fleste poly-folk mer eller mindre hver kveld ;-) Det viktige ved poly-vinklingen er at den lar ting skje av gode, “riktige” grunner. Seksualiteten blir ikke fastbundet, men den blir forankret til en kjærlighetsrelasjon – kjærlighet i sin mest generelle betydning. Den blir ikke styrt av interessene til, men integrert i menneskene som deltar. Den lar ikke den ene relasjonen utvikle seg på noen relasjonsmessig slagmark — mange misforstår pardannelse og ser ikke hvor skadelig det gjerne blir når “paret” skal utvikle seg i “kamp”, og “forsvares” mot alle lumske trusler. Den lar relasjonen utvikle seg fordi den er bra, det er dette paret velger. En velger blant goder, og en velger ut fra at det faktisk fins emosjonell rikelighet.

2. Relasjonell kompetanse

Den viktigste grunnen til “sjelslig nød” er ikke sex-mangel, det er sviktende relasjonell kompetanse. I forhold til de potensialene vi har, og det “verden” har behov for, svikter vi vel alle mer eller mindre på dette. Derfor blir ikke hovedspørsmålet om å ha eller ikke, men å utvikle. Og sentralt i dette er åpenhet for relasjoner. Ikke “vidåpenhet”, på den måten at vi inngår i hva som helst som ønskes, men en slags “åpen oppmerksomhet” – ikke minst at vi tar konsekvensene av hvor vi er og hva vi gjør. Mye av single-atferden er ikke så egna til å utvikle slik relasjonell kompetanse, heller til å bekrefte og utdype forholds-fattigdom. Når en f.eks søker “den rette”, men en viss front mot alle de som ikke er det, så lager en avstumpinger i seg. Og ved å definere sex som et sult-spørsmål, eller kronen på forholds-verket – eller hva som helst annet der en ikke har spurt fenomenet mennesklig seksualitet hva det kan være, så lukker en dører som kunne ført til mer rikelighet.

Akkurat som det mest grunnleggende ved læring er å “lære å lære”, er noe av det mest grunnleggende ved relasjoner å få et forhold til dem, utvikle innholdet aktivt, aktivisere fantasien, oppdage muligheter. Ingenting kan brukes som sikker kokebok i sånne prosesser, men kokebøker som bare inneholder lapskaus-oppskrifter er iallfall utilstrekkelige. Og oppskrifter på vanlige parforhold vil ofte ha en utpreget lapskaus-karakter.. Her skal det sære, unike, vanskelig definerbare, skjøre, skeive, ja det meste egentlig, sauses ned. I riktig forståtte poly-vinklinger har en ikke noen sånne lapskaus-oppskrifter. Derfor kan de virke luftige, ubegripelige, lettvinte osv osv. Men grunnlaget er strammere enn som så: Kjærlighet, likeverdighet og symmetri er ikke på noen måte trivielt å virkeliggjøre. Og mangelen på steinhogde regler for veien videre bare reflekterer den ubestemtheten som gjelder. Og som det er helt vesentlig å kunne forholde seg fruktbart til.. Disse poly-vinklingene trenger ikke følges av ihuga “poly-praksis”. Det er verken lovpålagt sjekking eller tvungent ikke-monogami innenfor polyamorien, desto mindre grunn til forpliktelser for de som ikke bekjenner seg til ikke-monogamiet, men som ser at det kan være en god del å hente i poly-vinklingene.

(Illustrasjon: Eget foto)

Pleie og stell av enhjørninger

I poly-sammenheng er det en ønskeforestilling som ser ut til å være like vanlig som den veldig sjelden oppfylles, derfor kalles den gjerne for “den polyamorøse enhjørningen” (Unicorn, må absolutt ikke forveksles med den langt hyppigere forekommende og mindre sagnsomsuste capricorn!) Enhjørningen er en ung, attraktiv (selvsagt!) bifil og komplett singel kvinne som er villig til å flytte inn hos et par, gjerne noen år eldre, der hun er bi og han er hetero. Så blir hun med dem og danner en triade, som regel vil paret ha den ganske lukket, på deres premisser.

Nå skal vi absolutt ikke si at slike triader ikke kan forekomme, og til og med være ganske vellykkede så lenge de varer, men for svært mange par som søker en slik kvinne, er det et fabeldyr de er ute etter. Ikke et menneske av kjøtt og blod, med egne følelser, interesser på tvers av deres og romantiske ambisjoner der de ikke alltid inngår. Cinema Babe, en gjesteskribent i poly-bloggen til Goddess of Java (mest kjent som The Polyamorous Misanthrope) tar opp dette temaet.
Først og fremst må enhjørningsjegerne tenke over hvor utrolig mye som skal til for at et slikt opplegg skal klaffe. De fleste av oss har mer enn nok med å finne en stabil partner som vil bli med den ene i en polysammenheng; her skal en finne en person som det klaffer med begge for. Og selve situasjonen er i utgangspunktet veldig usymmetrisk, med derav følgende “anti-poly”-tendenser: Paret på den ene siden, “enhjørningen” på den andre. Kravet om likeverdighet kan bli vanskelig å oppfylle dersom ikke paret gjør seg veldig umake med å finne fram til felles premisser som funker for alle. Ja, ofte bør det tas ekstra mye hensyn til den tredje, som både kan være mye mer sårbar, og kanskje ikke har klarlagt sine egne interesser ennå.
Cinema Babe lister opp 6 spørsmål som et par bør stille seg i en sånn situasjon:
1. Er det slik at dere begge inngår i en pakkehandel eller er dere villige til å treffes og utvikle forhold uavhengig av hverandre ? Hvis dere er opptatt av bare å date som et par, hvorfor ?

2. Hva skjer hvis dere møter en kvinne dere begge er interessert i, men hvor romantisk tiltrekning utvikler seg mellom henne og bare en av dere ?

3. La oss tenke oss at dere finner deres flyktige bi-kvinne og at dere inngår i triaden av deres (kollektive) drømmer. Hvis deres felles jentekjæreste forelsker seg i en annen som *ikke* er interessert i et forhold med en eller begge av dere – hva vil skje ? Hva hvis den nye personen er åpen for å utforske et forhold med en eller begge av dere ?

4. Hva skjer hvis personen som din enhjørning blir forelsket i er en annen mann ? Hun er nå en del av et par. Betyr det at ditt forhold/deres forhold med henne er over ?

5. Hva skjer hvis, etter noe tid sammen, et av deres forhold blir brutt men det andre forholdet forblir sterk ? Betyr det at dere begge må gjøre det slutt med henne selv om et av forholdene fungerer godt ?

6. Hvorfor ingen par ? Ville dere være åpne for å bli involvert med en kvinne som allerede er en del av et par ? Hvis ikke, hvorfor ikke det ? Hvorfor ingen menn ? Hvis kvinnen i deres par er bi, selv om hun identifiserer seg som hovedsakelig lesbisk, hun forelsket seg jo i en mann en gang, hvorfor kan ikke det skje igjen ?

Hvis den tredje personen tar både triaden og poly-livet sitt veldig alvorlig, kan paret ende opp med litt sånn Øystein Sunde-stemning: “Jeg ba om en smule, ikke et helt brød!” For sannsynligheten taler jo for at hun vil finne en partner utenfor, i tillegg til de to, og at hun vil ha egen karriere, egne barn etc. Vi vil tro at det i svært mange tilfeller bare er et tidsspørsmål før slike ting melder seg. Derfor tror vi ikke at konstellasjoner som den “konjakk-kongen” lever i vil være typiske varige livsformer i poly-sammenheng. Og kanskje vil slike triader fungere best når det meste skjer ut fra “liv og lyst”. Slik som denne ganske så livsbejaende Vestlands-rapporten fra et erotisk nett-forum:

Erfaringer ja… mange er det kanskje ikke, men gode har de vært så langt. I vårt nåværende forhold så er vi vel kanskje som tre “kjærester” å regne. Ja, for vi deler dette forholdet alle tre, min mann, vår venninne og meg. Vi treffes når det er mulig, og for tiden deler vi hus alle tre. Dette går utrolig knirkefritt, og jeg tror nok ikke det hadde vært mulig med hvem som helst. Vi trives i hverandres selskap på alle måter, og det er nok en forutsetning. Vår venninne har eget rom med mulighet til å trekke seg tilbake, akkurat som en annen gjest ville fått (så lenge det er plass nok). Når det kommer til det seksuelle så er det ikke noe annet enn lyst som bestemmer. Om vi er
alle tre sammen, eller to og to, så er ikke det noe vi holder regnskap over. Faktisk får vi fire varianter på den måten (ler). Om lysten ikke er der så er heller ikke det noe problem, for som sagt trives vi i hverandres selskap. Hva folk rundt oss tenker og tror vet jeg ikke, noen har sikkert sine mistanker, men det er egentlig uvesentlig så lenge det ikke går utover “mine og dine og våres” barn.

Vi tror ambisjonsnivået kan være viktig – “akkurat som en annen gjest ville fått” kan danne en helt vesentlig avgrensning. Slik at ingen later som om det som skjer er noe annet og “mer” enn hva det faktisk er. Og samtidig gir alle parter det spille- og handlingsrommet som er sunt for dem. Vi lurer på om det er litt sånn “trekanter er lett, triader er veldig vanskelig”…

Da kan fantasiene om enhjørningen kanskje realiseres på måter som virker fruktbart som alle, og ikke ende opp slik som denne amerikanske jenta summerer opp sine erfaringer:

Etter å ha vært en enhjørning (singel, relativt tiltrekkende, ingen unger, tidlig i 20-årene og bi) kan jeg fortelle
at de fleste par som jakter på enhjørninger har svært liten anelse om hvordan forholdet skal være. Mens de selv kan ha unger, får du ikke tillatelse til å ha noen. De er vanligvis også bare-i-teorien polyfolk, og har ikke den fjærneste ide om hvordan håndtere ting som sjalusi (og fyren har aldri noensinne tenkt over hvordan det vil være når kona og kjæresten har mensen samtidig).

Jeg tror at det er en tendens til å ville at NOEN skal være husmor- men folk flest mener jo det trengs to inntekter for å forsørge en familie. Det er mye billigere/lettere å få en enhjørning inn der for å være en ubetalt hushjelp/sexleketøy enn til a) jobbe med forholdet sitt og b) leie en tjenestepike.

Dette betyr ikke at enhjørningsjakt ikke er for seriøse poly-folk. Tvert imot, vil vi si – en skikkelig polyamorøs ramme er omtrent det eneste som kan få denne situasjonen til å fungere samtidig som alles interesser ivaretas. Men undervurder for al del ikke hva enhjørninger krever av pleie og stell!

Illustrasjon: Moretto da Brescia fra Wikimedia Commons
Takk til T.M. for tillatelse til å benytte forumsinnlegg.

Artikler om polyamori i Cupido og Tara

Cupido har i siste nummer - 10/2008 - flere artikler om polyamori. Av innholdet kan nevnes forklaring av begreper, omtale av den belgiske sexologen Ester Perel og intervju med den ene av oss - Inni. Artiklene gir en god presentasjon av polyamori og vi anbefaler dem gjerne til våre lesere.

*

Oppdatering 4.februar 09:


Bladet tara har startet en serie de kaller «Samlivet utenfor A4» og åpner serien i februarnummeret med en artikkel om polyamori. Inni er intervjuet. Dessverre avsluttes artikkelen med å henvise til en ikke-eksisterende nettside/adresse i stedet for adressen til bloggen vår.

"Ett kjød"? Eller to? Eller tre?

Fem dager siden sist, vi møtes til fredag middag, skal ha helgen sammen. Har gledet meg, god flyt gjennom uken, ved hjelp av noen mailer og sms'er. Så er du der, smilende, store gode åpne armer, men med en kappe av henne, den andre, rundt deg. Nesten som et elektrisk felt, vanskelig å komme inntil. Stille, stille, ikke si noe, se an situasjonen. Kinotur. Vinglass på bar etterpå. Hun henger rundt deg fortsatt. Hun påvirker tonen i det du sier, farger uttrykket ditt, skinner igjennom i smilet ditt. Herregud, jeg skal ha helg med deg, men her får jeg "henne" med på kjøpet. Hvordan nå frem til deg, gjennom sløret av en annen?

I Matteus 19:4-6 og Markus 10:6-9 snakker Jesus om foreningen mellom kvinne og mann: «Derfor skal en mann forlate sin far og mor og bli forent med sin kone, og de to skal bli ett kjød. Så er de ikke lenger to, men ett. Derfor, det Gud har sammenføyet, skal ikke mennesker skille ad.»
Dette budskapet om forening, "unifikasjon", kan tolkes på svært mange måter, og flere av dem er temmelig lite kjærlige, slik vi gjerne forstår kjærlighet. Ordet har nemlig legitimert forbud mot skilsmisse, forbud mot sex med samme kjønn, og vært brukt som en endelig "lovfesting" av monogamiet. Samtidig viser det til noe som vi kan oppleve i et parforhold, selv om slett ikke alle par kommer dit. I den engasjementsmessige forbindelsen kan vi danne en enhet, og roten til denne enheten ligger svært dypt i vår natur; den er "gudegitt". Vi flyter sammen, fylles
opp av hverandre, "blir ett kjød". Vi kan merke det selv når et forhold blir tilstrekkelig sterkt og nært, men vil andre kunne merke det på oss? Så lenge en ikke er inne i noen forelskelsesfase eller er akutt følelsesmessig "tent", kan det være ganske lite merkbart for de som står helt utenfor. For de vi har et nært, kanskje også seksuelt, forhold til, blir situasjonen en helt annen. I en polyamorøs setting kan det noen ganger merkes svært godt at partneren er "fylt" med en annen. Det kan føles positivt for noen, kanskje føles det som å gå opp i en "høyere enhet", men det kan også føles som forstyrrende inntil det utålelige.

Dette er noe annet og mye mer grunnleggende enn å være fylt med tanker og begjær, for det forsvinner ikke umiddelbart ved at en tenker på eller lyster noe annet. Det er heller ikke noe som avhenger av handlinger fra tredjeparten - om nå slike skulle kunne ha merkbare
virkninger. Den enkleste måten å beskrive det på, er - nettopp - at de to er blitt ett. For mange vil en slik opplevelse av at partneren er blitt ett med en annen være den endelige bekreftelsen på at nå er forholdet i bunn og grunn over, likeså vil en slik opplevelse for en ny partner kunne føles som den aller sterkeste bekreftelsen på et forhold. Men så enkelt er det ikke.

Det er fullt mulig å ha denne enhetsopplevelsen med flere enn en. Og selv om en slik opplevelse absolutt kan tas som en bekreftelse på styrken i et forhold, fjerner den i og for seg ikke ett eneste problem som måtte ligge i forholdet. Den kan faktisk virke stikk motsatt, for det er fort gjort å tro at denne enheten går lengre enn den faktisk gjør. Det at enhetsopplevelsen slett ikke trenger være unik, kan tas som en indikasjon på at dyptgående polyamori kanskje er "naturlig". Og er en først ute og spekulerer teologisk, kan Jesu ord sammen med den "doble enhetsopplevelsen tolkes som at polyamori også er "gudegitt"! En tryggere konklusjon er kanskje at en skal være ytterst varsom med å la "Guds ord" e.l. være direkte retningsgivende.

Selv om disse enhetsopplevelsene med en tredjepart i noen sammenhenger kan oppleves som positive for alle, er det vesentlig å kunne håndtere dem. Og som regel må vi regne med at partneren ikke fikser det, iallfall ikke i lengden, hvis jeg går rundt og er "fylt" av en
tredjeperson. Slik at han føler at han ikke spiser middag og går til sengs med bare meg, men også en tredjemann. Dette trenger ikke ha noe som helst med motvilje mot den tredje å gjøre, det er forstyrrelsen, eller blokkeringer for flyten, som ikke tåles.

Den reine tanke-kontakten med en tredjeperson kan håndteres ved å fokusere tankene, det som foregår på planet for ønsker og begjær kan håndteres ved å endre innstillingen til ønskene og begjærene. Ved psykisk kontakt, en slags "rapport" med partneren, som forekommer ganske ofte når en er samstemte, kan en rett og slett "legge på røret". Men kontakten som ligger i at en "flyter sammen" kan ikke bare "knipses bort". Kanskje vil «karensdager» være nødvendige, for å «lufte ut». Men det viktigste er at her må en la seg "fylle med realiteten" i forholdet til partneren som er til stede her og nå, og derfor kan dette være en ganske avslørende prøve: Har dette forholdet mye og sterk nok realitet til å virke oppfyllende? Det vil også virke som en bekreftelse om en får det til rimelig greit. Men, som Diana sa ved skilsmissen med prins Charles: "It became somewhat crowded in there". Det er ikke sikkert at en partner vil finne seg i å være tilskuer eller endog deltaker i sånne øvelser så mange ganger. Hvis en regelmessig trekker med seg en ny enhet, er det ikke usannsynlig at den opprinnelige enheten etter hvert vil sprekke.

Når et forhold utvikler nye dimensjoner, kan det på flere måter virke som å utvikle nye forhold. Dermed kan det utløses betydelige mengder ny forholds-energi, NFE. Dette kan komme temmelig uforberedt og virke forvirrende: Midt oppe i et godt, gammelt forhold veller det
plutselig opp ny energi, intensitet. Det er lett å feiltolke som at forholdet har utviklet seg dramatisk; NFE-partneren tar det kanskje som beviset på at dette bør være primærforholdet; det kan virke som om en virkelig sliter i det opprinnelige forholdet osv. Når en først har erkjent det som et NFE-fenomen, er det enklere å forstå og håndtere. Når den nye kontaktdimensjonen har gått over i en mer normal fase, kan det overflatisk sett fortone seg som "mindre sterkt" - men i så fall bedrar skinnet ganske grundig. Det er når de første, mer overveldende, opplevelsene har lagt seg at en virkelig kan gå inn på realitetene i denne enhetsopplevelsen. Da kan en også se at dette faktisk kan videreutvikles, og kanskje oppdager en at poly-perspektivet kan gi inspirasjon til dypere bearbeiding også av dette aspektet ved forhold.

Du fulgte meg hjem, men det ar uaktuelt å overnatte, sove sammen. Vi møttes igjen til middag lørdag, fortsatt var hun der. Først søndag, langt på dag, var luften "ren" rundt deg. Det tok lang tid, denne gangen, å oppleve deg helhjertet og helsinnet til stede for meg.

Eget foto

Flyt

Etterklang - den vare, gode tonen som blir med inn i uken, når helgen er over og vi ikke sees igjen før fredag kveld. Den tonen som er igjen etter lange morgener i sengen, dypt fokusert på temaer som berører oss, eller etter skauturene, der pulsen blir høy av farten både i beina og hodet. Tonen som henger der etter langsomme måltider, eller middagsluren i sofaen tett omslynget. Hvordan ta vare på den tonen, så den bærer helt fram til neste møte, fem uendelig lange dager inn i framtiden?

I det du forlater meg, vendes din oppmerksomhet mot en annen. Ukedagene er hennes, den andre. Så trygg er du på vårt forhold, og så fokusert vender du deg mot henne, at det kjennes mest som jeg ikke fins, de 120 timene vi ikke sees. Vi er i samme by, vi har mobiltelefoner og e-post, og likevel forsvinner du i et mørke, når etterklangen blir brutt. Av taushet. Fordi jeg ikke vil ta kontakt når du er hos henne. Fordi vi har travle jobber som ikke tillater privat tid i arbeidstiden. Bare vite at du er i live, at alt er vel, den ene lille sms’en hadde vært nok…

Kjæreste, etterklangen kan bære gjennom mandag, kanskje tirsdag, av og til onsdag. Den pleies av de ørsmå bekreftelsene, som en e-post i lunchpausen. En om dagen er nok. Selv det har ofte vært for vanskelig, til nå. Slik har helgene startet i disharmoni, og det har tatt tid å finne tonen, enda en helg.

Hvordan få kommunikasjonen til å flyte, når vi ikke er sammen? Hvordan unngå brudd i flyten, når vi er sammen?

----

Flyt er viktig, og gjerne litt vanskelig, i alle forhold, både når man er sammen og har dager fra hverandre. Drypp av kommunikasjon, kanskje oppmerksomheter, bekreftelser, felles opplevelser, en levende dialog, prosjekter som utfolder seg, felles utvikling og modning av tanker og forestillinger - flyt kan være så mangt. Neglisjering av flyt, eller at en ikke bryr seg om å utvikle den videre etter hvert som partene utvikler seg og forandrer seg, er ofte viktige faktorer bak forhold som dør ut.

I poly-sammenheng blir flyt spesielt viktig, og byr ofte på noen ekstra utfordringer. For når en skal holde ikke ett, men flere, forhold levende, og utvikle dem, står problemene i kø. Det går ikke så mye av seg selv som ett forhold kan gjøre. Det kan kreve bevisst mobilisering av krefter og oppmerksomhet, og da blir det liksom ikke «ekte» etter gamle, vante forestillinger. Når kjærligheten er sterk, skal liksom alt slikt bare være der, pleier en gjerne å tro.


Og jo mer "seriøse" forholdene er, desto vanskeligere kan dette bli. Et elskerforhold kan ofte vedlikeholdes" med sporadiske møter og mer tilfeldig kommunikasjon, mens det føles feil for mange om en ikke har kontakt med kjæresten daglig (minst). Med to, eller kanskje til og med tre "kjærester", blir det gjerne minst en som opplever for liten kontakt mellom møtene. Og brudd i kontakten, hvis den ene midt i et møte pleier kontakt med en eller flere av ”de andre”. Vi mennesker ser jo også ut til å ha et behov for unikhet (iallfall de fleste av oss), og når det er bare du og jeg som er sammen, så skal det være du og jeg. Og ikke han og han og henne og henne i tillegg, som spøkelser i lufta rundt oss, eller som konstante online chattepartnere. Hvis jeg plutselig blir åndsfraværende, og kaster meg inn i en intens SMS-kommunikasjon mens vi to er sammen, så sier jeg jo egentlig til deg at "det er nok ikke oss to, nei".

I polyamorøse forhold dreier det seg på ingen måte om å lage en illusjon av tosomhet, "weekend-monogami" er for eksempel ingen varig "løsning". Men nettopp fordi det aldri blir helt tosomt, er det desto viktigere at en er helhjertet og helfokusert til stede når en er til stede. Ellers vil det lett snike seg inn en overflatiskhet som på sikt bryter ned forholdet. Det virker som om denne formen for fokusering ikke faller så vanskelig for dem som virkelig går inn for det forholdet de står oppe i. Og skifte av fokus fra en dag til neste, kan falle overraskende naturlig. Dette er jo kjent fra utallige elsker-relasjoner, og heller ikke polyamorøse, som gjør "partnerbyttene" sine helt åpent, ser ut til å oppleve dette som det største problemet de har. Når fokuseringen begynner å bli et problem, er det gjerne et tegn på at selve forholdet skranter.

Verre er det med "flyten" med den som ikke er i fokus. Ensomhet, forlatthet, sjalusi, savn - mange følelser kan velle opp, og de kan bli forsterket av vissheten om at partneren ikke er alene. Det er heller ingen fullgod løsning å skaffe seg flere partnere, så en ikke må være alene om en ikke vil. For det "gjør vondt" i akkurat det forholdet, akkurat der og da, når flyten ikke er som den skal.
Kanskje er det ekstra viktig å vite at hun ikke har glemt meg når hun har fokus vendt mot en annen. Det trenger på ingen måte være min selvfølelse som er problemet. Jeg kan være aldri så sikker på meg selv og mitt, så lenge jeg føler en sterk usikkerhet ved henne, kan de negative følelsene trenge seg på. Og det skjer lettere, jo mer forbeholdsløst hun er til stede i et annet forhold. Nettopp det vi i utgangspunktet gjerne legger opp til i polyamori.

Derfor flyt. Helst sterk flyt, trygg flyt, bred flyt – kommunikasjon over et bredt spektrum. Og gjerne jamn flyt. Her kommer "kravet" i polyamori om at partneren aktivt må støtte de andre forholdene, godt med. For det trenger ikke innebære store forstyrrelser når flyten med andre skal opprettholdes. Men det vil oftest kunne merkes - kanskje skal det kunne merkes. For det må ikke være slik at en sniker seg til å sende en tekstmelding - åpenhet og ærlighet er alltid viktig. Samtidig dreier det seg til en viss grad om parallelle privatliv, så nøyaktig hva to har sammen, trenger ikke være en sak for andre. Diskresjon. Selv om litt åpenhet også kan være vesentlig for en god flyt, og på denne måten blir flyt noe som angår alle som er involvert i en situasjon.

Når alle involverte er berørt, kan også kommunikasjon dem imellom være ønskelig eller nødvendig. En partner er som regel ikke like langt "borte" når vi kjenner personen vedkommende er sammen med og settingen det skjer i. Ofte vil det heller ikke koste noe særlig for denne å bidra til å holde god flyt. Men den monogame tradisjonen forbyr nærmest omtale av eventuelle andre involverte, og dette sitter ganske dypt i atferdsmønsteret hos de aller fleste. En må bestemme seg for å gå på tvers av disse vanemønstrene, etablere nye, bedre rutiner. Og, ikke minst, innstille seg på å legge mer energi i oppmerksomhet og kommunikasjon, både sin egen og andres.

--

Den gode uken, som ender med åpne armer og glede smil når vi møtes igjen:

Sms mandag (Kl 7:59): God morgen! Ble hjemme igår, på vei til jobb nå. Kom en del videre med oversettelsen, men det tar tid. Klem.

Sms tirsdag (Kl 8:45): I gang med en ny god dag. Pga dårlig værmelding foreslo A at jeg skulle bli i byen, gjorde det. Siri trenger å vite når det passer for deg med en time. Klem, kjæreste du.

Sms onsdag (Kl 11:22): Hei kjære. Dro innover sammen med A i dag tidlig, avventer klippevær. Trolig drar vi sammen utover i morra. Masse regnbyger nå. Ser på artikkelen i ettermiddag. Håper du har det fint, klemmer!

Sms torsdag kveld (Kl 22:22) : Liten kveldshilsen, A har bakt epler, vi koser oss. Lang og fin dag. Klem!

Fredag morgen (Kl 8:45): Lang travel dag foran meg på jobben. Gleder meg til å se deg ikveld! Klem

*

(Skrevet av Capricorny og Pernille.)