Hvor "smalt" er polyamori egentlig?

Polyamori er liksom den "smaleste" formen for ikke-monogami, for spesielt interesserte. For mange vil polyamori være unntaket som bekrefter regelen om at i bunn og grunn er vi monogame. Det gjelder bare å finne rimelige tilpasninger av den prinsipielt monogame rammen, som kan gi nødvendig rom for de ikke-monogame tilbøyelighetene ganske mange er mer eller mindre rikt utstyrt med. Fysisk sex med andre viser seg jo å være noe mange kan akseptere, og gode forhold overlever gjerne en eller flere episoder av fascinasjon og forelskelse i andre gjennom et langt samliv. Derfor viser det seg også rett som det er som en misforståelse å avbryte et forhold som ellers er liv laget fordi det har kommet noe(n) i veien for en periode. Med litt sånn prinsipiell gummistrikk, kan en monogam ramme tilpasses til det meste av småsprell som folk vanligvis kan komme borti. Mens "jeg er jomfru, men ikke fanatisk" er en skikkelig fleip, er "jeg er monogam, men ikke fanatisk" rett som det er ikke så langt fra virkeligheten.

Et dypt og inderlig kjærlighetsforhold er derimot noe annet. Forelskelsen i en annen kan være truende, utvikler det seg til kjærlighet, vil det ofte være knusende. Mange opplever eksklusiviteten i dyp forpliktende kjærlighet som så grunnleggende, at om den begynner å rette seg mot en annen, så må den bare opphøre mot den første. Og det er fort gjort å mistenke polyamorøse for bare å være overflatiske, kanskje umodne, barnslig svermeriske, når de har nære forhold til flere samtidig. De som går ut fra "open fidelity" - åpen trofasthet - framstår som litt mer jordnære, for de innser mer av problemene ved å gå inn i flere "full pakke"-forhold samtidig. Hvis de polyamorøse først treffes av kjærligheten, skal du se det blir andre boller!

Kanskje det, noen ganger. Overflatiske forhold er jo regelen på den måten at ting gjerne starter sånn, dybde utvikler seg eventuelt etter hvert. Og mange forhold er over før en har rukket å utvikle så mye dybde. Men vil det alltid være sånn, også over tid? Kan det kanskje hende at polyamori tvert imot danner en ramme som kan romme alle de andre formene for samliv, også monogami, som et spesialtilfelle? En ramme som kan være håpløst krevende hvis en skal ta ut alt som kan ligge i den, ja, men er det egentlig aktuelt? Polyamori er en ramme der det er mulig å leve ut veldig mye, men der det ikke kreves at en lever ut noe som helst.

Forholdet kan overleve positive følelser, opplevelser og engasjement utenfor.

En grunnsetning i polyamori kan formuleres slik: Ingen følelser, ikke noe engasjement, ingen opplevelser som er av positiv art for en av partene trenger å bety døden for et forhold som en vil satse på. Utfordringer ja, og kanskje for store slike, men en kommer alltid tilbake til det grunnleggende spørsmålet: Hvor mye ønsker du egentlig å satse på dette her? Hvor mye vil du la det koste for deg personlig? "Beklager, jeg har prøvd, men greier det ikke. Det blir for mye for meg" er et ærlig svar. Og da må kanskje kursen justeres hvis en ønsker å fortsette. Det har partneren som har frambrakt utfordringene, vanligvis hovedansvaret for å ta tak i. Unntak kan være om en person som ikke er polyamorøs "av hjertet" går inn i et forhold med en som allerede lever polyamorøst, og så får problemer med poly-opplegget. Da kan det nok bli den minst polyamorøse som må jobbe mest med situasjonen. Mye mer problematisk er det om en sier "Du har brutt med vår felles vei, jeg holder meg til det som er virkelig kjærlighet for meg. Farvel". For en felles vei må jo defineres i fellesskap, og det er ikke mye til kjærlighet om en ikke vil prøve å justere, korrigere,finne løsninger å leve med, prøve alt det tunge og vanskelige først - men heller velger å stikke av. Derfor blir nok en slik holdning uakseptabel i polyamori, og det spørs vel hvor akseptabel den bør være i andre typer forhold også.

Ut fra diverse oppfatninger, ikke minst de som har monogamiet som forutsetning og mål, er en partner riktignok ofte høyst berettiget til å stikke av i slike situasjoner. Men er denne holdningen egentlig så forholds- og familievennlig? Hvis et par virkelig er blitt "ett kjød", så bør det kanskje ikke være så fort gjort å skjære dem fra hverandre igjen? Slikt skjer jo, og må skje, men særlig de ensidige bruddene kan være problematiske, for det innebærer at en har delt i to noe som skulle vært en enhet. Det handler ikke om at en alltid må få fram en felles forståelse, for det er i strengeste forstand kanskje prinsipielt umulig - forståelse er alltid individuell. Og praktisk umulig - i mange tilfeller kan det skorte både på evne og vilje til å møtes på felles punkter i forståelsen. Men det går an å prøve så godt en kan, og det går an å ha felles forståelse som en retning, et ideal. Ikke som noe knugende imperativ, men som noe faktisk livgivende å strekke seg etter. Ved å innebefatte opplevelser som i utgangspunktet er utenfor, kan forholdet vokse og styrkes; ja, det kan gå utover seg selv og til og med inkludere dette andre.

Denne grunnsetningen i polyamori representerer altså absolutt ikke noe smalt, men tvertimot det bredeste og mest generelle grunnlaget å bygge samliv på.

Partnerne kan engasjere seg utenfor forholdet, uten noen prinsipielle begrensninger på dette engasjementet.

Denne grunnsetningen er det som får flest til å riste på hodet av polyamori, og være helt sikre på at det ikke er noe for dem. Det er jo nettopp begrensningene utad som definerer og sikrer paret for mange, og utallige par har erfart at noe slikt er nødvendig. Uten ramme, intet klart innhold. Det å fikse partnerens dype og på alle måter realiserte kjærlighet til en annen, og endog være heiagjeng, er virkelig ikke noe å tilstrebe, er det vel? Til denne setningen vil mange si at "smalt" bare er fornavnet.

Ja. - Og nei. For det første, kan det være enorm forskjell på prinsipper og praksis. Den prinsipielt grenseløse kjærligheten, som vokser ved å gis bort, deles, skal realiseres med høyst begrensede ressurser, ikke minst av oppmerksomhet og krefter, og innenfor knapt avmålte tidsrom. Og det er jo i prioriteringene vi ser hva som i praksis er viktig for folk. En skikkelig prioritering av primærforhold tar gjerne så mye tid og krefter, at engasjement utenfor
begrenser seg selv. Det er ikke nødvendig å legge prinsipielle begrensninger så lenge en er noenlunde enig om hva som kommer først! For et par som satser sammen, vil den mulige grenseløsheten presse fram et mangfold av felles grensesettinger, og det gjør at kommunikasjon er nødvendig - hele tiden. Sortering av partnere i primær, sekundær, tertiær osv. er ikke ubetinget nødvendig, men en viss klassifisering kommer gjerne av seg selv ut fra hvordan forhold kan plasseres. Særlig hvis en har flere parallelle gående over tid, er det viktig å avklare hva en kan forvente og forlange. For de som synes sånt virker teknisk, prosaisk, kynisk etc, så er det for det første det å si, at jo mer en har fått rammene riktig på plass, desto mer kan en glemme dem og konsentrere seg om innholdet. Dernest at det kan være ganske forløyent å late som om begrensninger, forstyrrelser og konkurrerende alternativer ikke finnes. For det gjør de som regel. Det er forsåvidt greit nok "å ta imot det gode så lenge det varer", men det kan ikke være så galt å se på hvordan og hvorfor ting utvikler seg også.

For det andre, så forutsetter polyamori samtykke, og det på en strengere måte enn de fleste andre retninger. I monogami er jo rammen gitt, uansett hvor enige partene egentlig er i det - og det forekommer da også at de kan tenke seg og kanskje fantasere om både det ene og det andre. I andre former, f.eks swinging, er det også gjennomgående mindre spørsmål om hvordan partene forholder seg - enten er reglene gitt, eller det er mer likegyldig hva de synes - det urtypiske eksemplet er "åpne" ekteskap med "don't ask, don't tell". Hovedregelen om at de minst bekvemme må bestemme tempoet, tvinger seg jo fram både her og der; i polyamori blir den et ufravikelig grunnprinsipp for hvordan nye partnere og forhold kan innpasses. Om noen føler seg overkjørt, er det ikke polyamori! Polyamori defineres etter åpenheten for ikke-monogami, ikke etter hvor mye det praktiseres... Polyamori forutsetter heller ikke seksuelle handlinger for at et forhold skal realiseres. For de fleste "praktiserende" polyamorøse, er det seksuelle aspektet viktig, og som oftest med i deres forhold, men det er fullt mulig å basere seg på sideforhold uten seksuell involvering. Rammene for sideforhold er alltid et felles anliggende, og med flere likestilte partnere kan det være mange som har rett til å uttale seg! Det vil f.eks ofte bety at sideforhold starter med klare og strenge rammer, gjerne som en rein elsker-relasjon, og at omfanget av slike forhold blir begrenset, eller at slike opplegg utsettes. Polyamori er inkluderende i forhold til f.eks swinging, og polyamorøse kan praktisere swinging av akkurat samme grunner som andre: En ganske grei og uforpliktende form å skaffe seg opplevelser og seksuell variasjon. Den viktigste forskjellen vil kanskje være at poly-folk er mer forberedt på at seksuelle relasjoner svært lett kan dra med seg følelsesmessige, og at om følelsesmessig involvering skulle oppstå, så er dette ikke "feil" eller "uhell", men en situasjon som må håndteres. Nettopp fordi en ikke undervurderer følelser og engasjement, og tid, krefter og andre ressurser et forhold kan kreve, vil en innen polyamori gjerne være varsom med hva en setter i gang, og prøve å finne gode rammer å sette det inn i. Det medfører gjerne klare begrensninger som kan se ut til å stride mot den polyamorøse "grenseløse kjærligheten", men det beror altså på at polyamorøs romantikk alltid må forholde seg til en helhet der det ofte fins flere eksisterende relasjoner som må prioriteres. Polyamori handler om å få forhold til å fungere, ikke om å prøve å få det til, eller late som om en for det til.

For det tredje, så kan vi ikke styre måten mennesker engasjerer seg og utfolder kjærlighet på, vi kan i høyden påvirke den. Derfor vil både løftebasert monogami,"swinging uten kjærlige følelser" og "avgrensede elskerforhold" ha ganske mye av en "prøv lykken"-karakter. Erfaringsmessig har det lett for å utvikle seg mere følelser, kanskje har vi med helt grunnleggende menneskelige karaktertrekk å gjøre, og polyamori er faktisk den eneste retningen som tar denne tendensen til engasjement fullstendig på alvor. Og fordi en regner med at det kan skje, så er det heller ikke så enormt mye på spill når det først skjer. Forhold vil ofte overleve, og fordi en har prøvd å "arbeide med naturen", så vil de som opphører som parforhold, ofte utvikle seg videre som mennesklige forhold. Det er vanlig å legge mye vekt på seksualitet, erfaringer og utvikling, og dette kan bidra til kortere varighet enn mer "her er vi, og her skal vi bli"-forhold.

Så viser det seg altså at også dette, med å være åpen for andre forhold, ikke trenger å representere noen "smal" tilnærmelse, men tvert imot kan være den bredeste og sikreste for å danne forhold som kan vare over tid.

Polyamorøse forhold bygger på ærlighet, åpenhet og symmetri.

Dette burde kanskje alle forhold bygd på, men særlig symmetrikravet brytes grundig i mange sammenhenger: Klassisk polygami har et fullstendig usymmetrisk grunnlag, f.eks kunne de bibelske patriarkene gjerne få seg et knull på si, men om en av konene deres gjorde det samme, skulle hun drepes, osv. Samme gjelder i mange ulike kulturer. I BDSM er det også ofte, nærmest per definisjon, ubalanse, og i mange forhold oppstår det en de facto usymmetri pga. partnernes ulike forutsetninger: Det kan være ressurser, ønske om forholdet og mange andre ting. Nettopp i usymmetriske situasjoner kan det være spesielt viktig å ha polyamori-prinsipper "i bunnen", for det vil virke balanserende. Den som går inn som en av flere koner, kan sikre rettighetene sine ved at det polygame ikke er grunnprinsippet, men en tilleggsavtale lagt oppå polyamorøse grunnprinsipper. Det samme med diverse former for underkastelse: Dette viser seg å være en "øvelse" som betyr masse for en god del mennesker, men det trengs sunne og trygge hovedrammer å sette det inn i, og polyamori kan være en slik.

Ærlighet og åpenhet er og blir uhyre viktig, men også dette feies lettere under teppet når en har andre grunnprinsipper. F.eks kan det i en monogam ramme ofte være greit å holde munn om begjær og fascinasjoner som truer denne rammen, i swinging holder en best tett om evt. forelskelser osv. Åpenhet er jo alltid relatert til hva som er aktuelt å snakke om, og ærlighet dreier seg jo ikke om å plumpe ut med alt som måtte falle en inn, men idealet er klart nok i polyamori - og det kan altså med fordel gjøres mer gjeldende i andre retninger.

Så - kanskje er ikke polyamori så smalt likevel, når det kommer til stykket?

Illustrasjon: Nydalen T-bane. Eget fotografi

Praktisk talt monogam

I blant slår lynet ned, endog i de beste hjem. Eller kanskje nettopp der. For der hvor en har et trygt og godt forhold å bygge på, og hver enkelt part kommer godt fram, kan de ble synlige for andre, og de kan også nærme seg lite utviklede sider hos seg selv, sider som bryter fram og slår ned som lynet. I Frode Thuens spalte i Aftenposten-magasinet fredag 18.7.2008 står en kvinne fram med sine følelsesmessige kvaler, og ber om råd.

"Etter mer tyve års ekteskap er jeg blitt truffet av lynet. I form av en vanvittig forelskelse. Jeg hadde aldri trodd at noe sånt kunne skje meg, for jeg er ikke en type som lar meg rive med av følelser. Egentlig er jeg litt tilbakeholdende, og er nok mye mindre følelsesmenneske enn de fleste kvinner jeg kjenner. Jeg er ellers nokså målrettet og effektiv av natur. Og har typisk nok en lederstilling innenfor et manns- dominert arbeidsmiljø. Men i møte med denne mannen kjenner jeg knapt nok igjen meg selv."

Det er tilsynelatende ikke noen drømmeprins, men et menneske, en sjelefrende hun har truffet:

"Utseendet hans tiltalte meg enormt, selv om han kanskje ikke objektivt sett er spesielt pen. Jeg ble dessuten fascinert av sjarmen og humoren hans, og all oppmerksomheten han ga meg. Men aller viktigst var kjemien, at vi så umiddelbart fant tonen sammen – som om vi skulle ha kjent hverandre alltid."

Nå har hun denne mannen i tankene stadig vekk, og føler seg mektig i klemma. Enklest hadde det vært å skygge unna, men hun vil nok ikke egentlig det, iallfall ikke ennå. Men konsekvensene skremmer:

"Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Hvis han legger an på meg, tror jeg ikke jeg vil klare å stå imot. Samtidig vil det være en katastrofe for meg – for jeg orker ikke tanken på et dobbeltliv bak min manns rygg. En skilsmisse er enda mer utenkelig."

Frode Thuen kommer med ansvarlige råd. Dette er en brann som bør slukkes, hun må gå i seg selv, for dette er ikke noe som uforvarende og aldeles uforskyldt har rammet henne: "..i stedet tenker jeg på at man selv er med å skape denne tilstanden – gjennom å forfølge og dyrke det som i utgangspunktet er en fascinasjon og tiltrekning."

For å komme over dette, må hun kutte ham ut: "Under alle omstendigheter; hvis du skal klare å frigjøre deg fra forelskelsen, må du aktivt kutte ham ut. Det innebærer for det første at du må slutte å samarbeide med ham – om det lar seg gjøre. For det andre må du bekjempe din tilbøyelighet til å tenke på ham. Det er kanskje vanskeligere enn å unngå å treffe ham. For noe av forelskelsens vesen er nettopp besettelsen."

Vi vil på ingen måte angripe Frode Thuen for å svare på denne måten. Han maner til besinnelse, og det er alltid et godt råd i forelskelser, mer eller mindre besatte. Videre fins det jo ikke noe fasitsvar i slike tilfeller, og et råd på den "sikre siden", som dette, kan være helt greit.
Men - hvor realistisk er rådet, hvor "godt" er det? Og, kanskje viktigst, hvor riktige er antakelsene som både han og innsender gjør, om at utfallet nødvendigvis må bli tragisk om hun følger opp?

Innlegget avstedkom en heftig debatt på Aftenpostens Debattcentralen,
der mange fordømte, og en god del gikk i stikk motsatt retning, slik som denne kvinnen:

"Goddagmannøkseskaft............? Ja, dette var jo en spennende analyse av følelsesverden og andre verdner av energi og kjemi langt bakenfor mental 3-dimensjonalitet...... Har vi virkelig kommi så langt at det å bruke hode mener å overkjøre en hver annen virkelighet enn inndoktrinert tenkning og analyse ? Å analysere en slik situasjon og tema blir vel temmelig døfødt. Greit nok at det ofte river hardt mellom hode og hjerte, men dette tilsier vel ikke nødvendigvis at løsningen alltid ligger på intellektets side..... ? Ihvertfall ikke hvis en også vil leve litt fritt, ikke bare sitte som en fange i en liten boks av skulle-skulle ikke´r. Mitt råd ville heller være; Våg å kjenn på det, uten å tilkludre opplevelsen med tankespinn. Dette betyr
jo ikke at en behøver å dra det i hverken den ene eller andre retningen. Men våg allikevel å kjenn på det, kunne også hende at det hele dreier seg mere om egne fortrengte behov og lyster enn den personen som har vekket flammen. Hvem vet. Eller kanskje det bare er noe som må utforskes....... Det er jo ikke alltid ting ser ut slik vi tror, snarere sjelden spør du meg. Lykke til"

Det er jo heller regelen enn unntaket at et par gjennom et langt samliv har kortere eller lengre perioder der de er fascinert i, kanskje forelsket i andre. Det er ganske så vanlig at dette fører til "utroskap". Noe vi her mer presist kan kalle "ikke-monogam atferd", ettersom det jo ikke trenger være utroskap involvert dersom det enten skjer i åpenhet, eller paret, slik endel har gjort, har inngått en "Don't ask, don't tell"-avtale. Det er også vanlig at gode, lange, samliv overlever slike episoder, i endel tilfeller endog kommer styrket gjennom dem, og det er slett ikke opplagt at det å skygge unna slike utfordringer alltid er det beste for paret på sikt.

Holdninger og råd som tar utgangspunkt i at det vil være drepen for paret om en gir etter for impulsene, er derfor langt dårligere fundert enn mange tror. Som innsenderen over skriver "...kanskje det bare er noe som må utforskes....... Det er jo ikke alltid ting ser ut slik vi tror, snarere sjelden spør du meg" Ved å finne ut av dette, kan en bringe både seg selv og paret videre, og om det skulle føre til oppbrudd og nyetablering (som det kan gjøre, men sjeldnere enn mange tror), er dette nødvendigvis så ille? Når over halvparten av ekte- og samboerskap går i oppløsning, bør det ikke være noen bombe om noen velger å gå videre i et nytt forhold. Og egentlig bør en som lever i et forhold, alltid være mentalt forberedt på at det kan skje - det er del av en "defensiv kjørestil". Ikke for å leve mer forbeholdent, det bør være tvert imot. Akkurat som det at vi faktisk ikke har noen garanti for å våkne opp i morgen burde få oss til å leve fullere, og sette mer pris på livet, i dag.

Monogamiet er en naturlig norm for mange, men trenger ikke bli noen tvangstrøye for det. Er en "praktisk talt monogam", kan en la unntakene bekrefte regelen. Et par som har vært aktivt sammen i 30 år, har kanskje 2-3000 hyrdestunder, eller mer, bak seg. Om hver partner har 20 episoder med andre i løpet av denne tida, så er fortsatt minst 99% av samlivet dem imellom. Veldig ofte blåses episoder langt ut av proporsjoner, ikke minst fordi de kan oppleves som enormt viktige der og da. Men sett med noen års avstand kan de ta seg helt annerledes ut.

Vi kunne tenke oss å si noe slikt til hun som er rammet av lynet:

"Du opplever dette veldig sterkt, og sterke opplevelser kan være både en gave og en påminnelse. Prøv å se på dette, se hva det er som taler i deg. Kast ei bøtte kaldt vann over emosjonene. Er de fortsatt varme når det er tørket opp, kan de dreie seg om noe mer enn svermeriske grasbranner, som stadig vekk forekommer. Ta deg tid, prøv å få perspektiv, vær varsom med å klassifisere eller kategorisere, men prøv å variere synsmåtene og lyssettingen. Og hvor mye er dette deg, hvor mye er det den andre, og hvor mye er det dere? Er dette kanskje litt et korrektiv til deg, fordi du har hatt så god orden på livet og mestring av følelseslivet tidligere, at du rystes av sterkere krefter enn du kjente til? Du har truffet en ny mann på en ny måte, og blitt vippet litt av pinnen av det. Men hva trenger dette egentlig å innebære for det videre livet ditt? Kanskje viser det seg viktig for deg å komme nær denne mannen - men hva behøver slik nærhet egentlig innebære? Og om du går inn i et erotisk forhold, vil det hjelpe eller motvirke utviklingen av andre former for nærhet dere imellom?

Snakk om dette. Først og fremst med han som har tent deg, i neste omgang med mannen din - dersom dette skulle være noe du og den nye ønsker å gå videre på. Prøv å finne ut om det egentlig er naturlig eller "nødvendig" for dere å gå inn i et erotisk forhold for å utvikle noe sammen, og hva det trolig vil medføre for resten av deres liv. Og hva med forholdet til mannen din? Elsker du ham mindre eller annerledes fordi om det har kommet inn en annen? Har mannen din opplevd slike ting, uten at dere har snakket om det? Er det aktuelt å 'åpne' ekteskapet litt? Trenger et eventuelt sideforhold være svært forstyrrende, og hva slags tålmodighet har du/dere når det gjelder å finne ut om slikt?"

Illustrasjon: Goya-Wiki

Innlegget i Aftenposten
Debatten

Kort historisk oversikt

Her er vårt forsøk på en kort oversikt over endel viktige hendelser og utviklingstrekk innen ikke-monogami i den vestlige kulturkretsen gjennom de siste 150 år. Vi kommer også inn på hvordan noen av dagens begreper er oppstått.

1. Mormonerne
I 1831 stiftet Joseph Smith trossamfunnet Siste Dagers Hellige (Mormonerne) . I begynnelsen var visstnok ikke polygami en del av troen. Men i forbindelse med oversettelsen av noen av kapitlene fra det gamle testamente kom han over flere tilfeller av mangegifte. Smith var en streng puritaner og det påstås at han så på dette som vanskelig. Han fikk i følge ham selv beskjed fra Gud om at praksisen med flergifte var tillatt når Gud befalte det. Etter hvert gjennomførte han dette, men det var i praksis hemmelig frem til begynnelsen av 1850-tallet.
Spørsmålet om mormonernes flerkoneri er omstridt, og det finnes mengdevis av motstridende informasjon. Offisielt er dette en praksis som for lengst er forlatt, men fra andre kilder sies det at de praktiserte det i perioden 1842-90 og at de aldri har gått bort fra det. Det kan virke som om en god del som identifiserer seg, og for øvrig lever som, som mormonere, enten er åpne for slik praksis eller driver den. Men slike kan godt falle utenfor den "offisielle" definisjonen av mormonere. På liknende måte er det ikke helt uvanlig å være positiv til polygami i strengt fundamentalistiske kristne grupper. Budene som det gamle testamentets gud ga, danner normen, og her var polygami gjerne regelen for de som hadde ressurser til det, deriblant flere av stamfedrene, som Jakob. Denne typen ikke-monogami er gjerne strengt patriarkalsk fundert, i Bibelen var det gjerne dødsstraff for kvinner som var sammen med andre menn, og hevnen kunne også ramme mennene som var involvert. Ikke primært av moralske årsaker, men fordi det betød en drastisk krenkelse av viktig eiendom.

2. Oneida
På midten av 1800-tallet oppsto et av de mest berømte ikke-monogame fellesskap i New York; Oneida community. Det ble grunnlagt av John Humphry Noyes i 1849 og besto i over 30 år. Året før grunnleggingen av fellesskapet hadde han anskaffet et stort landområde i Oneida og gruppen vokste til 87 medlemmer.
Oneida-fellesskapet var et selvforsynt landsbruks-og inustrifellesskap med en arbeidsfarm/bondegård og et sagbruk. De hadde et felles bolighus, utnevnte administrative komiteer og utformet et levemønster som ble holdt i hevd i minst 30 år. En av de mest iøynefallende kvalitetene ved dette fellesskapet var at kvinnene hadde lik status som mennene med hensyn til religiøse plikter,administrative plikter og ansvar og de deltok i alle aktiviteter. Ved tidligere polygame arrangementer ble kvinner oftest betraktet som underordnede, eller endog mennenes eiendom. Det var innført et felles barnepass-system slik at begge kjønn kunne arbeide. Etter starten i 1849, oppsto adskillige mindre grener av denne gruppen omkring New York og rundt 1878 var det 306 medlemmer fra alle fellesskapene tilsammen.
Fra Oneida kommer uttrykket "Complex Marriage". Complex marriage var basert på Jesu utsagn om at det ikke ville bli noen ekteskap i himmelen. Noyes mente derfor at på jorden var alle menn gift med alle kvinner og at alle i Oneidasamfunnet skulle være seksuelt intime med et stort antall partnere. Praktiseringen av Complex marriage ble regulert av det Noyes kalte "male continence" (samleie uten ejakulasjon), en form for fødselskontroll.
"Noyes needed to control pregnancy so he could control which members of the community parented children, and through this type of social engineering people his community with only the "best" individuals." (Fra: John Humphrey Noyes and the Oneida Perfectionists.)
Da Noyes overga lederskapet til sin sønn på begynnelsen av 1880-tallet, begynte samfunnet å falle fra hverandre og det ble mer eller mindre oppløst rundt 1881. Det ser ut til at årsaken hovedsaklig lå i sønnens lederstil; han ønsket å ha nærmest eneveldig makt over medlemmene og det kunne de ikke akseptere.

3. Modern Times
Modern Times ble stiftet som en anarkistisk individualistisk koloni på Long Island i New York i 1851. Grunnleggerne var Josiah Warren og Stephen Perle Andrews. Samfunnet var basert på tanken om den enkeltes suverenitet og den enkeltes ansvar. Alle produkter av arbeidet tilfalt den enkelte. Samfunnet innførte sin egen valuta. Det fantes ikke noe system av myndigheter, ikke noe rettssystem,fengsel osv.
Modern Times nevnes ofte ikke over samfunn som levde ikke-monogamt fordi det var så ustrukturert. Polyamori og polygami var ikke en spesiell del av livet for innbyggerne. Det fungerte mer slik at det var en fullstendig mangel på orden og dette inkluderte blant annet retten til å leve ikke-monogamt dersom man ønsket det.
Man antar at borgerkrigen var medvirkende årsak til at gruppen oppløstes. På et tidspunkt i 1862 forlot Warren prosjektet og noen år etter tok gruppen navnet Brentwood.

4. Perioden ca.1960 – til i dag
Når vi går ut fra antallet samfunn, har monogami ikke vært regelen på verdensbasis: I perioden 1960-1980 ble mer enn 1200 samfunn gjennomgått etnografisk og klassifisert etter sin måte å arrangere samliv på; resultatene er rapportert i George P. Murdocks Ethnographic Atlas. Av disse var 186 monogame, 453 hadde leilighetsvis leilighetsvis polygyni, 588 hadde mer hyppig polygyni, og 4 hadde polyandri. Disse tallene viser at rundt 85% av verdens samfunn praktiserte en eller annen form av ikke-monogami. Dette kan indikere at de fleste mennesker har potensiale til å være mer eller mindre poly i en eller annen form, og at den monogame normen er samfunnsbestemt.

Forfatteren Robert Heinlein utga boken "Stranger In A Strange Land" i 1961, og ga impulser til eksperimenter med ikke-monogami. Boken tar opp spesielle seksuelle forhold og introduserer leserne for helt nye begreper. Heinlein skriver om "Line Marriage" og "Nesting" og boken er helt udiskutabelt den eneste tidlige referansen innen fiksjon når det gjelder skildring av flertallspartnerskap. Han skrev flere bøker som omhandlet dette emnet,bl.annet. "Time Enough For Love".
Dels kan dette ha inspirert til Kerista-samfunnet i San Francisco, men grunnleggeren, Jud Presmont, kan ha vært inne på disse tankene tidligere. Kerista Commune besto i perioden 1971-1991. Bofellesskapet føyde seg inn i hippiekulturen i Haight-Asbury-disktriktet i byen. Kerista praktiserte det de kalte flertrofasthet (polyfidelity); trofasthet overfor flere. Det ble satt opp strenge regler alle måtte følge (iallfall på papiret); bl.annet ble sterilisering av menn etter hvert benyttet som prevensjonsform. Bofellesskapet besto av flere leiligheter spredd på et avgrenset område. Jud Presmont hadde bakgrunn som offiser og erfaringer med tidligere forsøk på slike delvis sex-baserte fellesskap, og dette var med på å prege lederstilen. I prinsippet var dette en demokratisk kommune, men i praksis var han i stor grad både leder og `lovgiver`. Endel av sosialiseringen skjedde gjennom "gestalt-o-rama", en gestalt-psykologisk basert praksis. På det meste bodde det ca 20 mennesker i fellesskapet, delt i mindre grupper. Det ble satt opp soveskjemaer innen hver gruppe, etter rotasjonsprinsipp - som i praksis ble "samleieskjemaer". Dette dannet et sosialt press, og kunne medføre sterke elementer av tvang for de som ikke var topp motivert. Akkurat som en del av de øvrige bofellesskapene på denne tiden, utga Kerista flere gratisaviser med artikler og tegneserier. En av de som utviklet dette i særlig grad var Eve Furchgott, som arbeidet mye som tegner og tegneserieforfatter. Inntektene fikk Kerista fra div. enkle aktiviteter i starten,som hagearbeid osv,men etterhvert utviklet de egne prosjekter og hadde flere små bedrifter, blant annet innen IT. En av disse var en periode en stor Apple-forhandler. Bofellesskapet ble oppløst av flere grunner i 1991. En av dem, var at Jud Presmont for første gang fikk et flertall mot seg, og dermed trakk seg ut. Begrepene polyfidelity og compersion – lykkemedfølelse ble skapt av Kerista.

Allerede i 1984 begynte Loving More som da var et nyhetsbrev, å benytte begrepene "polyfidelity", "open relationships" og "intimate networks". Og noen år etter, i 1990, benyttet Deborah Anapol begrepene "non-monogamy" og "intimate networks". Hun var også en av de første forfatterne som benyttet begrepet «polyamory». Morning Glory Zell anses for å være den som star bak selve ordet polyamory. I 1990 publiserte hun en artikkel kalt "A Bouquet of Lovers" i sitt magasin Green Egg. I denne artikkelen benyttet hun uttrykket "poly-amorous". Morning Glory Zell-Ravenheart og hennes partner Oberon Ravenheart diskuterte det rent språklige dilemmaet ved ikke å ha et felles begrep som kunne omfatte alle former for flerfoldig-kjærlighet/sexforhold i forbindelse med at hun skrev den nevnte artikkelen. Hun kom fram til å sette sammen det greske poly og det latinske amore og fikk på den måten uttrykket "poly-amory".

I1992 publiserte Deborah Anapol boken Love Without Limits - The Quest for Sustainable Intimate Relationships : Responsible Nonmonogamy, Her benyttet hun igjen begrepet poly-amorous fra "A Bouquet of Lovers" and Morning Glory's ord "poly-amorous". I samme år brukte Usenet-gruppen alt.polyamory (Jennifer Wesp) begrepet og gjorde det på den måten kjent via internet.

I 1999 kontaktet Oxford English Dictionary Morning Glory og ba henne gi en offisiell definisjon av ordet "polyamory".

Dette er hennes definisjon:
"The practice, state or ability of having more than one sexual loving relationship at the same time, with the full knowledge and consent of all partners involved.
...
This term was meant to be inclusive, and in that context, we have never intended to particularly exclude "swinging" per se, if practitioners thereof wished to adopt the term and include themselves... The two essential ingredients of the concept of polyamory are more than one; and loving. That is, it is expected that the people in such relationships have a loving emotional bond, are involved in each other's lives multi-dimensionally, and care for each other. This term is not intended to apply to merely casual recreational sex, anonymous orgies, one-night stands, pick-ups, prostitution, "cheating," serial monogamy, or the popular definition of swinging as "mate-swapping" parties."

Illustrasjon: Oneida Community Wiki

På iNorden: Ikke-monogami: En kort historisk oversikt

Anbefalt lesing: Polyamory in the News: Three New Polyamory Books

Alan hos Polyamory in the News omtaler tre nye polybøker i sitt innlegg Three New Polyamory Books

Bøkene han skriver om er:
1. The Polyamory Handbook: A User's Guide by Peter J. Benson (392 pages, AuthorHouse, March 2008).
2. Open: Love, Sex and Life in an Open Marriage by Jenny Block (276 pages, Seal Press, May 2008).
3. Opening Up: A Guide to Creating and Sustaining Open Relationships by Tristan Taormino (371 pages, Cleis Press, May 2008).

Hele innlegget:
Polyamory in the News: Three New Polyamory Books

Bokomtale - Open Fidelity

Anna Sharman
Open Fidelity – an A–Z Guide

Britiske Anna Sharman er en kvinne i trettiårene, biolog av utdanning, som i rundt regnet ti år har arbeidet med og skaffet seg erfaringer fra åpen trofasthet og polyamori. Hun har utviklet konseptet "Open Fidelity", og arbeider videre med dette i et prosjekt som i dag består av forskning, nettsiden hennes med artikler og boksalg og selve boken Open Fidelity – an A–Z Guide. Hun holder også foredrag og gir intervjuer.

Definisjon: "Åpen trofasthet"*) (Open Fidelity) Ærlig, åpen og ansvarlig ikke-monogami med utgangspunkt i ett primært forhold. Samlivet med primærpartneren har førsteprioritet, og er i utgangspunktet på noen måter unikt, men det er full åpenhet omkring eventuelle forhold til andre partnere. Grensen mellom åpen trofasthet og polyamori kan være noe flytende i de tilfellene der et forhold til en annen partner utvikler seg mot et mer komplett kjærlighetsforhold som består over tid."

Selve boken er en liten guide med definisjoner og omtaler av forskjellige begreper fra A til Z. Den er skrevet i en varm og humoristisk tone og passer godt for mennesker som vil ha en kort innføring i hva åpen trofasthet kan være.
Ettersom dette er en svært liten bok og inndelt som en alfabetisk gjennomgang av begreper, tenkte vi på forhånd at den kanskje var overfladisk.

Men der ble vi overrasket, for den er ikke det. Hun beskriver godt hva hun mener og drøfter de enkelte temaer på en inngående måte.
Boken inneholder i tillegg korte uttalelser og intervjuer med mennesker Anna Sharman har truffet. Mennesker med personlige erfaringer i å leve ikke-monogamt.
Det er viktig å påpeke at dette er en bok som også er verdt å lese om man er monogam. Den handler til syvende og sist om mennesker i forhold og er derfor relevant for alle.

Boken er for tiden utsolgt fra forlaget og kan derfor ikke lenger kjøpes fra Amazon. Boken er tilgjengelig fra Anna Sharman`s hjemmeside Open Fidelity. Prisen er på ca.35-40 kroner for pdf-utgaven.

Anbefales!

Edit 02.07.08 PDF-filen kan lastes ned gratis på Open Fidelity

*)Norsk uttrykk ved Capricorny og Inni.