Polyamori på norsk

Vi har omtalt bokprosjektet vårt flere ganger, «Polyamori på norsk». Og noen lurer kanskje på hvordan det går. Joda, det kryper seg framover, og vi kommer i mål - en gang. Men vi vet ikke når og hvordan, og det kan ta sin tid før det blir mer klart. Det er tre hovedgrunner for dette:

1. Vi har blitt mer ambisiøse etter hvert. Da vi begynte, tenkte vi mer på å spre det glade budskap om at dette går, altså mer misjonsbok og hvorfor. Nå sikter vi mer mot en slitesterk bruksbok, hvordan. Det stiller mye større krav til bearbeiding.

2. Vi har blitt veldig klar over vår egen manglende erfaring og trening. Vi startet denne bloggen som absolutte nybegynnere, og det tar tid å komme seg videre. Medisinen vår virker, men vi må ta mer av den, og oftere.

3. Norsk polyamorøst liv viser seg å være mye mer omfattende enn det synes og i rivende utvikling. Men dette er stort sett ganske usynlig i det offentlige rom, og de involverte vil oftest ha det slik. De som har prøvd seg litt med å stå fram, vil skjønne dette veldig godt. Men samtidig er det ikke noe heldig når det ikke fins noe særlig av samlende miljø for de som lever vanlige liv som medborgere, og samtidig er stabilt inne i poly-livsformen. Vi ønsker å bidra til at det skjer noe på dette området, men ser at det tar tid og det er diverse ting vi må styre klar av på veien.

I tillegg kommer jo at vi tror de fleste interesserte leser engelsk brukbart og det er ingen stor mangel på bra polyamori-bøker på engelsk.

Vi kommer til å være mye mer aktive her på bloggen framover enn vi har vært det siste året, og vi tar mer enn gjerne imot gjesteinnlegg, forslag, spørsmål osv. Så vil det som egner seg i bok utkrystallisere seg etter hvert. Men dette er jo ingen forholdsdagbok for oss, og denne bloggen kommer et godt stykke ned på lista over ting vi jobber med og skriver på for alle oss som er involverte. Så får vi håpe på at salig Ivar Aasens ord vil treffe også her: «..men det munar då jamt, ja det munar, so det stundom er hugnad å sjå.»
Illustrasjon: Eget bilde

Kanskje ingen stor motsetning, men iallfall ulike situasjoner

Tradisjonelt har det ofte forekommet tendenser til fronter mellom personer som karakteriserer seg selv som polyamorøse og swingers. For folk i begge gruppene har det vært om å gjøre å få fram at «vi er ikke slik» når det gjelder den andre retningen. Dette dukker opp så ofte og i så mange ulike sammenhenger og subkulturer at det nok ikke kan være helt tilfeldig.

Kamela Dolinova, som bor og utfolder seg i Boston-området, drøfter dette i et blogginnlegg: Open war: the polyamorous versus the swingers . Hun bruker begrepet «war» om noen av sine erfaringer fra USA - noe som iallfall er en solid overdrivelse i forhold til hva vi for vår del har vært borti. I utgangspunktet er det jo ikke spesielle krav til engasjementsdybde eller -bredde for at polyamorøse skal gå til sengs med noen, og det står vel heller ikke noe i Swingers-grunnloven om at en aldri må engasjere seg dypt og/eller varig i sine sexpartnere. Tvert imot, polyamori inkluderer på mange måter swinging som et spesialtilfelle, og det er ganske vanlig med swinging-erfaringer eller til og med ihuga praksis blant en del poly-folk. Og for mange swingers utvikler det seg over tid relasjoner mellom partnere som ikke i praksis er så ulike poly-relasjoner, selv om det slett ikke var meningen da de satte i gang.

På mange måter kan begge «bevegelsene» betraktes som protest-rørsler, mot monogamiet. De polyamorøse søker alternativer til eksklusiviteten i det relasjonelle monogamiet, swingerne til eksklusiviteten i det seksuelle monogamiet. Og mens en poly-relasjon strengt tatt ikke trenger å være seksuell for å være «fullstendig», trenger det ikke ligge noe som helst ut over det seksuelle i en swinger-relasjon. Dette gir to ganske ulike innfallsvinkler og det kan ha betydelige konsekvenser både praktisk og prinsipielt. Som Dolinova påpeker, legger swingerne ofte betydelig vekt på å framstå som helt «normale» utad, mens de polyamorøse langt oftere er nødt til å komme ut av skapet sitt - det de holder på med er altfor synlig til at det går greit å holde det skjult i lengden. Denne forskjellen i åpenhet viser seg i praksis ofte å henge sammen med andre ting: Poly-folka ser blant annet ut til å ha en sterkere tendens til livsstils/livssynsmessige alternativer. Det kan være politisk, religiøst eller atferdsmessig/seksuelt: Aktivisme, nyreligiøsitet og BDSM-interesser ser ut til å være overrepresentert hos de polyamorøse.

Swingerne på sin side opplever sin praksis som så «umoralsk» og uglesett at de gjerne legger ekstra vekt på ikke å stikke seg ut - iallfall gjelder dette i «frihetens land»USA, der presset til å følge de sosiale normene - og konsekvensene av ikke å gjøre det - i mange tilfeller ser ut til å være vesentlig større enn i Norge. Det kan også i blant være noen motsigelser innebygd: Når en legger vekt på ikke å komme for nær sex-partneren psykisk eller åndelig, vil jo dette stå i motsetning til at det er naturlig å tolke sex som uttrykk for intimitet og nærhet. For noen kan dette virke helt nedbrytende og etisk feil, noen opplever det som et misbruk av kjærlighetskreftene som ligger under sesualiteten, for andre igjen er det bare temmelig forvirrende. For eksempel har det forekommet at en swinger har identifisert og kontaktet en partner fra en i og for seg svært vellykket seanse, men der partneren var ment å være anonym. Og partneren har tatt det meget ille opp, og som et grovt brudd på «kontrakten», og til og med gått til represalier mot en person som har trodd at det var opprettet en kontakt..

I slike tilfeller har jo begge parter litt «rett»: En avtale er en avtale, og når det skal være «no strings attached» med samværet, så kan identifisering osv være et grovt avtalebrudd. At en eventuelt har innlatt seg på seksuelle handlinger, medfører ikke noe som helst annet, og en har rett til å reagere på avtalebrudd. Samtidig er det jo lett å forstå den som føler at det bør være lov å kontakte noen en har vært intim med, hvordan en enn velger å se på det, så har en defintivt noe sammen.

Polyamori er alt annet enn motsigelsesfri, men her settes veldig mye inn på å takle problemene. Noen vil sikkert være uenige, men ut fra mantraet «communicate, communicate, communicate» kan det betraktes som svik mot polyamori-ideen å stenge av eller skygge unna ubehagelig kommunikasjon som har med poly-relasjonene å gjøre. Det er kanskje ikke påbudt å bygge opp et inkluderende vi for alle som er involvert i en poly-relasjon, men det er iallfall problematisk å unnlate å jobbe i den retningen. På mange måter svikter en noen av poly-grunnprinsippene hvis en uten videre går med på swinger-prinsippet om «kjærlighetsfri sex». Og for alle de som vet at de ikke kan skille ut sexlivet sitt på den måten, kan det være ganske destruktivt å late som om det kan gå likevel. Ikke minst blir det veldig lett til at de involverte i slike «uforpliktende» relasjoner har helt ulike premisser for det de holder på med, og kanskje er det slett ikke det beste i hverandre en får fram - det kan like gjerne være at gamle demoner blir som nye, større og sterkere.

Litt sleivete kan en kanskje si om relasjonshåndteringen at mens det i swinging gjelder å ikke gjøre det vanskeligere enn nødvendig, gjelder det i polyamori ikke å gjøre det enklere enn nødvendig. Dermed er det nok også lettere for polyamorøse å gå inn på swinging enn omvendt. For de polyamorøse går det mest på å avgrense engasjementet, mens polyamori kan kreve et mennesklig engasjement som innebære helt nye og fremmede utfordringer for en swinger. Det er gjerne råd med den pølsa som er for lang, men åssen bærer en seg ad med den som er altfor kort?

Kanskje henger mye av den opplevde motsetningen mellom polyamori og swinging sammen med at en ser ting hos den andre som en ikke liker eller ønsker å ta opp hos seg selv. For mange polyamorøse kan nok «sannheten» være at de er mye mer sex-baserte, avgrensningsfikserte og mindre relasjonsorienterte enn (som så) de selv ønsker å innse, og swingerne tar konsekvensene av dette på en måte som egentlig er mer ryddig. Love without limits-ideen til polyfolka har jo noe som også lett kan bli kimen til en stor livsløgn: Det kommer veldig klart fram ved det klassiske og svært velbrukte eksemplet med at en elsker ikke barnet sitt mindre fordi om en får ett til. Nei, ikke i innstilling, mulig intensitet, dybde osv, men i evnen til å gi innhold til kjærligheten slår begrensningene fort inn. En gammel mann kommenterte sine foreldres digre barneflokk (enke og enkemann med dine, mine og våre omkring år 1900) sånn: «Det skulle ikke vært lov!» Og om en polyperson ikke opplever disse begrensningene, vil det ofte være fordi relasjonene vedkommende står i ikke har så veldig stort innhold. Aldri så nær en kan føle seg partnerne, kan det være en nærhet som er svært avgrenset i forhold til den store helheten et menneske kan være. I veldig mange tilfeller er nok polyamori mer å betrakte som «dybdeswinging» enn som virkelig grenseløs kjærlighet og dette kan være ubehagelig å gå inn på.

For swingerne går dette andre veien: De polyamorøse går, av prinsipp, inn på all relasjonsproblematikken som egentlig ligger innebygd i sexingen til swingerne, men som de selv i stor grad prøver å definere seg bort fra. Det ligger veldig mye potensiell bruk-og-kast-tankegang i swingernes utgangspunkt, og dette kan gå riktig bra så lenge partene er helt sammen om avgrensningene og overfladiskheten. Men det skal ikke så veldig mye til før det er dissonans her. Og selve tankegangen om sex uten følelser/engasjement kan, som vi har vært inne på, ha innebygd alvorlige motsigelser - de som enkelt og greit greier å gjennomføre dette, gang på gang på gang - er de følelsesmessig avanserte eller bare rett og slett avstumpede? Det er også et prinsipielt problem innebygd i swingernes bud på ansvarlig ikke-monogami: Et virkelig ansvar må jo gjelde helheten i swinger-situasjonen, men en masse kronglete aspekter forbundet med engasjement kan ofte bli definert bort, og dette kan gjøre ansvarligheten ganske hul. Slikt kan det være ubehagelig å innse.

Det kan godt hende at begge gruppene vil ha godt av å se nøyere på fellestrekkene i hva de holder på med, det dreier seg jo i grunnen om to ulike tilnærminger til den samme hovedproblemstllingen, ansvarlig ikke-monogami.

Illustrasjon: Scene erotique av Peter Fendi Wikimedia Commons

Polybok på norsk

I mars i fjor fikk vi forespørsel fra et forlag om vi ville skrive en bok om polyamori ettersom det ikke finnes noe litteratur på norsk om emnet. Det sa vi ja til.

I anledning arbeidet med manuskriptet, har vi intervjuet og snakket med andre som har ikke-monogame erfaringer for at det ikke bare skal være vårt eget syn som kommer frem.

Nå nærmer det seg tiden for at siste utkast av manuskriptet skal leveres til forlaget, men det er fremdeles rom for flere innspill. Har du tanker eller erfaringer med ikke-monogami og kunne tenke deg å dele dem med andre?
Du er velkommen til å ta kontakt med oss på mail: magicpenny2@gmail.com

Polykonferanse 2009 i Gøteborg

Det arrangeres polykonferanse i Gøteborg i perioden 4. - 6. september. Informasjon om påmelding etc. finner du her: Polykonferens 2009 i Göteborg

Polyamori i praksis: Fullversjonene

Mange, ja, de fleste, eksempler på polyamori i praksis er og blir på sine måter "light"-versjoner fordi det ligger så mange begrensninger både i rammene og i de involvertes personlige interesser og grensesettinger.

1. Reproduksjon

Det med barn er kanskje det viktigste. En temmelig stor del av "poly-livene" utspiller seg utenfor rammen av reproduksjon: De polyamorøse har enten ikke kommet fram til barne-fasen ennå, de er forbi den, eller de velger ikke å gå inn i den. Og når det er barn med i bildet, så er det ofte relativt enkle konstellasjoner, med et primærpar som også er foreldre, og deres (som regel sekundære) relasjoner til andre, ofte barnløse, eller med barn på sin kant. De virkelig "fulle pakkene", med flere kull under samme tak, kanskje til og med med foreldrene i forhold med hverandre, er mer sjeldne, og de har nok en tendens til ikke å vare så lenge, om de prøves. "Reirbygging" og polyliv kan nok være helt ut forenlige, men i praksis hører de ofte til hver sine livskapitler.

2. Kontinuerlig "dating"

Også det med "dating", aktiv søking etter nye partnere, blir også gjerne dempet veldig ned i varige polyamorøse forhold. De involverte har gjerne nok med å vedlikeholde og utvikle de etablerte forholdene, så søkefasene har en tendens til å begrenses til erstatning av partnere som faller ut.


3. "Sosial" sex

I forhold til den veldig inkluderende grunnholdningen hos polyamorøse, kan den heller tilbakeholdne innstillingen overfor "sosial sex", altså seksualitet som leves ut i sammenhenger med flere til stede, nesten være overraskende. Polyamorøse kan sikkert ha minst like mye av en ekshibisjonist i seg som andre, men det virker absolutt ikke som om denne legningen fyres opp særlig av poly-settingen. Heller tvert imot.

Så når det ofte kan være sparsomt med "saftige" beskrivelser fra de polyamorøses liv, så er det nok gjerne fordi det ikke er så mye "saftig" å berette om. Seksuallivet praktiseres flittig og grundig, men det er ofte kjedelig likt det som foregår i monogame forhold.
Polyfulcrum, den rødhårete 30+-mora fra Seattle, og hennes triadepartnere, barnefaren Polygestalt og Simon (som har med seg et barn fra tidligere ekteskap inn i husholdningen) utgjør et unntak fra det meste av dette. De dokumenterer sitt liv på bloggen Journals of a Polyamorous Triad. For de som er ute etter refleksjoner, innsikt og innimellom litt mer saftig stoff fra noen som prøver å være åpne, ærlige og seriøse om det meste, er bloggen deres litt av ei gullgruve. Så lenge den varer, vil noen kanskje føye til, men det synes vi er heller irrelevant.

For de prøver på viktige og vanskelige ting, og mye av det får de faktisk ganske så bra til. I forhold til hvor mange barn som vokser opp under brutte samliv og foreldrene i relativt uforutsigbare par-relasjoner, er pålitelig og stabil voksenkontakt vesentlig. Relasjonsfokuset i polyamori kan så avgjort være til barnas beste, og det som ligger i poly-mantraet "kommunikasjon, kommunikasjon, kommunikasjon" er veldig ofte noe av det som mangler mest når det gjelder å skape trygge rammer. Nå består jo denne triaden av i overkant ressurssterke mennesker i forhold til hva som er mer gjennomsnittlig, slik at de har temmelig gode forutsetninger for å lykkes. Men det er mange nok eksempler på trøblete oppvekster med sterke foreldre...

Det er ikke bare når det gjelder reproduksjon denne triaden tar full pakke med utfordringer. De insisterer på å leve "skikkelig" poly, og for dem er beitemarker til for å beites. Dermed blir det et betydelig pensum i ny-relasjonsdannelse og -pleie som en også skal igjennom. Og om ikke annet, så krever det tid og krefter. Dette er fra polyfulcrums (PF) refleksjoner en (for henne) stille St.Hans-aften, mens gutta hennes er på vift:

This is one of those weeks in poly-world that leads me to wonder if I'm getting stuck in my ways. Both of my partners have been out and about dating, and I'm struggling a bit with feeling outside the flow. Mind you, it's not like I've been sitting at home alone, it's just that I have no external stuff going on currently. Heck, it's been quite a while since I've had a solo date with anyone outside the household, at least for anything more intensive than coffee.

Part of me is very happy and contented with life the way it is, and then there's the other piece that feels like I've lost contact with my sense of adventure. This is sort of ridiculous, since I don't really enjoy dating all that much. I prefer getting to the relationship part of things, enjoying the emotional (and physical!) fun of being "with" someone.

(Fra Home again)

Nicket "fulcrum" betyr vippepunkt, og det kan nok føles litt tomt når det ikke vippes noen ting, i opptil flere timer. Samtidig siger det inn over henne at Bjørnsons "Hva du evner, giv av, i de nærmeste krav" er noe som er fort gjort å overdrive. Det hun går inn på, er også noe å kjenne på for de fleste av oss: Hva slags kontakt har du og jeg med vår "sense of adventure"? Og hva slags kontakt ønsker vi å ha?

Og, som alltid, spørsmålet er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det. Og depressive spøkelser hører ikke til dem PF legger seg på rygg for:

Here's the four step process that gets me out of this particular hole: 1) Ask- for what I want. 2) Acknowledge- that it's okay to feel uncomfortable at times, and that isn't a personal failure, or an error on the part of my partners. 3) Accept-the results of my own choices, especially when it's inconvenient. 4) Action- take any corrective action and move forward.

By staying conscious through the minor things, like this, it gives a great base to draw from when something bigger crops up. Even when I am at home. Again.

Når det gjelder det tredje punktet, seksuell sosialitet, så er nok det de går minst inn på. De hadde jo knapt vært "ordentlige" poly-folk om de hadde vært veldig seksuelt utagerende - det er ingen regler som forbyr sånt, men det bare "blir sånn". Vi kan komme tilbake til hva de rapporterer fra denne fronten, for nå, kan det vel holde å si at det absolutt ikke er noen fare for at deres lokale møter for polyamori-interesserte skal forveksles med kirkekaffen..

(Illustrasjon: Eget foto)