Genetikk og erotikk - Del 1

Det er mange måter å betrakte gener på: En kan regne med at de inneholder fasiten til det meste i livet, og at det vi gjør i livet, bare er en mer eller mindre vellykket oppførelse av et verk skrevet i genenes partitur. Ulike varianter av dette synet utgjør det såkalte genparadigmet. Dette paradigmet har vært et ganske vellykket utgangspunkt for biologisk forskning, særlig innen molekylærbiologi, men i forhold til å forklare "alt", har det store svakheter - også når en holder seg til biokjemien.

Enda større blir svakhetene når en søker å relatere genene til atferd, slik at de "forklarer" ulike typer atferd. Det er jo ikke tvil om at gener ligger til grunn for mye, men genenes språk er ikke særlig egnet til å beskrive sosiale fenomener og læringsprosesser. Og mennesket er et sosialt og lærende dyr.

Det som derimot gener kan fortelle endel om, er atferdsmønstre og historie. Moren kan si hva hun vil, gentester vil nesten alltid kunne peke ut den biologiske faren. Og genstrukturen vår kan gi oss innblikk langt, langt bakover i vår utviklingshistorie.

En ny artikkel; Sex-Biased Evolutionary Forces Shape Genomic Patterns of Human Diversity i det elektroniske tidsskriftet PLoS Genetics gir et interessant eksempel på dette. Veldig kort fortalt, så viser denne genetiske studien av flere ulike folkegrupper verden rundt et mønster av genetisk variasjon som meget sterkt indikerer at kjernefamilien med ett livsvarig (for begge) parforhold ikke har vært den dominerende rammen for reproduksjon gjennom det meste av vår historie. Tvert imot, så tyder dataene på et mønster der den "effektive populasjonen" av menn har vært langt mindre enn for kvinner, slik at gjennomsnittlig en langt mindre andel av mennene enn av kvinnene har fått barn. Estimatene på forholdstallet kvinner/menn som reproduserer seg varierte fra 2.1 (San-folket i Namibia) til 12.5 hos franske baskere. Den betydelige variasjonen populasjoner i mellom kan bero både på atferdsforskjeller og historie, men uansett, indikerer de en historie verden over der mange menn ikke har blitt fedre, relativt sett mange flere kvinner enn menn har fått barn, og noen menn har fått ganske mange barn.

Hva slags former dette har tatt, vet vi lite om: Det er slett ikke sikkert, kanskje ikke engang veldig sannsynlig, at det i hovedsak har vært det vi kjenner som polygami. Mange kvinner har dødd unge av sykdom, eller under svangerskap/fødsel, og deres menn har vært etablert og både i stand til og særlig motivert for, å reetablere forhold. Dette kjenner vi godt fra de seinere hundreår i vår egen kultur. Går vi lenger tilbake, kan de sosiale forholdene ha vært helt annerledes, med mindre vekt på privateiendommen og større vekt på menneskegrupper og stammer. Og genetikken indikerer altså at disse livsformene ikke har vært overvettes tosomme, iallfall sett over hele livsløpet. Ved aktivt partnervalg fra kvinnenes side, vil det nok ofte i slike situasjoner bli færre menn enn kvinner som får reprodusere seg - slik vi også ser det i dagens norske samfunn. Det kan også ligge en svært voldelig forhistorie bak; at mennene har drept hverandre (slik f.eks steinaldermannen Õtzi viste seg å være drept i kamp for ca 5200 år siden). Og det kan ha vært seksuelle fellesskap
slik vi ser det hos våre nærmeste genetiske slektninger, de "sex-gale" dvergsjimpansene. I slike fellesskap skal det mye til at alle mennene får like mange barn, og for å opprettholde maksimal levedyktighet med et minimalt antall individer, kan en livsform der relativt sett flere kvinner enn menn reproduserer seg, samtidig som få ekskluderes, kanskje være optimal. Et interessant spørsmål, er om det mønsteret vi observerer, skriver seg fra menns eller kvinners valg, eller begges. Vi tror at det siste er tilfellet. Og det er slett ikke umulig at vi tidligere i vår utviklingshistorie har liknet mer på dvergsjimpansene, som har mye sex, med mange, og produserer forholdsvis lite avkom. Altså at seksualiteten og reproduksjonen har hatt delvis ulike funksjoner, akkurat på samme måten som vi ser i vårt samfunn i dag.

Om noen skulle ta dette som noe "bevis" for at mennesket egentlig er et polyamorøst dyr, så må vi protestere tvert. Men det gir sterke indikasjoner på at en livsvarig tosomhet iallfall ikke er noe vi er "skapt" til, på den måten at vi gjennom det aller meste av vår utviklingshistorie har forplantet oss på helt andre måter.

Dette kan også sette parforholdet i et nytt perspektiv: Ikke som det "naturlige", men som noe som utvikles etter hvert, som et utslag av vår "åndelig/sjelslige" utvikling vel så mye som vår reint biologiske.
Og er ikke det i så fall ganske fint?