lørdag 11. oktober 2008

Beveren og filosofen

Simone de Beauvoir og Jean-Paul Sartres særegne forhold blir ofte trukket frem som et eksempel på et åpent forhold blant en del ikke-monogame. Simone de Beauvoirs betydning for kvinnefrigjøringen i det 20.århundre gjør det også spesielt. Vi har lenge hatt lyst til å lage en serie korte polyamorøse portretter og valget falt på dette paret først. Det burde vi nok ikke ha gjort om vi ønsket å drive med propaganda, for her er det mye gruff.

Sartre og Beauvoir – sistnevnte kalt Beveren i hele sitt voksne liv - møttes i studietiden Paris i 1929; han var da 24 år, hun 21. Beauvoir var en vakker og elegant kvinne, Sartre en knøttliten fyr på ca.halvannen meter, halvblind på det ene øyet og tydeligvis ikke så nøye med personlig hygiene. Men han var intelligent, behagelig og glødende opptatt av det han holdt på med og svært morsom i Simone de Beauvoirs øyne. Han elsket å snakke og drikke alkohol til langt ut i de små timer og det samme gjorde hun. Forholdet deres varte i over 50 år inntil han døde i 1980.

De hadde en pakt om et såkalt åpent forhold og skulle fortelle hverandre alt. Hvilken form forholdet hadde var aldri noen hemmelighet for venner og kjente, men for offentligheten som sådan ble det først brakt frem i lyset etter krigen. De var et berømt par som levde hver sine liv. De møttes på kafeer med venner, diskuterte, skrev bøker og hadde sin fulle frihet til å ha forhold med andre. I følge dem selv bevarte de sitt forhold som en form for sjeleekteskap, og dette fungerte etter sigende aldeles utmerket.
Simone de Beauvoir hadde flere lengre og kortere forhold der hun levde med andre menn. Det mest kjente av disse er forholdet med den amerikanske forfatteren Nelson Algren. I alle årene med Sartre opptrådte hun som den som fikk tak i kvinner til ham. Mange av dem var svært unge; helt ned i 16-17 års alderen. Hun innledet selv forhold av seksuell karakter med flere av dem. Et par stykker ble senere adoptert av paret.

Etter at Sartre døde i april 1980 utga Beauvoir en samling av hans brev til henne. I disse beskrev han detaljert sine aktiviteter med både den ene og den andre på sengekammerset, men Beauvoir redigerte innholdet ved å skjule identiteten til de omtalte. Boken vakte oppsikt, men inneholdt ikke noe man ikke kunne ha forventet.
Dette endret seg imidlertid radikalt etter Beauvoirs død (1986). Noen år senere publiserte hennes testamentfullbyrder Sylvie Le Bon de Beauvoir Beauvoirs «Brev til Sartre» - uredigerte. I forordet skriver hun "Er det ikke nå på tide å fortelle sannheten?" Brevenes innhold var sjokkerende. Ikke på grunn av promiskuiteten, som var velkjent, men på grunn av kulden og hykleriet de avslørte.
I flere intervjuer hadde Beauvoir benektet seksuelle forhold med kvinner. I brevene beskrev hun utførlig sine seksuelle opplevelser med kvinner. Og nå gikk det opp for leserne hva «fortelle hverandre alt» betydde. Korrespondansen er fylt av negative, slibrige og nedlatende bemerkninger om mennesker de enten hadde et seksuelt forhold med eller prøvde å få med til sengs. Til daglig var dette mennesker de hadde omgang med og viste hengivenhet. Sartre og Beauvoir nyter tydelig å utbrodere seg imellom alle løgnene de fortalte. Brevene viser utstrakt avsky og forakt for andre mennesker.

Det hele hadde startet med at Sartre foreslo en "pakt". De kunne ha forhold med andre under den forutsetning at de fortalte hverandre alt. Inntil dette tidspunktet hadde Beauvoirs liv vært en lang reise bort fra sin egen borgerlige bakgrunn og familie. Hun ble utfordret av Sartre og hadde også dyp beundring for hans filosofi. Hun innså raskt at denne pakten ville binde henne for livet til en mann hun visste aldri ville være trofast.
Etter hvert som dette utviklet seg ble det ikke slik at hun bare diskuterte hans interesser i andre kvinner; hun inngikk ofte intime forhold med dem selv. I de første årene ble hun urolig over å oppdage at hun var sjalu og hun tok dette opp med Sartre. Han ga henne råd og sa at sjalusien var en fiende av friheten og at hun måtte jobbe med å overvinne den.

Det gikk bare noen få år etter at forholdet startet før Sartre sluttet å ha sex med henne og dette ble starten på hennes egne eventyr.
Sett fra sidelinjen kan det virke som Sartre hadde et stort behov for å nedlegge et bytte - eller mer riktig; bytter. Han levde et svært aktivt og i stor grad sosialt åndelig liv. Kjønnslivet hans hadde derimot en mye mer - skal vi si primitiv? - karakter. Han skrøt uhemmet av å ha tatt jomfrudommen på flere unge kvinner og det er ikke noen følelsesmessig høyt utviklet person vi møter i brevene mellom ham og Simone. Samtidig brukte han, da skuespillene og bøkene gjorde ham rik, en betydelig del av sine inntekter på å losjere og underholde flere av disse unge kvinnene.

Beauvoirs forhold med andre menn hadde en annen karakter. De fleste av dem varte over år og hun bodde gjerne sammen med dem. Dette gjelder også i tilfellet med Nelson Algren. De hadde en lidenskapelig affære. Han følte seg imidlertid ført bak lyset av henne ettersom hun offentliggjorde deres forhold i boken The Mandarins, hvor Algren er Lewis Brogan:

At first I found it amusing meeting in the flesh that classic American species: self-made leftist writer. Now, I began taking an interest in Brogan. Through his stories, you got the feeling that he claimed no rights to life and that nevertheless he had always had a passionate desire to live. I liked that mixture of modesty and eagerness.

Sartre og Beauvoir omtalte gjerne sitt forhold som "Familien". Ser man nærmere etter, er det sterke innslag av lekeincest og lek med tabuer som var med på å sprite opp deres eget sexliv. Det finnes mange eksempler på parets misbruk - bruk og kast - av kvinner. Et grelt eksempel er historien om Bianca Bienenfeld. Hun var jødisk flyktning og kom opprinnelig fra Polen. Som 16-åring kom hun i kontakt med Beauvoir og innen kort tid innledet de et forhold før hun introduserte Bianca for Sartre. Sartre forførte henne, og sammen hadde de et trekantforhold som varte en tid. Da de begge var lei av henne, ba Beauvoir Sartre gjøre det slutt, hvilket han gjorde ved å sende Bianca er kort brev.
Tre måneder senere inntok nazistene Paris. Bianca Bienenfeld klarte såvidt å unnslippe pågripelse under okkupasjonen. Hun forteller i sin bok "A Disgraceful Affair" at Sartre og Beauvoir aldri forhørte seg om henne eller prøvde til å finne henne i løpet av krigen. Hun traff Beauvoir igjen i 1945 og møtte henne også noen måneder før hun døde. Hun hadde ingen idè om hvordan hun var blitt brukt av paret Sartre/Beauvoir før hun leste om seg selv i "Brev til Sartre".
I sin bok fra 1993 sier hun dette om dem:
"Their perversity was carefully concealed beneath Sartre's meek and mild exterior and the Beaver's serious and austere appearance." Videre: "In fact, they were acting out a commonplace version of 'Dangerous Liaisons.' "
Det de to holdt på med, kan altså fortone seg mer som en pervers iscenesettelse enn et "ekte" liv.

Mens det paret gjorde helt klart hadde mye av en polyamorøs struktur, kan en spørre hvor mye av et slikt innhold det hadde. For kjærlighetsbegrepet må tøyes til det ugjenkjennelige for at dette de bedrev skal falle helt inn under det. Forholdet dem imellom kan minne mer om en allianse enn en kjærlighetsrelasjon, og ironisk nok gjenspeilet deres utnytting av andre mange av de mørkeste og fattigste sidene ved det borgerlige klassesamfunnet de kritiserte så intenst, samtidig som de var en aktiv del av det. Og handlemåtene deres var nok dessverre mye i tråd med hva som ellers foregikk i borgerskapet; om de skilte seg ut fra andre "besteborgere", var det nok heller kvantitativt enn kvalitativt, og i det at de holdt en så høy offentlig profil med den "offisielle" versjonen av sitt privatliv.

Kanskje kan vi ta dem som et eksempel på hvor galt det kan gå hvis en dropper de absolutte kravene til kjærlig engasjement, åpenhet og likeverdighet i polyamori eller nøyer seg med at dette skal omfatte noen av de impliserte.

For ordens skyld: Både Sartre og Beauvoirs faglige arbeider står på sine egne bein, uavhengig av deres livsførsel. Det har ikke vært aktuelt å trekke arbeidene inn i denne sammenhengen; i våre øyne hverken forklarer eller legitimerer de dette parets privatliv i noen stor grad.




Bilde fra Wiki: Beauvoir og Sartre på Cuba.









Redigert 24.10.08 etter innspill fra Pernille.

4 kommentarer:

  1. Et av de bedre jeg har lest om dette parets liv.

    Jeg har sjelden vært innom denne bloggen, men nå legger jeg bloggen inn i bloggrollen min.

    SvarSlett
  2. Spennende blikk på et merkelig par. Du er brutalt kritisk, men jeg tror de tåler det, og kanskje trenger det det også. Takk for fin tekst!

    SvarSlett
  3. Likte teksten godt! skriver om Satre og Beauvoirs forståelse av frihet som en skoleoppgave. takk for mye fine tanker. "Brev til Sarte" hørtes utrolig spennende ut!

    SvarSlett
  4. Hei og velkommen hit! Hyggelig å lese at du fant noe du kunne bruke. :-)

    SvarSlett