Hele oss eller ingenting

Det var et usannsynlig forhold. De tilhørte ulike generasjoner, ulike miljøer, var ikke "hverandres typer", hadde ikke så mye overlapp i interessene sine. Hvis hun, Lise, ikke hadde lagt merke til hans sporadiske innspill fra sidelinja i fellesrommet på chatten, og klikket David den søndagsettermiddagen på seinsommeren, hadde de aldri blitt kjent.

Men det var en slags sjelefrende-kontakt ved første klikk, og det ble ikke mindre sterkt da de møtte hverandre etter et par måneder. Det ble et forhold. Nært, åpent, ærlig og sterkt, og i kontrast til hvordan de ellers levde. Lise var i ferd med å gå ut av et ekteskap da de ble kjent, og utviklet et forhold til en annen mann, Anders, parallelt. David ville ikke egentlig ut av sitt langvarige samliv med Pernille, men greide heller ikke se for seg hvordan det kunne fortsette. Det var for mye sur dynamikk, for mye som ikke stemte, og som de ikke greide å gjøre noe med. "David, vi mangler et kjærlighetsspråk", sa Pernille. "Kanskje vi har hvert vårt," svarte David. "Men vi mangler et felles, og vi greier visst ikke utvikle det." Det lå en ambivalens mellom disse to. De hadde aldri virkelig sagt JA til hverandre, "bare" til å leve, arbeide og utvikle seg sammen. Det var jo likevel ikke så lite, og veldig mye fungerte fint dem imellom. Så når David fortalte om samlivet sitt til andre kvinner, skjønte de fleste ikke hva som kunne være problemet. Han presenterte det jo så positivt, mange hadde vært mer enn fornøyd med det han opplevde som utilstrekkelig.

Til dels hang det nok sammen med David's legning for polyamori. Han greide ikke gjøre monogami til et grunnprinsipp, og han hadde engasjert seg sterkt i noen få, men for ham vesentlige, utenomekteskaplige forhold. Som han sto for og gjerne hadde vært åpen med om han bare hadde våget. Derfor falt det helt naturlig for ham at Lise også ble sammen med Anders, og han avsluttet heller ikke sin sporadiske kontakt med Gunlaug, som bodde i utlandet.

David og Lise ble begge betatt. Ikke så mye av hverandre, som av det "vi" som oppsto gjennom at de begge for første gang sa JA til et annet menneske. Og det var et inkluderende vi, en psykisk realitet som de kunne føle på, og en kontakt som ofte kunne oppleves som telepatisk. Dette bare var der, enten de var sammen eller langt fra hverandre, og den sterke kontakten bidro nok til at de ikke prøvde å kaste mer tankemessig lys over det som skjedde. For ting skjedde. David så mange svakheter og mulige problemer i forholdet deres, men ville for all del gi det sjansen. Uten å gå ut av samlivet med Pernille i første omgang, ideelt så han vel for seg et polyamorøst liv med rom for dem begge. Og det var ikke hva Lise tenkte seg. Uten at hun hadde tenkt så mye over det, gikk nok hennes interesser mer i retning av swinging.

Og en vårnatt, etter en lang og god kveld med samtaler og vin og sang og elskov, ble hun liggende ved siden av ham og tenke. Det ble klart for henne at det ikke kom til å bli bare de to. Ikke i første omgang, og kanskje aldri. Beslutningen lå der, hun ville satse på Anders i stedet. Tankemessig, men ikke følelsesmessig, var dette i grunnen greit nok for David. Han erkjente at polyamorien stakk dypt, og at han absolutt ikke ville bytte ut et ikke-fungerende monogamt samliv med et annet ikke-fungerende, om enn litt mindre monogamt.

Så avviklet de kjæresteforholdet, men de forble nære venner. De kunne sove nakne sammen uten å ha sex, og bare kjenne på den gode nærheten. Den nesten telepatiske kontakten ble litt svakere, men de kunne fortsatt fornemme hverandre. Dette var ikke bare enkelt for ham, for tidvis var forholdet hennes til Anders slitsomt, og det var ikke alltid hun trengte å fortelle om det for at han skulle vite. Medfølelse trenger ikke være preget av lykke.

Etter et år var hun grundig ferdig med Anders, samtidig som David var på vei inn i separasjon. De tok opp litt mer kontakt, snakket om å kjøpe leilighet sammen, som kompiser, ikke par. Hun gikk etter hvert inn i et mer pausefiskaktig forhold til en gift mann.

Hun håpet at de skulle finne tilbake, men han visste at det ikke gikk noen vei tlbake for dem. Den eneste farbare veien gikk framover, men den ville kreve tålmodighet og stor arbeidsinnsats. For det søte var alt på plass, nå måtte de forholde seg til alt det måtte jobbes med, i dem selv og i forholdet. David følte seg ikke ferdig med Lise, men han var tilbakeholden. Det ble stadig mer klart for ham at det var kjærlighet han søkte. Og aldri så sterk forelskelse, aldri så nær sjelelig kontakt: Alle de heite følelsene kunne være en åpning for kjærligheten, men vel så ofte ble de et slør, for i disse følelsene hadde de hele tida tendensen til å være seg selv nok. Så mens hun ønsket at de skulle finne tilbake, begynte han å forberede en reise i følelseslandet. Ikke for å finne et sted å slå seg ned, men for å bli mer kjent. Han ville så gjerne bevare og utvikle sjelevennskapet, men for Lise var ikke dette nok mål i seg selv, hun tenkte på en helt annen konklusjon. Og en vintersøndag hadde hun tenkt ferdig.

"Hei David :)
Søndag kveld og jeg slapper av hjemme. Har tenkt en del på deg den siste tiden og ville derfor sende deg en mail og fortelle hva jeg har tenkt på. Helt siden vi møttes første gangen, ja før det, når vi begynte å maile med hverandre, så skjønte jeg at du var spesiell. Du fenget meg fra første stund, og når jeg tenker på alle gangene vi har møttes og alle mailene så må jeg smile. Vi fikk fort et forhold som "gamle" gode venner. Så ble det litt klabb og babb etterhvert. Mange tanker/ følelser og diskusjoner om det ene og det andre. Oftes på at du syntes jeg gikk i en annen retning enn deg selv, og at du ikke forsto mine valg. Men så begynte vi å få kontakt igjen, sakte men sikkert. Allikevel ikke den kontakten vi hadde tidligere, og jeg synes vi mistet noe på veien. Det siste året, har det vært veldig sporadisk, og vi er travle mennesker begge to, så det er noe av årsaken. En annen ting er nok at jeg har på en måte gått litt videre med mitt. Mitt liv forandret seg mye under den perioden vi møttes ofte, men fortsatt så endres mye for meg og i mitt liv. Det jeg forsøker å si, er at jeg føler vi ikke er på bølgelengde lenger. Og våre forsøk på å finne tilbake, har ikke gått slik som jeg hadde ønsket. Du må føle likedan, eller kanskje ikke. Føler ikke helt hvor du er lenger, som tidligere. Men håper og tror du har det bra. Og at du lever slik du ønsker. Det gjør jeg.

Min gode venn. Jeg har deg med meg, i hjertet og hodet, men tror det er på tide å kutte "navlestrengen":) ikke vondt ment, og håper du skjønner hva jeg mener. Jeg kan ikke være der lenger, og synes det er vanskelig å bygge noe annet med deg, for det er heller ikke oss. Det har alltid vært hele oss,
eller ingenting. Forstår du?

Glad i deg
Lise "


Illustrasjon: Antoine Watteau i public domain