Polyamori – vei ut av tosomheten ja, men hva med ensomheten?

Det er liten tvil om at polyamori for noen kan være en vei ut av tosomheten. Umiddelbart virker det mye mer tvilsomt om det kan være en vei ut av ensomheten. Polyamori fungerer jo som oftest best med utgangspunkt i et solid og stabilt parforhold, og det å bygge opp dette parforholdet krever gjerne en relativt ‘monogam’ fokusering. Der poly-perspektivet i første omgang lett virker forstyrrende. Forholdet trenger ikke være seksuelt monogamt i denne fasen, f.eks. kan det hende partnerne utforsker sammen. Men det kreves som regel en følelses- og engasjementsmessig fokusering for at det skal “bli til noe”. Den polyamorøse åpenheten for flere forhold kan lett virke forstyrrende i en fase der mye handler om satsing. Erfaringsmessig gjør en det heller ikke spesielt lett for seg selv ved å gå inn på dating som åpent polyamorøs. Mange av de som er på partnerjakt, er nettopp ute etter en de kan “ha for seg selv”. Ved første øyekast – og mange ofrer ikke flere – kan det se ut som om polyamori handler om å sette i system det ustabile og uforpliktende ved sjekke- og kjøttmarkedene. Og dette vil veldig mange ut av, når de har vært i det en stund. Så – om polyamori er en vei ut av ensomheten, så virker det som en veldig smal en. Joda, vil vi si. Smal, men sikker. Om en er tålmodig nok, og “sterk” nok. Poly-vinklingen går nemlig direkte inn i flere av hovedproblemene ved pardannelse, på måter som kan være konstruktive.

1. Sex-fellene

Sex kan ha en enorm egenverdi, uten å være uttrykk for noe annet, eller være element i et større pardannelses-prosjekt. Noe av det som gjør single mest fattige, er at de ikke vil utvikle denne egenverdien i sexlivet sitt. De kan gjøre ulike ting, som å la sexen bli slave under sine begjær, bli gissel i sine partnerbestrebelser, eller et ganske hyggelig tidsfordriv. Hva består fellene i her? Jo, at sexens egenverdi stjeles, slik at den ikke får lov å utfolde sitt fulle relasjonsbyggende potensiale. Det er jo i og for seg ikke noe galt i å bruke sex på disse måtene, men verken en selv eller de andre involverte blir så mer tydelige av det, og istedenfor å komme i bevegelse, blir en lett sittende fast i sine roller. Sex-fellene handler i prinsippet om å gjøre seksualiteten til et middel, og da har en berøvet den svært mye av dens potensielle magi. I mange tilfeller kan det nok være best å gjøre den litt mer kontrollert og dressert, men i vår tid er dette typisk helst når en har viktige parprosjekter å gjennomføre, som å oppdra barn f.eks. For de single, vil sexfellene veldig sjeldent virke særlig konstruktivt for dem – når en ser nøye etter. Vel kan de oppnå å rase ut begjær, finne en partner eller ha hyggelig sex-tidsfordriv – men alt dette kunne de fått til enda bedre om de hadde latt seksualiteten fått spille ut hele sin egenverdi, og tatt utgangspunkt der. Det er her en polyamorøs innfallsvinkel kan hjelpe mye. Det eneste som kan være problematisk med denne vinkelen, er om en er ute bare etter et eksklusivt parforhold, og vil kjøre single-løype hele veien. Men i en søkefase er det jo gjerne flere kandidater, og det er på ingen måte noe “svik” mot poly-ideen om en etter hvert lukker det som blir det ene forholdet som virkelig videreutvikles. Det gjør jo de fleste poly-folk mer eller mindre hver kveld ;-) Det viktige ved poly-vinklingen er at den lar ting skje av gode, “riktige” grunner. Seksualiteten blir ikke fastbundet, men den blir forankret til en kjærlighetsrelasjon – kjærlighet i sin mest generelle betydning. Den blir ikke styrt av interessene til, men integrert i menneskene som deltar. Den lar ikke den ene relasjonen utvikle seg på noen relasjonsmessig slagmark — mange misforstår pardannelse og ser ikke hvor skadelig det gjerne blir når “paret” skal utvikle seg i “kamp”, og “forsvares” mot alle lumske trusler. Den lar relasjonen utvikle seg fordi den er bra, det er dette paret velger. En velger blant goder, og en velger ut fra at det faktisk fins emosjonell rikelighet.

2. Relasjonell kompetanse

Den viktigste grunnen til “sjelslig nød” er ikke sex-mangel, det er sviktende relasjonell kompetanse. I forhold til de potensialene vi har, og det “verden” har behov for, svikter vi vel alle mer eller mindre på dette. Derfor blir ikke hovedspørsmålet om å ha eller ikke, men å utvikle. Og sentralt i dette er åpenhet for relasjoner. Ikke “vidåpenhet”, på den måten at vi inngår i hva som helst som ønskes, men en slags “åpen oppmerksomhet” – ikke minst at vi tar konsekvensene av hvor vi er og hva vi gjør. Mye av single-atferden er ikke så egna til å utvikle slik relasjonell kompetanse, heller til å bekrefte og utdype forholds-fattigdom. Når en f.eks søker “den rette”, men en viss front mot alle de som ikke er det, så lager en avstumpinger i seg. Og ved å definere sex som et sult-spørsmål, eller kronen på forholds-verket – eller hva som helst annet der en ikke har spurt fenomenet mennesklig seksualitet hva det kan være, så lukker en dører som kunne ført til mer rikelighet.

Akkurat som det mest grunnleggende ved læring er å “lære å lære”, er noe av det mest grunnleggende ved relasjoner å få et forhold til dem, utvikle innholdet aktivt, aktivisere fantasien, oppdage muligheter. Ingenting kan brukes som sikker kokebok i sånne prosesser, men kokebøker som bare inneholder lapskaus-oppskrifter er iallfall utilstrekkelige. Og oppskrifter på vanlige parforhold vil ofte ha en utpreget lapskaus-karakter.. Her skal det sære, unike, vanskelig definerbare, skjøre, skeive, ja det meste egentlig, sauses ned. I riktig forståtte poly-vinklinger har en ikke noen sånne lapskaus-oppskrifter. Derfor kan de virke luftige, ubegripelige, lettvinte osv osv. Men grunnlaget er strammere enn som så: Kjærlighet, likeverdighet og symmetri er ikke på noen måte trivielt å virkeliggjøre. Og mangelen på steinhogde regler for veien videre bare reflekterer den ubestemtheten som gjelder. Og som det er helt vesentlig å kunne forholde seg fruktbart til.. Disse poly-vinklingene trenger ikke følges av ihuga “poly-praksis”. Det er verken lovpålagt sjekking eller tvungent ikke-monogami innenfor polyamorien, desto mindre grunn til forpliktelser for de som ikke bekjenner seg til ikke-monogamiet, men som ser at det kan være en god del å hente i poly-vinklingene.

(Illustrasjon: Eget foto)